3.1 1814 og Grunnloven

Det viktigste året i norsk historie

Hver 17. mai går du kanskje i tog med flagg og is, synger nasjonalsangen og roper hurra. Men vet du egentlig hvorfor? Datoen peker tilbake til 1814 -- det viktigste året i norsk historie. På bare noen måneder gikk Norge fra å være en dansk provins til å få sin egen grunnlov, en av de mest progressive i verden på den tiden.

Grunnloven ble undertegnet på Eidsvoll 17. mai 1814. Men friheten var ikke helt fullstendig. Norge ble samme år tvunget inn i en ny union, denne gangen med Sverige. Likevel fikk landet beholde grunnloven sin -- og nettopp det ble nøkkelen til full selvstendighet noen tiår senere. La oss følge dette dramatiske året.

Krig, sult og et land som skifter eier

For å forstå 1814 må vi tilbake til Napoleonskrigene (1803--1815). Napoleon hadde erobret store deler av Europa, og alle land måtte velge side. Danmark-Norge valgte Napoleons side, delvis fordi Storbritannia hadde bombet København i 1807. Det valget fikk dramatiske følger: Storbritannia blokkerte sjøveien mellom Danmark og Norge, matforsyningene stoppet, og Norge ble rammet av hungersnød. Da Napoleon tapte, måtte Danmark betale prisen.

I Kielfreden 14. januar 1814 ble Danmark tvunget til å avstå Norge til den svenske kongen. Men nordmennene nektet å la seg gi bort -- de mente de hadde rett til å bestemme over sin egen framtid. Her grep den danske prinsen Christian Frederik, som var stattholder i Norge, muligheten.

Christian Frederik samlet norske ledere til Notabelmøtet på Eidsvoll i februar, der det ble bestemt at Norge skulle ha en egen grunnlov og velge sin egen konge. Det ble utlyst valg over hele landet, og folket valgte representanter. De 112 mennene som møttes på Eidsvoll, var halvparten embetsmenn, en tredjedel bønder, og resten kjøpmenn og andre. Det var ingen kvinner, ingen samer og ingen fra arbeiderklassen. Eidsvollsmennene representerte altså bare en liten del av folket -- men for sin tid var det likevel relativt demokratisk.

Strid på Eidsvoll og en grunnlov blir til

Fra 10. april til 17. mai 1814 arbeidet riksforsamlingen på Eidsvoll med Grunnloven, og det utkrystalliserte seg to retninger. Selvstendighetspartiet, ledet av Christian Magnus Falsen og Nicolai Wergeland, ville ha et helt uavhengig Norge og mente landet kunne stå på egne bein. Unionspartiet, ledet av grev Herman Wedel Jarlsberg, mente Norge måtte akseptere union med Sverige, og fryktet krig med Sverige og stormaktene. Selvstendighetspartiet vant flertallet, og Grunnloven ble utformet etter modell fra den franske og amerikanske grunnloven, med sterke innslag av opplysningstidens ideer.

Resultatet ble en av Europas mest liberale grunnlover. Den bygde på maktfordeling inspirert av Montesquieu: Stortinget fikk den lovgivende makten, kongen og regjeringen den utøvende, og domstolene den dømmende. Den sikret rettigheter som trykkefrihet, personlig frihet uten vilkårlig fengsling, eiendomsrett og rett til å velge og bli valgt. Grunnlovens paragraf 1 slo fast at "Kongeriket Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige" -- en setning som har stått uendret siden.

Men Grunnloven hadde også sider som i dag er uakseptable. Bare menn med eiendom hadde stemmerett, rundt 40 prosent av alle menn, og kvinner hadde ingen politiske rettigheter. Den beryktede jødeparagrafen nektet jøder, munkeordener og jesuitter adgang til riket. Grunnloven var altså progressiv for sin tid, men ufullkommen. Jødeparagrafen ble opphevet i 1851, blant annet etter innsats fra dikteren Henrik Wergeland.

Krig, kompromiss og en bevart grunnlov

Sverige godtok ikke uten videre norsk selvstendighet. Sommeren 1814 angrep den svenske kronprinsen Karl Johan Norge, og etter en kort krig fra 26. juli til 14. august måtte Norge forhandle. Resultatet ble Mossekonvensjonen 14. august: Norge aksepterte union med Sverige, men fikk beholde Grunnloven med bare små justeringer. Christian Frederik abdiserte og forlot landet.

Unionen med Sverige varte fra 1814 til 1905. Den svenske kongen var også Norges konge, og Sverige styrte den felles utenrikspolitikken. Men Norge beholdt sitt eget Storting, sine egne lover og sitt eget rettsvesen. Den bevarte Grunnloven var nøkkelen til alt -- den ga det norske folket politisk makt gjennom Stortinget.

Det er verdt å merke seg at Norge faktisk fikk langt mer selvstyre i unionen med Sverige enn det hadde hatt under Danmark. Under Danmark var Norge en provins uten folkevalgte organer. Nå hadde landet en grunnlov, et storting og reell makt over egne indre anliggender. Slik ble 1814 ikke slutten, men begynnelsen på veien mot det selvstendige Norge vi kjenner i dag.

Oppsummering

I Kielfreden i januar 1814 avstod Danmark Norge til Sverige, men nordmennene nektet å akseptere dette og krevde selvstyre. På riksforsamlingen på Eidsvoll skrev 112 menn Grunnloven, som ble undertegnet 17. mai 1814 -- nå Norges nasjonaldag.

Grunnloven bygde på maktfordeling, folkestyre og rettigheter, men hadde også begrensninger: bare menn med eiendom hadde stemmerett, og jødeparagrafen nektet jøder adgang til riket. Etter en kort krig måtte Norge gå inn i union med Sverige, men fikk beholde Grunnloven -- og det ble nøkkelen til veien mot full selvstendighet. 1814 er det viktigste året i norsk historie.