6.3 FN og menneskerettigheter

Fra krigens ruiner til et nytt håp

De forente nasjoner -- FN -- ble grunnlagt i 1945, mens roeyken fortsatt lå over Europas bombede byer. Opplevelsene med nazistenes folkemord og krigens grusomheter skapte et sterkt behov for et internasjonalt system som kunne beskytte mennesker mot overgrep. Aldri mer, sa verden. FNs hovedmål er å fremme fred, sikkerhet og samarbeid mellom nasjoner, og menneskerettighetene ble en sentral del av dette arbeidet helt fra starten.

Den 10. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklaering om menneskerettigheter. Denne datoen feires fortsatt hvert år som Den internasjonale menneskerettighetsdagen. Erklaerings inneholder 30 artikler som beskriver grunnleggende rettigheter alle mennesker har. Den var banebrytende fordi den definerte universelle rettigheter for alle mennesker, ble vedtatt av verdenssamfunnet samlet, og la grunnlaget for senere konvensjoner. Viktige prinsipper er at alle mennesker er født frie og like i verdighet, at rettighetene gjelder uten forskjellsbehandling, og at bade sivile, politiske, økonomiske og sosiale rettigheter er inkludert.

Men verdenserklaerings har en avgoerende begrensning: den er ikke juridisk bindende. Den har stor moralsk autoritet og har inspirert nasjonal lovgivning verden over, men ingen stat kan straffes for å bryte den. Derfor begynte arbeidet med å lage juridisk bindende avtaler -- konvensjoner.

Fra erklæring til bindende lov: FNs konvensjoner

For å gjøre rettighetene juridisk bindende har FN vedtatt flere konvensjoner. En konvensjon er en internasjonal avtale som forplikter stater som ratifiserer den -- altså formelt godkjenner og paatar seg å følge den.

I 1966 vedtok FN de to hovedkonvensjonene. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) beskytter ytringsfrihet, religionsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til liv, frihet fra tortur, rett til rettferdig rettergang og forbud mot vilkårlig arrestasjon. Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (OESK) sikrer rett til arbeid og rettferdige arbeidsvilkår, rett til utdanning, rett til helse, og rett til mat, klær og bolig.

Sammen med Verdenserklaerings utgjør disse tre dokumentene "The International Bill of Human Rights" -- det internasjonale menneskerettighetslovverket. Men FN har også vedtatt flere spesialkonvensjoner som beskytter særlig utsatte grupper. Rasekonvensjonen (1965) forbyr diskriminering basert på rase, hudfarge eller etnisitet. Kvinnekonvensjonen (1979) forbyr diskriminering av kvinner og fremmer likestilling. Torturkonvensjonen (1984) forbyr tortur og umenneskelig behandling og pålegger stater å straffeforfaelge tortur. Barnekonvensjonen (1989) gir barn egne rettigheter og slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Flyktningkonvensjonen (1951) definerer hvem som er flyktning og forbyr å sende flyktninger tilbake til forfølgelse. Og Funksjonshemmedekonvensjonen (2006) sikrer like rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Hvem passer på? FNs overvaakingssystem

Å vedta fine erklaeringsringer og konvensjoner er en ting. Å sørge for at statene faktisk følger dem er noe helt annet. Hvordan sikrer FN at statene holder det de har lovet?

FN har tre viktige mekanismer. Den første er konvensjonsorganene. Hver konvensjon har et eget komiteorgan som overvåker at statene følger forpliktelsene. Menneskerettighetskomiteen overvåker SP-konvensjonen, Komiteen for barns rettigheter overvåker Barnekonvensjonen, og CEDAW-komiteen overvåker Kvinnekonvensjonen. Disse komiteene behandler statsrapporter fra medlemslandene, gir anbefalinger til forbedring, og kan behandle individklager dersom staten har akseptert dette.

Den andre mekanismen er FNs menneskerettighetsraad. Rådet har 47 medlemsland som velges for tre år, og møtes i Geneve. Den viktigste oppgaven er Universal Periodic Review (UPR) -- en regelmessig gjennomgang av alle FN-lands menneskerettighetssituasjon. Rådet kan også opprette granskingskommisjoner for å undersaeke spesielt alvorlige situasjoner.

Den tredje mekanismen er FNs hoeykommissaer for menneskerettigheter, som leder FNs menneskerettighetskontor. Hoeykommissaeren er en talsmann for menneskerettigheter globalt og overvåker situasjonen i ulike land.

Systemets svakheter

FN-systemet har betydelige svakheter som vi må være aaaerlige om. Den største er manglende håndhevelse. FN kan ikke tvinge stater til å følge konvensjonene. Systemet er avhengig av politisk vilje og internasjonalt press, og økonomiske sanksjoner er sjeldne.

Så har vi politisering. Menneskerettighetsraadet har vært kritisert for å velge inn land med dårlig menneskerettighetshistorikk. Stormakter kan blokkere resolusjoner som gjelder allierte, og det er ofte et selektivt fokus på noen konflikter mens andre ignoreres.

Suverenitetshensynet er et annet problem. Stater beskytter sin selvbestemmelsesrett og kan nekte FN tilgang til sitt territorium. De kan også vedta forbehold ved ratifisering av konvensjoner, noe som svekker virkningen. I tillegg lider systemet av ressursmangel -- FN har begrenset budsjett, og mange konvensjonsorganer har store etterslep.

Men dette betyr ikke at FN-systemet er verdilest. FN setter standarder som verden kan måles mot. Det dokumenterer overgrep som ellers ville forblitt ukjente. Og det skaper press for forbedring. Et ufullkomment internasjonalt system er langt bedre enn intet system i det hele tatt.

Oppsummering

FN ble grunnlagt i 1945 og har menneskerettigheter som sentral oppgave. Verdenserklaerings fra 1948 la grunnlaget, og de to hovedkonvensjonene fra 1966 -- SP og OESK -- gjoerde rettighetene juridisk bindende. I tillegg finnes spesialkonvensjoner for barn, kvinner, flyktninger og andre utsatte grupper.

FN overvåker statenes etterlevelse gjennom konvensjonsorganer, Menneskerettighetsraadet med UPR, og hoeykommissaeren for menneskerettigheter. Men systemet har svakheter: manglende tvangsmakt, politisering, suverenitetshensynet og ressursmangel. Likevel setter FN standarder, dokumenterer overgrep og skaper press for forbedring -- og det er langt bedre enn intet system.