3.5 Arbeiderbevegelsen

Da arbeiderne reiste seg

Tenk deg en arbeidsdag på 16 timer, seks dager i uka, i en bråkete og farlig fabrikk -- for en lønn som knapt rekker til mat. Slik var hverdagen for mange under industrialiseringen. Den skapte enorme rikdommer, men de var ekstremt ujevnt fordelt: fabrikkeierne ble velstående mens arbeiderne levde i fattigdom.

Som svar begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger og politiske partier. Arbeiderbevegelsen kjempet for bedre arbeidsvilkår, for stemmerett og for et mer rettferdig samfunn. Kampen tok mange tiår, og den var hard. Men resultatene -- den moderne velferdsstaten og arbeidernes rettigheter -- nyter vi fortsatt godt av i dag. Hver gang du tenker på åtte timers arbeidsdag eller ferie, ser du sporene av denne kampen.

Marx og ideene som tente en bevegelse

For å forstå arbeiderbevegelsen trenger vi noen begreper. En fagforening er en organisasjon av arbeidere som forhandler med arbeidsgiverne om lønn og vilkår. En streik er når arbeidere slutter å jobbe for å presse fram krav, og en tariffavtale er resultatet av forhandlinger -- en avtale om lønn og vilkår. Sosialisme er en politisk ideologi som vektlegger likhet og fellesskap, der staten spiller en aktiv rolle i å fordele godene.

Arbeiderbevegelsens viktigste ideologer var de to tyske tenkerne Karl Marx og Friedrich Engels. I verker som "Det kommunistiske manifest" (1848) og "Kapitalen" (1867) analyserte Marx det kapitalistiske systemet. Han mente at samfunnet var delt i to klasser: borgerskapet, som eide fabrikkene, og proletariatet, som bare eide sin egen arbeidskraft. Borgerskapet utnyttet arbeiderne ved å betale dem mindre enn verdien av det de produserte. Over tid ville motsetningene vokse til arbeiderne gjorde revolusjon, og etterpå ville det oppstå et klasseløst samfunn uten privat eiendom.

Det er viktig å forstå at Marx' ideer ble tolket på svært ulike måter. De inspirerte alt fra fredelige sosialdemokratiske partier, som arbeidet gjennom valg og reformer, til voldelige revolusjonære regimer. Hvordan ideene ble praktisert, varierte enormt fra land til land -- noe vi skal se nærmere på senere i samfunnsfag.

Kampen i Norge

Også i Norge organiserte arbeiderne seg. På 1870- og 1880-tallet ble de første fagforeningene dannet, med typografene -- boktrykkerne -- blant de første. Men allerede tidligere, i 1848--1851, hadde Marcus Thrane organisert en massebevegelse av husmenn og arbeidere med krav om stemmerett, bedre skole og rettigheter. Bevegelsen ble slått ned, og Thrane ble fengslet i sju år -- et tegn på hvor truende myndighetene fant slike krav.

Flere viktige organisasjoner vokste fram. Det norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887 og ble arbeidernes viktigste politiske verktøy, med kamp for stemmerett, arbeidervern og sosiale reformer. I 1899 ble LO, Landsorganisasjonen, stiftet som en sammenslutning av norske fagforeninger -- motparten til arbeidsgiverorganisasjonen.

Kampen ga gradvis resultater. Fabriktilsynsloven i 1892 ga beskyttelse av kvinner og barn i arbeid. Allmenn stemmerett for menn kom i 1898. Arbeidsdagen ble kortere: ti timer i 1915 og åtte timer i 1919. I 1936 kom en lov om arbeidervern, og i 1947 ferieloven med tre ukers ferie. Hver av disse seirene var resultatet av år med kamp, og til sammen forvandlet de hverdagen for vanlige arbeidsfolk.

Fra konflikt til den norske modellen

Arbeiderbevegelsens historie er full av konflikter. Ved stortingsvalget i 1903 fikk Arbeiderpartiet sine første representanter og begynte å påvirke politikken. I 1921 brøt Storstreiken ut -- Norges største streik til da, med over 120 000 arbeidere i sympatistreik. Den alvorligste konflikten kom i Menstad-slaget i 1931, da arbeidere ved Norsk Hydro i Telemark møtte politi og militære. Episoden viste at konflikten mellom arbeid og kapital kunne bli voldelig.

Vendepunktet kom i 1935 med Hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne. Partene anerkjente hverandres rettigheter og forpliktet seg til å forhandle i stedet for å gå i konflikt. Hovedavtalen kalles "Arbeidslivets grunnlov" og la grunnlaget for det vi i dag kaller den norske modellen.

Den norske modellen kjennetegnes av flere ting. Det er et trepartssamarbeid der fagforeninger, arbeidsgivere og stat samarbeider. Arbeidslivet er organisert, med høy medlemsgrad i fagforeninger. Lønn og vilkår avgjøres gjennom kollektive forhandlinger og tariffavtaler. Samfunnet har en velferdsstat med universelle ordninger for helse, utdanning og pensjon, og lønnsforskjellene er relativt små. Denne modellen har bidratt til at Norge har høy produktivitet, lav arbeidsledighet, lite fattigdom og høy tillit. Rettighetene vi tar for gitt i arbeidslivet i dag, er resultatet av generasjoners kamp.

Oppsummering

De dårlige arbeidsforholdene under industrialiseringen skapte arbeiderbevegelsen. Karl Marx analyserte klassesamfunnet og inspirerte sosialismen, men ideene hans ble tolket svært ulikt. I Norge sto Marcus Thrane (1848), Arbeiderpartiet (1887) og LO (1899) sentralt.

Kampen ga seire som fabrikktilsynsloven, åtte timers arbeidsdag, stemmerett og ferielov. Hovedavtalen fra 1935 la grunnlaget for samarbeid fremfor konflikt, og dermed for den norske modellen med trepartssamarbeid, kollektive forhandlinger og velferdsstat. Rettighetene vi har i arbeidslivet i dag, er et resultat av generasjoners kamp.