2.5 Middelalderen i Europa og Norge

Tusen år som ikke var så mørke likevel

Mellom Romerrikets fall rundt år 476 og renessansens begynnelse rundt 1400 til 1500 ligger middelalderen -- en periode på nesten tusen år. Det er en lang tid, full av dramatikk: korsfarere som dro til Det hellige land, mektige katedraler som reiste seg mot himmelen, en pest som utryddet en tredjedel av Europas befolkning, og et Norge som både vokste og krympet.

Mange har kalt den 'den mørke middelalderen', men det er misvisende. Ja, det var harde tider for mange. Men det var også en tid med kulturell bloemstring, teknologisk utvikling og viktig institusjonsbygging. La oss se nærmere på hvordan menneskene faktisk levde, og hvem som hadde makten.

Foydalisme og en kirke med all makt

Den vanligste måten å organisere samfunnet på i middelalderen kalles foydalisme, eller lensystemet. Tenk på det som en pyramide bygd på gjensidige løfter. Kongen eide i prinsippet all jord og ga den videre til lojale stormenn. Adelsmenn og vasaller fikk land -- len -- og lovet troskap og militaertjeneste tilbake. Riddere beskyttet adelens omraader, og nederst dyrket bøndene, de livegne, jorda og ga en stor del av avlingen til herren sin. De var bundet til jorda og kunne ikke flytte uten tillatelse. Systemet hvilte på gjensidig forpliktelse: beskyttelse nedenfra, tjeneste ovenfra.

Midt i alt dette stod den katolske kirken som middelalderens mektigste institusjon. Dens makt var nesten total. Religioest kontrollerte kirken folks åndelige liv fra dåp til begravelse, og paven i Roma var den øverste lederen. Politisk eide kirken enorme landomraader, og paven kunne true konger med bannlysning. Kulturelt var klostrene sentre for laerdom, der munker kopierte bøker og bevarte kunnskap fra antikken. Og økonomisk måtte alle betale tiende -- en tiendedel av inntekten -- til kirken, som var den største landeieren i de fleste land.

Korstog og et Norge i bevegelse

Fra 1096 til 1291 organiserte den katolske kirken korstogene -- militaere ekspedisjoner for å erobre Det hellige land fra muslimene. Motivene var sammensatte: religioest oppfordret pave Urban II kristne til å befri Jerusalem, politisk søkte konger makt og rikdom, og sosialt så mange en mulighet for et bedre liv. Konsekvensene var store: enorm menneskelig lidelse på alle sider, men også økt handel og kulturutveksling. Europa fikk ny kunnskap om matematikk, medisin og vitenskap fra den islamske verden. Korstogene er et kontroversielt tema -- for europeere ble de ofte framstilt som heltemodige, for folk i Midtoesten var de brutale invasjoner. Begge perspektivene er viktige å forstå.

Samtidig gjennomgikk Norge store endringer. Harald Haarfagre regnes tradisjonelt som den første kongen som samlet Norge rundt 872, men samlingen var en lang prosess. Etter 1130 fulgte over hundre år med borgerkrig om tronen. Så kom storhetstiden under Haakon Haakonsson på 1200-tallet: Island og Groenland ble lagt under den norske kronen, handelen bloemstret, og Bergen ble Nordens største by. Men fra slutten av 1200-tallet gikk det nedover, og i 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen med Sverige og Danmark.

Døden som forandret alt

I 1349 naadde den verste katastrofen i middelalderen Norge: svartedauden. Pesten kom fra Asia og spredte seg langs handelsrutene, forårsaket av en bakterie som ble baaret av lopper på rotter. I Europa drepte den anslagsvis 30 til 60 prosent av befolkningen. Den naadde Norge via et skip til Bergen, og kanskje halvparten av befolkningen døde.

Konsekvensene var dyptgripende. Mange gaarder ble lagt øde. Men her skjer noe interessant: med så få mennesker igjen ble arbeidskraft plutselig en mangelvare, og det ga de gjenlevende bøndene bedre vilkår -- tilbud og ettersporsel i praksis. Adelen og kirken mistet mye av sin makt. Norge ble svekket og endte som junior-partner i unionen med Danmark, og det tok flere hundre år før befolkningen var tilbake på samme nivå. Svartedauden viser hvor dramatisk en enkelt hendelse kan endre et helt samfunn.

For en vanlig boende handlet hverdagen om å overleve. Man stod opp ved soloppgang, spiste grøt, arbeidet på åkeren eller med dyra, og samlet familien rundt ildstedet om kvelden -- om vinteren med sagaer og fortellinger. Et år med dårlig vaer kunne bety sult, og man måtte betale skatt til kongen og tiende til kirken.

Oppsummering

Middelalderen varte i nesten tusen år, fra rundt 476 til 1400-tallet. Foydalismen organiserte samfunnet gjennom jordeiendom, troskap og gjensidig forpliktelse, mens den katolske kirken var den mektigste institusjonen med religiøs, politisk, økonomisk og kulturell makt. Korstogene var religioest motiverte kriger med store konsekvenser for både Europa og Midtoesten. Norge opplevde samling under Harald Haarfagre, borgerkrig, en storhetstid under Haakon Haakonsson, og deretter nedgang. Svartedauden i 1349 drepte kanskje halvparten av Norges befolkning og endret samfunnet dramatisk. Middelalderen var en sammensatt periode -- ikke bare mørk, men full av både lidelse og utvikling.