2.1 Tidlige sivilisasjoner

Dagen menneskene sluttet å vandre

For rundt 10 000 år siden skjedde noe som forandret alt. Helt siden mennesket ble til, hadde vi vært jegere og samlere -- folk som fulgte dyrene og maaltidet, og som aldri ble lenge på ett sted. Så, en gang i tiden, oppdaget noen at man kunne så frø og høste det man selv hadde dyrket. Plutselig trengte man ikke å flytte etter maten lenger. Maten kunne vokse der man bodde.

Denne overgangen kalles den neolittiske revolusjonen, eller jordbruksrevolusjonen, og den la grunnlaget for hele den moderne verden. Da menneskene slo seg ned, bygde de hus. Husene ble til landsbyer. Landsbyene vokste til byer. Og byene ble etter hvert til de aller første sivilisasjonene -- store, kompliserte samfunn med ledere, lover, religion og skrift.

Hva skal til for å kalle noe en sivilisasjon?

En sivilisasjon er ikke bare en stor folkemengde. Det er et komplekst og organisert samfunn med en rekke kjennetegn. Det har byer med stor befolkning, et styresett med ledere og lover, og et skriftspråk for å lagre informasjon. Det har arbeidsdeling -- folk har ulike yrker i stedet for at alle gjør alt. Det har religion med templer og prester, teknologi som hjul og plog, og handel med andre samfunn.

De aller første sivilisasjonene oppstod i Mesopotamia, området mellom elvene Tigris og Eufrat i dagens Irak. Navnet betyr 'landet mellom elvene', og den fruktbare jorda langs elvebreddene kalles den fruktbare halvmåne.

Her bygde sumererne verdens første byer, som Ur og Uruk, rundt 3500 til 2000 før Kristus. De fant opp kileskrift -- verdens første skriftspråk, risset inn i leirtavler -- og dessuten hjulet, kunstig vanning og et tallsystem basert på 60. Det siste lever fortsatt i klokka di: 60 sekunder i minuttet, 60 minutter i timen. Senere samlet kong Hammurabi av Babylon noen av de tidligste kjente lovene. Hammurabis lov var streng -- 'øye for øye, tann for tann' -- men avgjørende viktig, fordi reglene var skrevet ned og gjaldt for alle.

Egypt -- gaven fra Nilen

Omtrent samtidig med Mesopotamia vokste det fram en mektig sivilisasjon langt mot vest, langs elva Nilen i Nord-Afrika. Hvert eneste år gikk Nilen over sine bredder og la igjen et lag fruktbar jord. Denne naturlige gjoedslingen var selve grunnlaget for det egyptiske jordbruket -- uten Nilen, ingen egyptisk sivilisasjon.

Det gamle Egypt varte i over tre tusen år, fra rundt 3100 til 30 før Kristus. På toppen tronte farao, som ble sett på som en levende gud. Under ham lå samfunnet strengt ordnet: prester og adelsmenn, deretter skrivere og embetsmenn som styrte riket, så det store flertallet av bønder og håndverkere, og nederst de slavebundne.

Egypterne ga verden mye. De skrev med hieroglyfer, en billedskrift med over 700 tegn, på papyrus laget av sivplanter. De bygde pyramidene, enorme gravmonumenter for faraoene. De laget en kalender med 365 dager som ligger til grunn for vaar egen, og de utviklet en medisin som var avansert for sin tid. Sammenligner vi Egypt med Mesopotamia, ser vi både likheter -- begge oppstod langs store elver, utviklet skrift og bygde mektige monumenter -- og forskjeller: Egypt var samlet under én farao og lå beskyttet, mens Mesopotamia var splittet i bystater og mer utsatt for invasjoner.

Oppsummering

Alt begynte med jordbruksrevolusjonen for rundt 10 000 år siden. Da menneskene begynte å dyrke maten sin, slo de seg ned og bygde etter hvert byer. Mesopotamia, 'landet mellom elvene', regnes som sivilisasjonens vugge: sumererne fant opp kileskrift, hjulet og kunstig vanning, og Hammurabis lov ble et tidlig skritt mot organisert styring. Langs Nilen vokste Egypt fram med faraoer, hieroglyfer, pyramider og en kalender vi fortsatt bruker. Felles for sivilisasjonene var at de oppstod ved store elver, og at de ga oss oppfinnelser -- skrift, hjul, lovverk og kalender -- som påvirker oss den dag i dag.