4.5 Norge under okkupasjonen

Fem år i ufrihet

Forestill deg å våkne en morgen til lyden av fremmede soldater i gatene, og vite at landet ditt ikke lenger er fritt. Det skjedde i Norge 9. april 1940, da Tyskland angrep. Til tross for norsk motstand ble landet okkupert, og i fem lange år levde nordmenn under tysk styre. Disse årene er blant de mørkeste i norsk historie.

Okkupasjonen testet det norske samfunnet til det ytterste. Noen gjorde aktiv motstand, mange forsøkte å leve så normalt som mulig, og noen samarbeidet med okkupanten. Spørsmålene okkupasjonen reiste -- om motstand, samarbeid, moral og ansvar -- er fortsatt aktuelle i dag. La oss se hva som skjedde, og hvordan folk handlet.

9. april og okkupasjonsstyret

Tyskland angrep Norge og Danmark samtidig. Danmark kapitulerte etter bare noen timer, men Norge kjempet imot. Et symbol på motstanden ble Oscarsborg festning, som senket det tyske krigsskipet Blucher i Oslofjorden. Det ga kongen og regjeringen verdifull tid til å flykte fra Oslo. Kampene varte i to måneder, med alliert støtte i Nord-Norge, før norske styrker kapitulerte 10. juni 1940. Kong Haakon og regjeringen flyktet til England.

Hvorfor angrep Tyskland akkurat Norge? Av tre hovedgrunner: norskekysten var strategisk viktig for Tysklands sjøkrig, svensk jernmalm ble fraktet via den isfrie havnen i Narvik og var avgjørende for tysk våpenindustri, og Tyskland fryktet at Storbritannia ville okkupere Norge først.

Etter kampene innførte Tyskland et okkupasjonsstyre med rikskommissær Josef Terboven som øverste leder. Stortinget ble satt til side, politiske partier ble forbudt -- med unntak av Nasjonal Samling under Vidkun Quisling -- og frie medier ble erstattet av sensur og propaganda. Quisling ble utnevnt til ministerpresident i 1942, men hadde lite reell makt. For vanlige folk betød okkupasjonen en hverdag med rasjonering og matmangel, mørklegging av vinduer om natten, tyske soldater overalt, og portforbud.

Motstand fra mange kanter

Mot okkupanten reiste det seg en bred motstand. Den sivile motstanden tok mange former. Folk drev holdningskamp, for eksempel ved å bære binders på jakkeslaget eller rød topplue som tegn på at de var imot okkupanten. Rundt 12 000 lærere nektet å melde seg inn i det nazistiske lærerforbundet. Biskopene la ned sine embeter i protest, idrettsutøvere boikottet organisert idrett, og en illegal presse spredte nyheter og holdt motet oppe.

Den militære motstanden var også betydelig. Milorg, den hemmelige militærorganisasjonen, hadde rundt 40 000 mann ved krigens slutt. Motstandsfolk drev sabotasje mot jernbanelinjer, fabrikker og tysk utstyr. Den mest kjente aksjonen var tungtvannsaksjonen i 1943, der sabotasje mot tungtvannsanlegget på Vemork bidro til å forhindre tysk atomvåpenutvikling. Norske spesialsoldater i Kompani Linge, trent i England, utførte oppdrag i Norge. Samtidig ledet kong Haakon VII og regjeringen Norge fra London. De organiserte den norske handelsflåten, som var viktig for de allierte, og koordinerte motstandsbevegelsen hjemme.

Men ikke alt var svart-hvitt. De fleste nordmenn levde i en gråsone: de var mot okkupanten, men måtte tilpasse seg for å overleve. Noen samarbeidet med okkupanten -- rundt 55 000 var medlemmer av Nasjonal Samling, noen overbeviste, andre av karrierehensyn eller press, og rundt 4500 meldte seg frivillig til kamp på tysk side. Det var ikke alltid lett å trekke grensen mellom nødvendig tilpasning og samarbeid, og det er en del av hvorfor okkupasjonstiden fortsatt vekker vanskelige spørsmål.

Tragedien, frigjøringen og oppgjøret

Okkupasjonens mørkeste kapittel rammet de norske jødene. Ved krigens utbrudd bodde det rundt 2100 jøder i Norge. I november 1942 ble 773 norske jøder arrestert og deportert til Auschwitz med skipet Donau. Bare 38 overlevde. Arrestasjonene ble gjennomført av norsk politi med støtte fra NS-myndighetene -- det norske statsapparatet var altså direkte medskyldig i deportasjonene. Rundt 1100 norske jøder lyktes i å flykte til Sverige, ofte med hjelp fra motstandsbevegelsen. I 1998 ga den norske regjeringen en offisiell unnskyldning og erstatning til de norske jødenes etterkommere.

Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland, og Norge var fritt. Kong Haakon kom hjem 7. juni 1945, nøyaktig fem år etter at han måtte flykte. Gleden var enorm, men landet sto overfor et vanskelig oppgjør.

Rettsoppgjøret etter krigen var omfattende. Rundt 90 000 personer ble etterforsket, og rundt 46 000 ble dømt for landssvik. 25 personer ble henrettet, blant dem Vidkun Quisling, hvis navn ble et internasjonalt begrep for "forræder". Josef Terboven begikk selvmord på selve frigjøringsdagen og ble aldri stilt for retten. Rettsoppgjøret var nødvendig, men har også blitt diskutert i ettertid. Noen mener det rammet urettferdig, og at gråsonene -- de vanskelige valgene vanlige mennesker måtte ta -- ikke alltid ble tatt godt nok hensyn til. Slik fortsetter okkupasjonstiden å utfordre oss med spørsmål om skyld, ansvar og rettferdighet.

Oppsummering

Den 9. april 1940 angrep Tyskland Norge, blant annet på grunn av landets strategiske beliggenhet og ressurser. Kongen og regjeringen flyktet til London, mens et tysk okkupasjonsstyre under Terboven, med Quisling og NS, innførte sensur og rasjonering.

Mot dette reiste seg en bred motstand, både sivil -- lærere, kirken, idretten -- og militær, med Milorg, sabotasje og tungtvannsaksjonen. De fleste levde likevel i en gråsone. Okkupasjonens mørkeste kapittel var deportasjonen av 773 norske jøder, der bare 38 overlevde og norsk politi deltok. Norge ble frigjort 8. mai 1945, og i rettsoppgjøret ble rundt 46 000 dømt for landssvik.