2.6 Religion og livssyn

De store spørsmålene

Det finnes spørsmål som ingen vitenskap kan gi et endelig svar på. Hva er meningen med livet? Hvordan bør vi leve? Finnes det noe større enn oss selv? Hva skjer når vi dør?

Mennesker har stilt seg disse spørsmålene i tusenvis av år, og svarene de har funnet -- eller ikke funnet -- har formet sivilisasjoner, skapt kunstverker, inspirert til enorm medmenneskelighet og dessverre også til forferdelige konflikter.

Religion og livssyn er måten mennesker forholder seg til disse store spørsmålene på. Noen finner svar i troen på Gud eller guder. Andre finner mening i humanistiske verdier uten religion. Og stadig flere svarer rett og slett: "Jeg vet ikke -- og det er greit."

I Norge har religion vært en sentral del av samfunnet i over tusen år. Men rollen religion spiller har endret seg dramatisk -- fra en tid da kongen bestemte hva folk skulle tro, til dagens samfunn der du fritt kan velge å tro på alt, noe eller ingenting.

Religion i samfunnet gir fellesskap og tilhørighet for mange. Den former verdier og normer, markerer viktige livshendelser som fødsel, bryllup og død, og kan inspirere til stort engasjement og hjelpearbeid. Men religion kan også skape konflikter og splittelse -- særlig når ulike trosretninger gjor krav på å ha den eneste sannheten.

Norge har gaaett fra å være et religiost homogent samfunn til å bli et livssynsmangfoldig samfunn. Og det skaper både muligheter og utfordringer.

Troens landskap i Norge

Hva tror nordmenn på i dag? Svaret er mer mangfoldig enn du kanskje tror.

Kristendommen er fortsatt den største religionen i Norge. Den norske kirke (luthersk) har omtrent 3,6 millioner medlemmer -- men her er det viktig å være nyansert. Mange av disse er medlemmer uten å være praktiserende. De døper barna sine, gifter seg i kirken og begraver sine kjaere der -- men går sjelden til gudstjeneste ellers. For mange er kirketilhoerighet like mye kulturell tradisjon som personlig tro. Ved siden av Den norske kirke finnes det andre kristne samfunn: Den katolske kirke, pinsemenigheter, baptister og metodister.

Islam er den nest største religionen med omtrent 200 000 medlemmer. Moskeer finnes i de fleste større byer. Norske muslimer er en mangfoldig gruppe med bakgrunn fra ulike land og med ulik praksis -- fra svart sekulære til svart praktiserende.

Human-Etisk Forbund er den største livssynsorganisasjonen utenfor kirken med cirka 100 000 medlemmer. De representerer et humanistisk livssyn uten religion -- et livssyn basert på fornuft, medmenneskelighet og etikk uten referanse til det overnaturlige.

Andre religioner som buddhisme, hinduisme, sikhisme, jødedom, bahaa'ii og samisk religion er også representert, om enn i mindre skala.

Og så er det en voksende gruppe som rett og slett ikke er medlem noe sted. Tallene forteller historien: omtrent 69 prosent av befolkningen er medlem i Den norske kirke (men mange er ikke praktiserende), cirka 12 prosent tilhører andre tros- eller livssynssamfunn, og rundt 19 prosent er ikke medlem noe sted. Norge gjennomgår det sosiologer kaller sekularisering -- en prosess der religionens rolle i samfunnet gradvis minsker.

Stat og kirke: En lang skilsmisse

Forholdet mellom stat og religion i Norge har en lang og interessant historie.

Fra 1814 til 2012 var Norge formelt en kristen stat med statskirke. Det betood at Den norske kirke hadde en særstilling -- den var en del av staten, prester var statsansatte, og kongen var kirkens overhode. Kristendommen hadde en privilegert posisjon i samfunnet.

Men i 2012 kom den store reformen. Stat og kirke ble formelt skilt. Det var som en lang skilsmisse som endelig ble gjennomført -- etter mange tiår med debatt. Men "skilsmissen" var ikke total: Den norske kirke er fortsatt omtalt som "Norges folkekirke" i Grunnloven, og kongen må fortsatt tilhøre den lutherske tro. Staten gir dessuten økonomisk støtte til alle tros- og livssynssamfunn -- ikke bare Den norske kirke.

Religionsfrihet er forankret i Grunnlovens paragraf 16 og er en av de mest grunnleggende rettighetene i et demokrati. Den innebaaerer: rett til å tro eller ikke tro, rett til å praktisere sin religion, rett til å skifte religion, og rett til å uttrykke religiose meninger. Men religionsfrihet er ikke absolutt -- den må veies mot andre rettigheter og hensyn. For eksempel kan ikke religiøs praksis trumfe barns rettigheter eller andre menneskers sikkerhet.

Staten skal ideelt sett være noytral -- behandle alle tros- og livssynssamfunn likt, samtidig som den tar hensyn til religionens historiske plass i samfunnet. I praksis er denne balansen krevende og gjenstand for debatt.

Debatten om religiose plagg i offentligheten illustrerer dette godt. Bør hijab være tillatt overalt? Hva med på politifolk eller dommere? Tilhengere av full frihet argumenterer med religionsfrihet og individets rett til å bestemme over egen klesdrakt. De som ønsker visse begrensninger, vektlegger at offentlige institusjoner bør være noytrale. Norge har i hovedsak valgt en liberal linje der religiose plagg er tillatt i skole og offentlighet, men debatten paaaar. Ulike europeiske land har valgt ulike løsninger: Frankrike forbyr religiose symboler i offentlig skole, Storbritannia har stor frihet, og Norge ligger et sted imellom.

Oppsummering

Religion og livssyn berører noe av det mest personlige i menneskelivet -- våre dypeste overbevisninger og verdier. Her er det viktigste fra dette kapittelet:

- Religion i Norge: Fra et religiost homogent samfunn til livssynsmangfold med kristendom, islam, humanisme og mange andre religioner og livssyn.
- Stat og kirke: Den norske kirke ble formelt skilt fra staten i 2012, men er fortsatt Norges folkekirke i Grunnloven. Staten støtter alle trossamfunn økonomisk.
- Religionsfrihet: Grunnloven paragraf 16 sikrer rett til å tro, praktisere, skifte religion og uttrykke religiose meninger -- men friheten må balanseres mot andre rettigheter.
- Religiost mangfold: Skaper debatter om religiose plagg, nøytralitet i offentlige institusjoner og tilrettelegging i skolen -- debatter som ulike land løser på ulike måter.

I bunn og grunn handler dette kapittelet om en av de viktigste balansegangene i et demokrati: hvordan vi kan respektere hverandres dypeste overbevisninger og samtidig leve sammen i et felles samfunn.