6.4 Rettsstaten og domstolene

Når loven står over makten

Forestill deg et samfunn der den som har makt, kan gjøre akkurat som han vil -- fengsle folk uten grunn, straffe sine motstandere, og selv stå over alle regler. Det er det motsatte av en rettsstat. I en rettsstat er det lovene som bestemmer, ikke makthavernes vilje, og alle -- fra statsministeren til den vanlige borgeren -- er underlagt de samme lovene.

Domstolene er uavhengige og skal sikre at ingen straffes urettferdig. Rettsstaten er en av de viktigste garantiene vi har mot vilkårlig maktbruk og overgrep. Den beskytter deg, uansett hvem du er. I dette kapittelet skal vi se hvordan det norske rettssystemet er bygget opp, hvilke rettigheter som beskytter den enkelte, og hvordan vi tenker om straff.

Rettssystemet i tre nivåer

Det norske rettssystemet er bygget opp i et hierarki med tre nivåer, slik at en sak kan prøves på nytt hvis noen er uenig i resultatet. Det første nivået er tingrettene, der de fleste saker behandles først -- både sivile saker, som er konflikter mellom parter, og straffesaker. Hvis den som er misfornøyd med dommen vil prøve igjen, kan saken ankes til andre nivå: lagmannsrettene, som er ankedomstoler. Norge har seks av dem.

Øverst troner Høyesterett med sine 20 dommere. Den behandler bare saker av prinsipiell betydning, og Høyesteretts avgjørelser er endelige -- de kan ikke ankes. På denne måten sikrer systemet både grundighet og en endelig avklaring.

Det finnes flere typer saker. Straffesaker er staten mot en person som er tiltalt for et lovbrudd. Sivile saker er konflikter mellom privatpersoner, bedrifter, eller mellom en borger og staten. Forvaltningssaker er klager på offentlige vedtak. Mange sivile saker går først til forliksrådet, som forsøker å megle mellom partene slik at de kan bli enige uten en full rettssak. Et viktig prinsipp ligger over hele systemet: domstolenes uavhengighet -- dommerne skal dømme uten press fra politikere eller andre, kun ut fra loven og bevisene.

Rettssikkerhet -- vernet om den enkelte

Det som virkelig kjennetegner en rettsstat, er rettssikkerheten: garantiene som beskytter individet mot vilkårlig behandling fra myndighetene. Disse prinsippene er kanskje de viktigste rettighetene du har, og det er verdt å kjenne dem.

Det første er lovprinsippet: ingen kan straffes uten lov, og du kan bare dømmes for noe som var ulovlig da du gjorde det. Det andre er uskyldspresumsjonen -- du er uskyldig til det motsatte er bevist, og det er påtalemyndigheten som må bevise skyld, ikke du som må bevise din uskyld. Det tredje er retten til forsvarer: alle har rett til advokat, og har du ikke råd, betaler staten.

Videre skal rettssaker som hovedregel være offentlige, åpne for publikum og presse, slik at rettspleien kan kontrolleres. Du har rett til å anke en dom du mener er feil, og det er forbud mot dobbeltstraff -- du kan ikke dømmes to ganger for samme handling. Til slutt er det et absolutt forbud mot tortur: politiet kan aldri bruke tvang eller tortur for å presse fram en tilståelse. Til sammen utgjør disse prinsippene et skjold som verner den enkelte mot statens makt. De gjelder for alle -- også for den som er mistenkt for noe alvorlig. Nettopp det er kjernen i en rettsstat.

Hvorfor og hvordan straffer vi?

Når noen bryter loven, følger straff -- men hvorfor egentlig? Det finnes fire hovedbegrunnelser. Den første er prevensjon, altså forebygging: straffen skal avskrekke fra lovbrudd, både den dømte selv og andre. Den andre er rehabilitering: straffen skal hjelpe den dømte tilbake til et lovlydig liv. Den tredje er beskyttelse av samfunnet: farlige personer holdes borte. Og den fjerde er rettferdighet: lovbrudd bør få konsekvenser.

Straffen kan ta mange former. Fengsel kan vare fra noen dager til 21 års forvaring -- Norge har ikke livstidsstraff. Andre former er samfunnsstraff, der man utfører ulønnet arbeid i stedet for fengsel, betinget fengsel, der man slipper å sone hvis man ikke begår nye lovbrudd, bot, og ungdomsstraff for unge lovbrytere mellom 15 og 18 år. Den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år -- under den alderen kan man ikke straffes, men barnevernet kan sette inn tiltak.

Norge skiller seg fra mange land ved å ha relativt milde straffer, men samtidig lavere tilbakefall -- altså færre som begår ny kriminalitet etter soning. Norske fengsler legger stor vekt på rehabilitering, tanken om at den som har sonet, skal kunne bli en del av samfunnet igjen. Over hele systemet står Grunnloven, Norges høyeste lov, som alle andre lover må være i samsvar med, og som beskytter grunnleggende rettigheter. Slik henger rettsstat, rettssikkerhet og straff sammen i ett system som skal være både rettferdig og menneskelig.

Oppsummering

Rettsstaten betyr at alle er underlagt lovene -- også staten selv -- og at domstolene er uavhengige. Rettssystemet er organisert i tre nivåer: tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, der Høyesteretts avgjørelser er endelige.

Rettssikkerheten verner den enkelte gjennom prinsipper som uskyldspresumsjonen, lovprinsippet, retten til forsvarer, offentlig rettergang og forbud mot tortur. Grunnloven er den høyeste loven og beskytter grunnleggende rettigheter. Straff begrunnes med prevensjon, rehabilitering, beskyttelse og rettferdighet, og Norge legger stor vekt på rehabilitering, med lavere tilbakefall enn mange andre land.