7.1 Sosialisering

Hvordan ble du til den du er?

Tenk et øyeblikk på alt du kan: snakke språket ditt, vite at man hilser på folk, forstå hva som er greit å si og ikke. Ingenting av dette var du født med. Ingen kommer til verden som et ferdig menneske. Fra vi er spedbarn, formes vi av menneskene rundt oss, kulturen vi vokser opp i, og erfaringene vi gjør.

Denne prosessen kalles sosialisering, og den pågår hele livet. Sosialiseringen er det som gjør oss til samfunnsmedlemmer -- den lærer oss språk, normer, verdier og ferdigheter vi trenger for å fungere i fellesskapet. I dette kapittelet skal du oppdage hvordan du faktisk ble til den du er, og hvem og hva som har formet deg underveis.

To slags sosialisering

La oss starte med et viktig skille. Den aller første og viktigste sosialiseringen kaller vi primærsosialisering, og den skjer i familien i barndommen. Her lærer vi de mest grunnleggende tingene: språk, som er det viktigste verktøyet for å forstå verden; grunnleggende verdier om hva som er riktig og galt; følelsesmessig tilknytning som trygghet og empati; og en første følelse av identitet -- hvem er jeg, og hvilken kultur tilhører jeg?

Familier i Norge er mangfoldige -- kjernefamilier, aleneforelderfamilier, samboerfamilier, regnbuefamilier og storfamilier -- og alle kan gi god sosialisering. Et begrep verdt å kjenne er sosial arv: at foreldrenes bakgrunn påvirker barnas muligheter. Barn av foreldre med høy utdanning har statistisk sett større sjanse for selv å ta høy utdanning. Det norske samfunnet forsøker å motvirke negativ sosial arv gjennom gratis utdanning, barnehager og velferdsordninger.

Den andre typen er sekundærsosialisering, som skjer utenfor familien -- i skolen, blant venner, i mediene, gjennom organisasjoner og arbeidsliv. De som påvirker sosialiseringen vår, kalles sosialiseringsagenter. Mens familien dominerer i de første årene, blir disse andre agentene stadig viktigere etter hvert som vi vokser. Slik bygges du opp lag på lag -- først av familien, så av en stadig større verden.

Skolen, vennene og skjermen

Når vi blir eldre, overtar flere sosialiseringsagenter mye av formingen. Skolen er kanskje den viktigste arenaen for sekundærsosialisering. Her foregår formell læring av fag og kunnskap, men også uformell læring av samarbeid, regler og forhold til autoritet. Skolen er en sosial arena for vennskap og identitetsutvikling, og den gir demokratisk trening gjennom elevråd og medbestemmelse.

Venner, eller jevnaldrende, blir stadig viktigere gjennom ungdomstiden. De gir tilhørighet og identitet, gruppetilhørighet og subkulturer, og læring av sosiale ferdigheter. Her møter mange også konformitetspress -- presset til å tilpasse seg gruppen når det gjelder klær, musikk og holdninger. Det er en naturlig del av å høre til, men det er nyttig å være bevisst på det.

En tredje viktig agent er mediene, som blir stadig mer sentrale. Sosiale medier former selvbilde og identitet, nyheter former verdensbildet vårt, underholdning påvirker verdier, og reklame skaper behov og forventninger. I tillegg påvirkes vi av agenter som religion, med verdier og fellesskap, fritidsaktiviteter som idrett og organisasjoner, og etter hvert arbeidslivet, som lærer oss ansvar og samarbeid. Alle disse agentene drar og former oss samtidig -- noen ganger i samme retning, andre ganger i ulike retninger.

Normer, roller og reaksjoner

For å forstå hvordan sosialiseringen virker, trenger vi tre begreper til. Normer er regler for hvordan vi skal oppføre oss. Noen er formelle -- skrevne regler som lover, skoleregler og trafikkregler. Andre er uformelle -- uskrevne regler som å stå i kø, hilse på folk eller ikke snakke med mat i munnen. Normer varierer mellom kulturer, grupper og tider; det som er helt normalt i én kultur, kan være upassende i en annen.

Videre har vi alle mange roller samtidig: du er kanskje elev, datter eller sønn, venn, lagkamerat og ansatt på én gang. Hver rolle har forventninger knyttet til seg. Når forventningene fra ulike roller kolliderer, oppstår en rollekonflikt -- for eksempel når vennene vil at du skal bli med ut, samtidig som foreldrene vil at du skal gjøre lekser. Det er en helt vanlig del av livet.

Til slutt kommer sanksjoner -- reaksjonene på hvordan vi oppfører oss. Positive sanksjoner som ros, belønning og anerkjennelse forsterker ønsket oppførsel, mens negative sanksjoner som kritikk, straff eller utestengelse korrigerer uønsket oppførsel. Sanksjoner kan være formelle, som en bot eller en karakter, eller uformelle, som et misbilligende blikk. Gjennom normer, roller og sanksjoner lærer vi hele tiden hvordan vi skal være sammen med andre -- det er selve maskineriet i sosialiseringen.

Oppsummering

Sosialisering er prosessen der vi lærer normer, verdier og ferdigheter for å fungere i samfunnet. Primærsosialiseringen skjer i familien og er viktigst i de første leveårene, mens sekundærsosialiseringen skjer i skole, blant venner, i medier og arbeidsliv.

Normer er formelle og uformelle regler for oppførsel, og sanksjoner belønner eller korrigerer hvordan vi oppfører oss. Vi har mange roller samtidig, og rollekonflikt oppstår når forventningene kolliderer. Sosial arv betyr at foreldrenes bakgrunn påvirker barnas muligheter -- noe velferdsstaten forsøker å motvirke.