4.8 Forvitring, erosjon og avsetning

Kreftene som river ned

Mens platetektonikken bygger opp fjell og landformer, jobber andre krefter i det stille med å bryte dem ned igjen. Forvitring, erosjon og avsetning er tre sammenhengende prosesser som former landskapet rundt oss hver eneste dag -- så langsomt at vi ikke ser det, men så kraftig at de over tid har skapt det meste av det norske landskapet.

Fjordene i Vestland, U-dalene i Jotunheimen, sandstrendene på Jaeren og moreneryggene i Oestfold -- alle er resultater av disse prosessene over tusenvis og millioner av år. Tenk på det som et samarbeid i tre trinn: først bryter noe ned berget, så fraktes bitene bort, og til slutt legges de fra seg et nytt sted. For å forstå det norske landskapet må vi forstå denne syklusen.

Forvitring -- berget smuldrer

Forvitring er nedbrytning av bergarter der de ligger, uten at materialet flyttes -- berget smuldrer rett og slett opp på stedet. Det finnes to hovedtyper. Mekanisk forvitring bryter berget ned i mindre biter uten å endre den kjemiske sammensetningen, som å knuse en sukkerbit; du har fortsatt sukker, bare i mindre biter. Den viktigste typen i Norge er frostforvitring: vann trenger inn i sprekker i berget, og når det fryser, utvider det seg med rundt 9 prosent og presser sprekken åpnere. Gjentas dette igjen og igjen, brytes berget i stykker, og resultatet ser vi som urer -- steinroeyser -- ved foten av bratte fjellsider. Andre former er rotsprengning, der planteroetter vokser inn i sprekker, og trykkavlastning, der berget utvider seg når tunge isbreer smelter bort.

Kjemisk forvitring endrer derimot bergartenes kjemiske sammensetning gjennom reaksjoner med vann, oksygen eller syrer. Ved oppløsning løser regnvann med CO2 opp kalkstein og kan danne grotter og karstlandskap. Ved oksidasjon reagerer jern med oksygen og vann og danner rust -- de roedbrune flekkene du ser på steiner. Og ved hydrolyse reagerer vann med mineraler som feltspat og bryter dem ned til leire. Kjemisk forvitring går raskere i varmt og fuktig klima, så i Norge er den mindre dominerende enn den mekaniske, men bidrar likevel, særlig i kystomraader med mye nedbør.

Erosjon og avsetning -- transport og hvile

Erosjon er prosessen der forvitret materiale transporteres bort fra der det oppsto. De tre viktigste erosjonsagentene er vann, is og vind. Rennende vann er den viktigste globalt: elver graver seg ned og frakter med seg stein, grus, sand og leire, og de former gjerne V-daler med bratte sider. Isbreer er enda kraftigere -- en isbre er en stor ismasse som beveger seg sakte nedover under sin egen vekt og skraper, sliper og plukker med seg berg. Breerosjonen skaper U-daler med brede, flate bunner, fjorder som er U-daler fylt med sjøvann, botner, skarpe egger og skuringsstriper i berget. Vinden er viktigst i tørre omraader, men spiller en mindre rolle i Norge.

Når kraften som transporterer materialet avtar, legges materialet fra seg -- dette kalles avsetning eller sedimentasjon. Når en elv bremser ned, legger den fra seg det tyngste først og det letteste sist, og kan danne delta der den møter havet, samt elvesletter og meandersvinger. Isbreer legger fra seg alt de bærer når de smelter, i et usortert virvar fra store blokker til fin leire. Slike breavsetninger kalles morener, og den mest kjente i Norge er Raet -- en enorm endemorenerygg som strekker seg gjennom Oestfold og Vestfold, avsatt da isen stoppet ved slutten av siste istid for rundt 10 000 til 12 000 år siden. Vinden danner sanddyner og loess.

Det norske landskapet som museum

Det norske landskapet er et resultat av millioner av år med forvitring og erosjon, der spesielt istidene har satt sitt preg. Mest berømt er fjordene -- kanskje verdens mest imponerende eksempler på breerosjonens kraft. Fjordene er dype U-daler som ble gravd ut av isbreer og siden fylt med sjøvann da isen smeltet. Sognefjorden er Norges lengste på 204 km og en av verdens dypeste, mens Geirangerfjorden og Naeroeyfjorden står på UNESCOs verdensarvliste.

I innlandet finner vi spektakulaere U-daler som Romsdalen og Gudbrandsdalen, med flat dalbunn og bratte sider. Raet er den mest kjente morenen, og mange byer i Oestfold og Vestfold er bygget på den fordi den ga godt drenert, dyrkbar jord. Langs kysten ligger strandflaten, en flat, smal stripe land mellom fjell og hav, og i elvedalene finner vi jettegryter -- runde hull gravd ut av stein som ble virvlet rundt av smeltevann under istiden. Et godt eksempel på hvordan vi kan lese landskapet: ser du en bred, flat dal med bratte sider og en liten elv som virker altfor liten for dalen, er det en U-dal formet av en isbre -- den lille elven er alt som er igjen. Det norske landskapet er altså et levende museum over hvordan forvitring, erosjon og avsetning former naturen.

Oppsummering

Forvitring bryter ned berg der det ligger. Mekanisk forvitring som frostsprengning bryter berget i biter, mens kjemisk forvitring endrer den kjemiske sammensetningen. Erosjon frakter materialet bort ved hjelp av vann, is eller vind -- elver former V-daler, isbreer former U-daler og fjorder. Avsetning skjer når transportkraften avtar; elver danner deltaer, og isbreer legger igjen morener som Raet. Norske landformer som fjorder, U-daler, morener, jettegryter og strandflaten er resultater av disse prosessene, der spesielt istidene har satt dype spor gjennom breerosjonen.