4.6 Holocaust, folkemord og terrorisme

Når det utenkelige skjer

Noen ganger i historien har mennesker begått handlinger så grufulle at de er vanskelige å fatte. I det 20. og 21. århundre er millioner av uskyldige blitt drept på grunn av hvem de var -- sin religion, etnisitet eller nasjonalitet. Samtidig har terrorhandlinger rammet sivile og spredt frykt i hele samfunn.

Dette kapittelet handler om de mørkeste sidene av menneskets historie. Det er tungt å lese om, men nødvendig å forstå. For bare ved å kjenne historien kan vi gjenkjenne faresignalene og arbeide for at det aldri skjer igjen. Vi nærmer oss stoffet med alvor og respekt for ofrene, og med ett mål for øyet: å lære hvordan slikt kan forebygges.

Hva er folkemord?

For å forstå disse forbrytelsene trenger vi presise begreper. Folkemord, eller genocid, er en bevisst og systematisk utryddelse av en folkegruppe. Selve ordet ble skapt av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin i 1944, satt sammen av det greske genos (folk) og det latinske caedere (drap).

Etter andre verdenskrig vedtok FN i 1948 Konvensjonen om forhindring og straff av folkemord. Den definerer folkemord som handlinger begått med hensikt å helt eller delvis ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Dette omfatter blant annet drap på medlemmer av gruppen, alvorlig skade på dem, å påføre gruppen levevilkår som tar sikte på å ødelegge den, tiltak for å forhindre fødsler, og tvangsoverføring av barn fra gruppen til en annen.

Folkemord er en forbrytelse etter internasjonal rett, uansett om det skjer i fredstid eller krigstid. Stater har plikt til både å forebygge og å straffe folkemord. Definisjonen er viktig, fordi den lar verdenssamfunnet sette ord på det som skjer og holde de ansvarlige til ansvar. Det mest kjente eksempelet på folkemord er Holocaust, som vi skal se nærmere på.

Holocaust: fra ord til folkemord

Holocaust er betegnelsen på det systematiske folkemordet på rundt seks millioner jøder under andre verdenskrig. Ordet kommer fra gresk og betyr "brennoffer", mens det hebraiske Shoah betyr "katastrofe". Men Holocaust skjedde ikke plutselig. Jødehat, eller antisemittisme, hadde eksistert i Europa i hundrevis av år. I middelalderen ble jøder urettferdig beskyldt for ulykker og tvunget til å bo i egne bydeler, og på 1800-tallet vokste en ny antisemittisme basert på raseteori, der jøder ble fremstilt som en farlig "rase".

Da Hitler og nazistpartiet kom til makten i 1933, ble antisemittismen statlig politikk. Folkemordet utviklet seg trinn for trinn, og det er viktig å se hvordan. Først kom diskriminering: Nurnberglovene i 1935 fratok jødene statsborgerskap og utestengte dem fra yrker, skoler og det offentlige liv. Deretter kom åpen vold: under Krystallnatten 9.--10. november 1938 ble over 1400 synagoger ødelagt, tusenvis av jødiske forretninger knust, rundt 30 000 jødiske menn arrestert, og minst 91 drept. Mange historikere ser Krystallnatten som overgangen fra forfølgelse til systematisk vold.

Da krigen brøt ut, fikk nazistene kontroll over områder med stor jødisk befolkning. Jøder ble tvunget inn i overfylte ghettoer, som Warszawa-ghettoen der nesten 500 000 mennesker ble presset sammen under umenneskelige forhold. På Wannsee-konferansen 20. januar 1942 koordinerte 15 høytstående nazifunksjonærer "den endelige løsningen" -- den systematiske utryddelsen av Europas jøder. Møtet varte bare halvannen time, og deltakerne brukte byråkratisk språk for å skjule at de planla massemord.

Leirene og omfanget

Nazistene bygde et omfattende system av leirer, og det er viktig å skille mellom to typer. Konsentrasjonsleirene, som Dachau og Buchenwald, ble brukt fra 1933 til å internere politiske fanger og andre "uønskede". Her ventet tvangsarbeid, tortur og umenneskelige forhold, og mange døde -- men utryddelse var ikke det primære formålet. Utryddelsesleirene, derimot, ble opprettet med ett eneste mål: å drepe så mange mennesker som mulig, så effektivt som mulig. De fleste lå i det okkuperte Polen.

Den største var Auschwitz-Birkenau, der over 1,1 million mennesker ble drept, de aller fleste jøder. I Treblinka ble rundt 900 000 drept, i Belzec rundt 600 000. Ofrene ble fraktet i overfylte godsvogner, ofte i dagevis uten mat og vann, og ved ankomst ble de fleste sendt direkte til gasskamrene, der de ble drept med giftgassen Zyklon B.

Holocaust rammet ikke bare jøder. I tillegg til de rundt seks millioner jødene ble også rundt tre millioner sovjetiske krigsfanger, rundt 500 000 romfolk, rundt 275 000 mennesker med funksjonshemninger -- drept i "Aksjon T4"-programmet -- samt polske sivile, homofile, politiske fanger og andre myrdet. Det totale antallet ofre for nazistenes politikk anslås til over 17 millioner sivile. Bak hvert eneste tall skjuler det seg et menneske med et navn, en familie og en historie.

Hvordan var det mulig?

Et av de vanskeligste spørsmålene er hvordan dette kunne skje i et av Europas mest utviklede land. Svaret ligger i flere mekanismer som virket sammen, og som vi må forstå for å kunne forebygge. For det første skjedde folkemordet gjennom gradvis eskalering: først hatefulle ord og propaganda, så lover som diskriminerte, deretter fysisk vold, og til slutt systematisk utryddelse. Hvert steg gjorde det neste lettere.

En sentral mekanisme var dehumanisering. Gjennom propaganda ble jødene fremstilt som skadedyr og sykdom. Når mennesker først blir fratatt sin menneskelighet i andres øyne, blir det lettere å behandle dem umenneskelig. Folkemordet krevde også et enormt byråkrati -- togselskaper, bedrifter og funksjonærer som hver gjorde "sin lille del" og dermed kunne distansere seg fra resultatet. Forskning, som Stanley Milgrams lydighetsforsøk, har vist at vanlige mennesker kan utføre grusomme handlinger når en autoritet befaler det.

Kanskje viktigst av alt var tilskuerne. De fleste i Europa var verken gjerningsmenn eller ofre, men tilskuere som ikke grep inn. Likegyldighet og taushet gjorde folkemordet mulig. Og som vi så i forrige kapittel, var Norge direkte involvert: 773 norske jøder ble deportert til Auschwitz, og norsk politi gjennomførte arrestasjonene. Det viser at folkemord ikke bare er noe som skjer i "andre land" -- det krever medvirkning, eller taushet, fra vanlige mennesker og institusjoner.

Andre folkemord og terrorisme

Tross løftet "aldri mer" etter 1945 har folkemord skjedd igjen. Under første verdenskrig drepte Det osmanske riket rundt 1,5 millioner armenere gjennom massakrer og dødsmarsjer -- det første store folkemordet i det 20. århundre. I Rwanda i 1994 ble rundt 800 000 mennesker, hovedsakelig fra tutsi-minoriteten, drept på bare 100 dager, ofte av sine egne naboer, mens verdenssamfunnet ikke grep inn i tide. Og i Srebrenica i 1995 ble over 8000 bosniske muslimske menn og gutter drept -- den verste massakren i Europa siden andre verdenskrig, klassifisert som folkemord av den internasjonale domstolen.

En beslektet form for ekstrem vold er terrorisme: bruk av vold eller trusler mot sivile for å skape frykt og oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Terrorisme retter seg mot uskyldige, har som mål å spre frykt i hele samfunnet, og er ofte spektakulær for å få mest mulig oppmerksomhet. Ingen sak kan rettferdiggjøre drap på uskyldige mennesker.

Norge ble rammet av sin verste terrorhandling 22. juli 2011. Først eksploderte en bombe i regjeringskvartalet i Oslo, der åtte mennesker ble drept. Deretter dro gjerningsmannen til øya Utøya, der AUF holdt sommerleir, og skjøt og drepte 69 mennesker, de fleste ungdommer. Til sammen ble 77 mennesker drept. Gjerningsmannen var en norsk høyreekstremist som handlet alene, motivert av hat mot det flerkulturelle samfunnet. Terrorisme kan ha mange motiver -- høyreekstreme, islamistiske eller andre -- men alle former er like forkastelige. Ekstremisme kan finnes i alle politiske og religiøse retninger, og må fordømmes uansett hvor den kommer fra.

Hvordan forebygge?

Historien er mørk, men den gir oss også håp: folkemord og terrorisme kan forebygges dersom samfunnet er årvåkent. Flere ting virker sammen. Demokrati og rettsstat er et fundament -- sterke demokratiske institusjoner som uavhengige domstoler, fri presse og ytringsfrihet gjør det vanskeligere for ekstremister å ta makten, og maktfordeling forhindrer at én gruppe får for mye makt. Menneskerettighetene setter grenser for hva en stat kan gjøre mot sine borgere.

Kunnskap og utdanning er like viktig. Historieundervisning om Holocaust og andre folkemord gjør at vi gjenkjenner faresignalene. Kritisk tenkning hjelper oss å gjennomskue propaganda og falske nyheter, og empati kan læres og utvikles. Inkludering og dialog bygger forståelse: ved å bekjempe diskriminering i hverdagen, skape dialog mellom grupper og inkludere alle uansett bakgrunn, forebygger vi radikalisering. På det globale planet overvåker FN menneskerettighetene, Den internasjonale straffedomstolen i Haag kan straffeforfølge ansvarlige, og tidlig varsling er avgjørende -- Rwanda viste hva som skjer når verden ikke reagerer i tide.

Men forebygging starter også hos hver enkelt av oss. Ikke vær en passiv tilskuer -- si ifra når du ser hatefulle ytringer, mobbing eller diskriminering. Vær kritisk til det du leser, og sjekk kilder. Møt mennesker som er annerledes enn deg, for fordommer kommer ofte av uvitenhet. Holocaust-overlevende Primo Levi sa det treffende: "Det har skjedd, og derfor kan det skje igjen." Vår oppgave er å sørge for at det ikke gjør det.

Oppsummering

Folkemord er bevisst og systematisk utryddelse av en folkegruppe, definert i FNs folkemordkonvensjon fra 1948. Holocaust var nazistenes folkemord på rundt seks millioner jøder og millioner andre, og det utviklet seg gradvis fra antisemittisme og Nurnberglovene, via Krystallnatten, til "den endelige løsningen" og utryddelsesleirene.

Folkemord har skjedd igjen -- i Armenia, Rwanda og Srebrenica -- og 773 norske jøder ble deportert til Auschwitz. Terrorisme, vold mot sivile for å skape frykt, rammet Norge hardest 22. juli 2011, da 77 mennesker ble drept. Folkemord og terror gjøres mulig av gradvis eskalering, dehumanisering og passive tilskuere, men kan forebygges gjennom demokrati, utdanning, kritisk tenkning, inkludering og at hver enkelt sier ifra mot hat.