5.1 Demokratiets historie og grunnprinsipper

Folkestyret du tar for gitt

Hver fjerde år går foreldrene dine, naboene og laererne dine til et valglokale, putter en stemmeseddel i en urne, og er med på å bestemme hvem som skal styre landet. Det foeles helt selvfoelgelig. Men det er det ikke. Demokrati -- folkestyre, der folket bestemmer -- har slett ikke alltid eksistert. Det har vokst fram gjennom tusenvis av år, fra antikkens Aten til moderne stater, og det har kostet kamp å få det dit det er i dag.

Ordet kommer fra gresk: demos betyr folk, og kratos betyr styre. Men demokrati er mye mer enn bare å stemme. Det er en hel pakke av prinsipper: frie og hemmelige valg, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet, maktfordeling, mindretallsvern og menneskerettigheter som gjelder for alle. I dette kapittelet skal vi se hvordan denne pakken ble til, og hvordan den fungerer i Norge.

En reise gjennom demokratiets historie

Demokratiet har en lang og kronglete historie. Det begynte i antikkens Aten rundt 500 før Kristus, med et direkte demokrati der frie menn stemte selv -- selv om kvinner, slaver og innflyttere var utelukket. Romerrikets republikk bidro med maktfordeling mellom Senat og folkeforsamling, og i vikingtiden var tinget en tidlig demokratisk institusjon der frie menn avgjorde saker. Så kom opplysningstiden på 1700-tallet med kraftfulle ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og naturlige rettigheter.

Disse ideene tente revolusjoner. Den amerikanske revolusjonen i 1776 ga verden det første moderne demokratiet med en grunnlov, og den franske revolusjonen i 1789 utfordret eneveldet med slagordet 'frihet, likhet, brorskap'. I 1814 fikk Norge sin grunnlov, en av de mest demokratiske i sin tid. Men selv da hadde de fleste ingen stemmerett. Den ble utvidet gradvis: alle menn fikk stemmerett i 1898, og kvinner først i 1913. Det er verdt å huske: demokratiet vi har i dag, er resultatet av en kamp som varte i over hundre år.

Demokratiet i Norge -- og andre styreformer

I Norge bygger demokratiet på maktfordelingsprinsippet, med tre statsmakter som holder hverandre i sjakk. Stortinget er den lovgivende makten og vedtar lover og statsbudsjett. Regjeringen er den utøvende makten som leder landet og gjennomfører lovene. Og domstolene er den dømmende makten som dømmer i rettssaker og kontrollerer at lovene følges. Norge er et konstitusjonelt monarki: kongen er statsoverhode, men har liten reell makt -- det er Stortinget og regjeringen som styrer. I tillegg har vi lokaldemokrati gjennom kommuner og fylkeskommuner.

Norge har hovedsakelig et representativt demokrati, der vi velger representanter som tar avgjørelser for oss. I et direkte demokrati, som Sveits bruker for mange saker, stemmer innbyggerne selv direkte. Begge har sine fordeler: direkte demokrati lar folk bestemme selv, men er tidkrevende, mens representativt demokrati er effektivt, men skaper avstand mellom folk og politikere. Norge har av og til folkeavstemninger, som om EU i 1972 og 1994. Men ikke alle land er demokratier. Det finnes diktaturer der én person eller gruppe har all makt, autoritaere styresett med begrenset frihet, teokratier styrt av religiøse ledere, og militaerdiktaturer. Faktisk er bare rundt 40 prosent av verdens land frie demokratier -- noe som minner oss om at folkestyre ikke er en selvfølge.

Oppsummering

Demokrati betyr folkestyre og bygger på frie valg, ytringsfrihet, maktfordeling, rettssikkerhet og mindretallsvern. Demokratiet har utviklet seg fra antikkens Aten gjennom opplysningstiden, revolusjonene og en gradvis utvidelse av stemmeretten. Norge har et representativt demokrati med tre statsmakter og er et konstitusjonelt monarki. Kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913. Ikke alle land er demokratier -- bare rundt 40 prosent er frie demokratier. Demokrati er altså mer enn bare valg; det er en helhetlig pakke av rettigheter og prinsipper som må forsvares.