2.5 Norge under dansk styre

400 år i skyggen av København

Tenk deg at landet ditt ikke har sin egen regjering, sitt eget skriftspråk i det offentlige, eller sitt eget universitet -- og at alle viktige avgjørelser tas i en hovedstad i et annet land. Slik var Norges situasjon i over 400 år. Fra 1380 til 1814 var landet i union med Danmark, og fra 1536 var Norge i praksis en dansk provins.

Likevel overlevde norsk identitet, og i 1814 fikk Norge sin egen grunnlov. Denne lange perioden er avgjørende for å forstå norsk historie, for mange av institusjonene, lovene og tradisjonene vi har i dag, har røttene sine her. La oss følge veien fra union til selvstendighet.

Fra union til provins

Det begynte med Kalmarunionen i 1397, da Norge, Sverige og Danmark ble samlet under dronning Margrete I. Alle tre rikene beholdt sine egne lover, men hadde felles konge. Da Sverige brøt ut i 1523, ble Norge værende i union med Danmark -- og det fikk store følger.

I 1536 erklærte kong Christian III at Norge var underlagt Danmark. Det norske riksrådet ble oppløst, og landet ble styrt fra København. Samtidig ble reformasjonen innført: Norge gikk fra katolisisme til protestantisme, kirkens eiendommer ble beslaglagt av kongen, og dansk ble det offisielle skriftspråket. Norsk levde videre som talespråk, men det skrevne ordet ble dansk.

Makten ble ytterligere sentralisert i 1660, da kong Fredrik III innførte eneveldet -- kongen fikk all makt. Dette gjaldt også Norge. Kongeloven av 1665 ga kongen uinnskrenket myndighet, og det fantes ingen folkevalgte organer. For å forstå perioden er det nyttig å holde noen begreper klart: en union er en forening av land under felles styre, reformasjonen var overgangen fra katolisisme til protestantisme, eneveldet ga kongen absolutt makt, og stattholderen var kongens representant i Norge. Hele perioden 1380--1814 kalles dansketiden.

Et arbeidsomt land

Selv om Norge manglet politisk selvstendighet, var landet langt fra stillestående. Jordbruket var hovednæringen, men Norge var avhengig av kornimport fra Danmark. Langs kysten var fisket viktig, særlig torskefisket. Trelast ble en stor eksportnæring -- norsk tømmer var ettertraktet i hele Europa. Bergverk vokste fram med Kongsberg sølvverk (grunnlagt 1624) og Røros kobberverk (grunnlagt 1644), og skipsfarten gjorde Norge til en sjøfartsnasjon.

Kulturelt var Norge tett knyttet til Danmark. Dansk var skriftspråket, og norske prester og embetsmenn ble utdannet i København -- Norge fikk ikke sitt eget universitet før i 1811. Den mest kjente forfatteren fra perioden, Ludvig Holberg fra Bergen, regnes som felles norsk-dansk.

De sosiale forholdene hadde et særtrekk verdt å merke seg. Norske storbønder, kalt odelsbønder, hadde en sterkere stilling enn bønder i de fleste andre europeiske land. Under dem sto husmenn som ikke eide jord og var avhengige av bøndene. Fattigdom var utbredt, særlig i kriseår. Dette nyanserte bildet er viktig: livet i Norge under dansketiden var verken rent mørke eller rent lys.

Veien mot et eget land

Mot slutten av 1700-tallet begynte en sterkere norsk identitet å vokse fram. I 1772 dannet en gruppe nordmenn i København Det Norske Selskab, som fremmet norsk kultur. Dikteren Johan Nordahl Brun skrev linjen "For Norge, kjempers fødeland." Opplysningstidens ideer nådde også Norge, og folk begynte å stille spørsmål ved både eneveldet og Danmarks styre over landet.

Et forvarsel om endring kom med Struensee-perioden (1770--1772), da den tyske legen Johann Friedrich Struensee ble kong Christian VIIs rådgiver og innførte radikale reformer som pressefrihet, avskaffelse av tortur og religionsfrihet. Reformene ble raskt opphevet da han ble styrtet, men de viste at endring var mulig.

Det avgjørende vendepunktet kom med Napoleonskrigene. Danmark-Norge valgte Napoleons side, og da Napoleon tapte, måtte Danmark avstå Norge til Sverige i Kielfreden i januar 1814. Men nordmennene nektet å la seg gi bort som en pakke fra ett land til et annet -- de krevde selvstyre. Veien til Eidsvoll og en egen grunnlov var dermed lagt. Til slutt et kildekritisk poeng: perioden ble tidligere ofte kalt "400-årsnatten", som om Norge lå i dvale. Det er en forenkling. Norsk kultur, språk og næringsliv utviklet seg gjennom hele perioden, og norske bønder hadde sterkere rettigheter enn bønder i mange andre land.

Oppsummering

Norge var i union med Danmark i over 400 år (1380--1814). I 1536 ble landet en dansk provins, og reformasjonen ble innført. Eneveldet fra 1660 ga kongen absolutt makt, og dansk ble skriftspråket.

Viktige næringer var trelast, fiske, bergverk og skipsfart, og norsk identitet overlevde tross dansk styre -- "400-årsnatten" er en forenkling. Mot slutten av perioden styrket opplysningstidens ideer og nasjonalismen den norske identiteten. Kielfreden i 1814 overførte Norge fra Danmark til Sverige, men nordmennene krevde selvstyre -- og veien til Eidsvoll var lagt.