3.2 Nasjonsbygging i Norge

Hva vil det si å være norsk?

Etter 1814 hadde Norge fått en grunnlov og et storting. Men et land er mer enn paragrafer. Hva var det egentlig å være norsk? Etter over 400 år under Danmark manglet Norge mange av kjennetegnene på en selvstendig nasjon: et eget skriftspråk, en nasjonal kultur, egne institusjoner og en sterk felles identitet.

Gjennom hele 1800-tallet foregikk derfor en bevisst nasjonsbygging. Diktere, kunstnere, historikere og politikere arbeidet for å skape og styrke en norsk identitet. Det er denne prosessen som la grunnlaget for det Norge vi kjenner i dag -- fra språket vi skriver, til sangene vi synger på 17. mai.

Kampen om språket

Språk er kanskje det aller viktigste kjennetegnet på en nasjon. Men etter dansketiden hadde Norge ikke noe eget skriftspråk -- alt ble skrevet på dansk. To menn fant to helt ulike løsninger på problemet.

Knud Knudsen ville fornorske det danske skriftspråket gradvis. Han byttet ut danske ord og uttrykk med norske, med utgangspunkt i den dannede dagligtalen i norske byer. Dette ble til bokmål. Ivar Aasen gikk en helt annen vei: han reiste rundt i Norge, samlet inn dialekter, og skapte ut fra dem et helt nytt skriftspråk basert på norske bygdemål. Han kalte det landsmål -- det vi i dag kjenner som nynorsk.

Debatten mellom de to løsningene -- språkstriden -- har pågått i over 150 år. I 1885 ble begge språkformene likestilt. Men språkstriden handler om langt mer enn grammatikk og ordvalg. Den handler om identitet, klasse og makt: by mot bygd, elite mot folk. Spørsmålet om hvilket norsk som skulle gjelde, var i virkeligheten et spørsmål om hvem nasjonen skulle tilhøre. Det er nettopp derfor det engasjerte så sterkt.

Diktere, malere og eventyr

Midt på 1800-tallet blomstret nasjonalromantikken -- en kulturell bevegelse som feiret det nasjonale: folkediktning, natur, historie og tradisjoner. Kunstnere og forfattere lot seg inspirere av norsk natur, folkekultur og vikinghistorie, og de bidro til å gi nasjonen en sjel.

Blant dikterne sto Henrik Wergeland sentralt som nasjonalpoet; han kjempet for 17. mai-feiringen og for opphevelsen av jødeparagrafen. Henrik Ibsen ble Norges mest berømte dramatiker, verdenskjent for skuespillene sine. Bjørnstjerne Bjørnson vant Nobelprisen og skrev nasjonalsangen "Ja, vi elsker". Innen musikken brukte komponisten Edvard Grieg norske folkemelodier, mens malerne Adolph Tidemand og Hans Gude skapte ikoniske nasjonalromantiske bilder.

Noen samlet selve folkekulturen. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe reiste rundt og samlet inn norske folkeeventyr -- de eventyrene mange fortsatt kjenner. Magnus Brostrup Landstad samlet folkeviser. Til sammen ga disse menneskene nordmenn noe å være stolte av og felles om: et språk, en historie, en natur og en kultur som var deres egen. Slik ble nasjonalromantikken en hjørnestein i nasjonsbyggingen.

Mot folkestyre og full frihet

Parallelt med kulturen ble Norge gradvis mer demokratisk gjennom 1800-tallet. Allerede i 1837 ga formannskapsloven kommunalt selvstyre -- folk kunne velge lokale styringsorganer og fikk dermed direkte innflytelse over lokale saker. Bøndene fikk stadig flere representanter på Stortinget og organiserte seg for å fremme sine interesser.

Det store gjennombruddet kom i 1884 med innføringen av parlamentarismen, etter en lang politisk kamp. Nå måtte regjeringen ha støtte fra flertallet på Stortinget -- kongen kunne ikke lenger velge regjering fritt. Venstre under Johan Sverdrup ble det første parlamentariske partiet. Dette var en av de viktigste politiske endringene i norsk historie. Stemmeretten ble også gradvis utvidet: allmenn stemmerett for menn i 1898, kommunal stemmerett for kvinner med inntekt i 1901, og endelig allmenn stemmerett for kvinner i 1913.

Utover århundret vokste kravet om full selvstendighet. Konflikten med Sverige handlet særlig om utenrikspolitikken -- Norge ville ha egne konsulater i utlandet. Den 7. juni 1905 erklærte Stortinget unionen oppløst. Etter en folkeavstemning med overveldende flertall og forhandlinger i Karlstad-avtalen godtok Sverige bruddet. Norge valgte den danske prins Carl til konge, som tok navnet Haakon VII. For første gang på over 500 år var Norge et helt selvstendig land.

Oppsummering

Gjennom hele 1800-tallet skapte nasjonsbyggingen en norsk identitet. Språkstriden sto mellom Knud Knudsens bokmål og Ivar Aasens nynorsk, og handlet om identitet, klasse og makt. Nasjonalromantikken lot diktere, kunstnere og musikere feire det norske.

Samtidig ble landet mer demokratisk: formannskapsloven (1837) ga lokalt selvstyre, parlamentarismen (1884) ga folkevalgt makt over regjeringen, og stemmeretten ble gradvis utvidet, med allmenn stemmerett for kvinner i 1913. Med unionsoppløsningen i 1905 ble Norge helt selvstendig for første gang på over 500 år.