6.2 Kategorier av rettigheter

To sider av samme mynt

Menneskerettighetene deles tradisjonelt inn i kategorier. Selv om skillet kan være kunstig -- rettighetene haenger tett sammen -- er det nyttig for å forstå ulike typer forpliktelser stater har overfor sine borgere. Historisk sett ble kategoriene utviklet på ulike tidspunkter, og under den kalde krigen ble de til politiske verktoy: Vesten fremhevet sivile og politiske rettigheter, mens østblokken vektla økonomiske og sosiale rettigheter. Men sannheten er at begge typer er like viktige. Sivile rettigheter uten mat er verdilese, og mat uten frihet er ikke nok.

La oss utforske de ulike kategoriene.

Frihet FRA staten: Sivile og politiske rettigheter

Den første kategorien kalles sivile og politiske rettigheter -- ofte forkortet SP-rettigheter. Disse handler om å beskytte individet mot statlige overgrep. Tenk på dem som en mur mellom deg og statsmakten.

De sivile rettighetene gir deg frihet FRA staten: Rett til liv. Forbud mot tortur. Forbud mot slaveri. Rettssikkerhet -- altså at du ikke kan straffes uten lov og rettferdig rettergang. Vern av privatlivet ditt. Religionsfrihet. Ytringsfrihet. Bevegelsesfrihet.

De politiske rettighetene gir deg frihet TIL å delta i styringen av samfunnet: Stemmerett. Rett til å stille til valg. Forsamlingsfrihet -- altså retten til å mote og demonstrere. Organisasjonsfrihet -- retten til å danne og delta i foreninger og partier. Tilgang til offentlig informasjon.

Disse rettighetene kalles ofte «negative» rettigheter -- ikke fordi det er noe negativt med dem, men fordi de krever at staten avstaar fra inngrep. Staten skal la deg være i fred. De er umiddelbart gjennomfoerbare -- en stat kan slutte å torturere i dag, uten at det krever store ressurser. De er nedfelt i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966.

Frihet TIL velferd: Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

Den andre kategorien er økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter -- ofte forkortet OESK-rettigheter. Der SP-rettighetene beskytter deg mot staten, krever OESK-rettighetene at staten aktivt gjør noe for deg.

De økonomiske rettighetene omfatter rett til arbeid, rettferdige arbeidsvilkår, rett til å danne fagforeninger, og rett til sosial trygghet. De sosiale rettighetene gir deg rett til mat og vann, bolig, helse, utdanning og familieliv. De kulturelle rettighetene sikrer deg retten til å delta i kulturlivet, nyte vitenskapens fremskritt, få beskyttelse av aandsverk, og for minoriteter retten til å utove sin kultur.

Disse kalles «positive» rettigheter fordi de krever at staten aktivt sørger for noe. Staten må bygge skoler, sykehus og boliger. Det betyr at gjennomføringen er gradvis -- den avhenger av statens ressurser. En fattig stat kan ikke over natten gi alle innbyggere gratis helsetjenester, men den skal arbeide mot dette målet. OESK-rettighetene er nedfelt i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966.

Rettighetene haenger sammen

Det viktigste å forstå er at de to kategoriene ikke kan skilles fra hverandre i praksis. De er udelelige og gjensidig avhengige.

Tenk på utdanning. Utdanning er en OESK-rettighet, men den er nodvendig for at du skal kunne bruke ytringsfrihet -- en SP-rettighet -- effektivt. Uten gratis utdanning vil fattige mennesker ikke kunne delta i politikken. Eller tenk på helse: Retten til helse er en OESK-rettighet, men den forutsetter informasjonsfrihet om helsespoersmaal -- en SP-rettighet. Og retten til liv -- den mest grunnleggende SP-rettigheten -- er meningsløs uten tilgang til helsetjenester.

Demokrati er et godt eksempel på sammenhengen. Demokrati krever utdannede borgere (OESK) som har tid og overskudd til å engasjere seg (OESK), og som har politiske rettigheter til å stemme og organisere seg (SP). Uten begge typer rettigheter fungerer ikke demokratiet.

Konklusjonen er klar: Sivile og politiske rettigheter uten sosiale rettigheter gir formelle rettigheter uten reell mulighet til å bruke dem. Sosiale rettigheter uten sivile og politiske rettigheter gir velstand uten frihet. Begge typer må oppfylles for at mennesker skal leve verdige liv.

Oppsummering

Vi har sett at menneskerettighetene tradisjonelt deles inn i to hovedkategorier. Sivile og politiske rettigheter (SP) gir frihet fra statlige overgrep -- ytringsfrihet, religionsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet. De kalles "negative" fordi staten skal avstå fra inngrep, og de er umiddelbart gjennomfoerbare.

Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (OESK) gir frihet til velferd -- rett til arbeid, utdanning, helse, mat og bolig. De kalles "positive" fordi staten aktivt må sørge for noe, og gjennomføringen er gradvis etter ressurser.

Det viktigste er at rettighetene er udelelige og gjensidig avhengige. Sivile rettigheter uten sosiale er formelle rettigheter uten reell mulighet til å bruke dem. Sosiale rettigheter uten sivile er velstand uten frihet. Begge typer må oppfylles for verdige liv.