3.4 Utvandring til Amerika

Drømmen om et nytt liv

Mellom 1825 og 1930 forlot rundt 800 000 nordmenn hjemstedene sine og reiste til Amerika -- de aller fleste til USA. Sett i forhold til folketallet var Norge et av landene i hele verden med størst utvandring, bare slått av Irland. Tenk på det: nesten en hel by av mennesker pakket sakene sine og dro over havet.

Hvorfor forlot så mange alt de kjente, for å reise til den andre siden av Atlanteren? Hva møtte dem i det nye landet? Og hva betydde denne enorme utvandringen for Norge -- og for menneskene som allerede bodde i Amerika? Dette er en fortelling om håp, hardt arbeid og vanskelige sannheter.

Det som skjøv -- og det som trakk

For å forstå hvorfor folk flytter, bruker vi to begreper. Push-faktorer er forholdene som driver folk vekk fra hjemlandet, mens pull-faktorer er forholdene som tiltrekker dem til det nye landet. For de norske utvandrerne var begge sterke.

De viktigste push-faktorene var fattigdom og jordmangel. Befolkningen i Norge vokste raskt, men mengden dyrkbar jord var begrenset. Mange bønder hadde for små gårder til å brødfø familiene sine, og husmenn eide ingen jord i det hele tatt. Stendersamfunnet ga lite rom for å klatre oppover, nødsår med dårlige avlinger skapte sult, og statskirken hadde monopol -- kvekere og haugianere opplevde religiøs ufrihet.

På den andre siden av havet lokket pull-faktorene. Den viktigste var billig eller gratis jord: Homestead Act fra 1862 ga 160 acres land til alle som ville dyrke det. I tillegg fantes det arbeid i den voksende industrien, religiøs frihet, og mindre klasseskiller enn i Europa. En egen kraftig pull-faktor var Amerika-brevene -- brev fra nordmenn som allerede hadde reist, fulle av positive fortellinger om livet der borte. Brevene ble delt og lest høyt i bygdene, og inspirerte stadig nye til å dra. De aller første organiserte emigrantene, kalt "slooperne", seilte med sluppen "Restauration" fra Stavanger allerede i 1825.

Den lange reisen over havet

Veien til Amerika var lang, vanskelig og farlig. Fram til rundt 1870 reiste folk med seilskip, og turen tok mellom seks og ti uker. Emigrantene lå tett i trange, overfylte rom under dekk, med dårlig mat og vann. Sykdom og dødsfall var vanlig. Fra omtrent 1870 overtok dampskipene, og da gikk reisen mye raskere -- bare ti til fjorten dager. Forholdene var litt bedre, men fortsatt trangt på tredje klasse. Billigere billetter gjorde at flere fikk råd til å reise.

De fleste ankom New York. Fra 1892 ble innvandrerne registrert på Ellis Island, der de måtte gjennom helsesjekk, identitetskontroll og papirsjekk. Noen ble avvist og sendt tilbake. De som slapp gjennom, reiste ofte videre med tog til Midtvesten -- til stater som Minnesota, Wisconsin, Iowa og de to Dakota-statene, der det var billig eller gratis jord.

Vel framme bygde nordmennene gjerne egne samfunn. De slo seg ned i grupper, bygde norske kirker og skoler, holdt fast ved norsk språk, mat og tradisjoner, grunnla norskspråklige aviser og feiret 17. mai. På den måten tok de med seg en bit av Norge til prærien -- samtidig som de skulle bli amerikanere.

Hardt liv -- og et viktig perspektiv

Livet i Amerika var langt fra en dans på roser. Mange opplevde ensomhet og savn, langt fra familie og hjemland. Arbeidet var hardt -- prærien måtte brytes opp med primitive redskaper. Klimaet bød på ekstrem vinterkulde, tørke og til og med gresshoppeinvasjoner. De måtte lære seg engelsk, og mange møtte språkbarrierer. Likevel lyktes mange. Noen ble velstående bønder, andre startet bedrifter, og norsk-amerikanere ble etter hvert prominente i det amerikanske samfunnet.

For Norge fikk utvandringen også konsekvenser. Den lettet presset på et land med for lite jord til en voksende befolkning, og kontakten med Amerika -- med dets friere samfunn -- bidro til å inspirere reformer hjemme.

Men det finnes en del av historien som ofte blir oversett i norske fortellinger. Den norske utvandringen skjedde på bekostning av urfolkene som allerede bodde i Amerika. Landet som ble gitt til norske innvandrere gjennom Homestead Act, var tatt fra urfolk som ble tvunget inn på reservater. De norske bosetterne kom altså til land som ikke var tomt, men som var fratatt andre mennesker. Å ta med dette perspektivet gjør ikke utvandrerne til onde mennesker -- de fleste søkte bare et bedre liv -- men det gir oss et mer sannferdig og helhetlig bilde av hva som faktisk skjedde.

Oppsummering

Rundt 800 000 nordmenn utvandret til Amerika mellom 1825 og 1930. Push-faktorer som fattigdom, jordmangel og religiøs ufrihet skjøv dem fra Norge, mens pull-faktorer som billig jord gjennom Homestead Act, arbeid og frihet trakk dem til Amerika. Amerika-brevene inspirerte stadig nye til å reise.

De fleste bosatte seg i Midtvesten og skapte norske samfunn med kirker, skoler og 17. mai-feiring, men livet var hardt. Utvandringen lettet befolkningspresset i Norge og inspirerte reformer. Samtidig må vi huske urfolkenes perspektiv: de norske bosetterne kom til land som var fratatt urfolk og som ble tvunget inn på reservater.