2.2 Demokratiets utvikling

En lang reise mot folkestyre

I dag tar vi det for gitt at alle over 18 år kan stemme ved valg, uansett om de er rike eller fattige, kvinner eller menn. Men slik har det ikke alltid vært. Da Norge fikk Grunnloven i 1814, kunne bare rundt 10 prosent av befolkningen stemme, og det var bare menn med eiendom.

Demokratiet vi kjenner i dag har utviklet seg gradvis gjennom over 200 år. Det er en lang reise full av kamp og seire, der mange ulike grupper har måttet kjempe for de rettighetene vi nå tar for gitt. Kvinner kjempet for stemmerett, arbeidere kjempet for bedre forhold, og hele folket fikk etter hvert mer makt.

I dette kapittelet skal vi følge denne reisen, fra et demokrati for noen få til et demokrati for alle. Vi skal møte mennesker som turte å kreve forandring, og se hvordan Norge sakte men sikkert ble et mer rettferdig samfunn.

Kampen for stemmerett og parlamentarismen

Stemmeretten ble utvidet steg for steg. I 1814 kunne bare menn med eiendom stemme. Et viktig vendepunkt kom i 1884, da parlamentarismen ble innført. Parlamentarisme betyr at regjeringen må ha tillit fra flertallet i Stortinget. Før 1884 var det kongen som utnevnte regjeringen, og Stortinget kunne ikke avsette den. Etter 1884 måtte regjeringen ha støtte fra Stortinget, og hvis Stortinget sa nei, måtte regjeringen gå av. Dette ga folket mer makt over hvem som styrte landet.

I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, uten krav om eiendom. Men kvinnene måtte fortsatt kjempe. Gina Krog var en av lederne i kampen for kvinners stemmerett. Hun grunnla Norsk Kvinnesaksforening og jobbet i over 30 år for saken. I 1901 fikk kvinner med eiendom stemme ved lokalvalg, og i 1913 fikk endelig alle kvinner full stemmerett. Norge var et av de første landene i verden som ga kvinner stemmerett. Senere, i 1978, ble stemmerettsalderen senket til 18 år.

Arbeiderbevegelsen, velferdsstaten og 1905

Med industrialiseringen fulgte dårlige arbeidsforhold, og arbeiderne begynte å organisere seg. De dannet fagforeninger for å stå sterkere sammen, og Landsorganisasjonen (LO) ble stiftet i 1899. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887 og kjempet politisk for arbeidernes interesser. Sammen kjempet de fram store seire: åtte timers arbeidsdag kom i 1919, ferieloven i 1947, og etter hvert sykepenger, pensjon og forbud mot barnearbeid. Etter andre verdenskrig bygde Norge opp velferdsstaten, med gratis skole og helse, pensjon til alle og trygdeordninger.

Midt i denne utviklingen skjedde noe stort: i 1905 ble unionen med Sverige oppløst. Den 7. juni 1905 erklærte Stortinget unionen for opphørt, og i en folkeavstemning i august stemte nesten alle for selvstendighet. Prins Carl av Danmark ble valgt til konge og tok navnet Haakon VII. For første gang på lenge bestemte folket helt selv at Norge skulle være uavhengig.

Demokratiet er aldri helt «ferdig». Også i dag diskuterer vi spørsmål som om 16-åringer bør få stemme, hvordan vi får flere til å engasjere seg, og hvordan vi beskytter demokratiet mot desinformasjon. Og du kan påvirke, selv før du blir gammel nok til å stemme.

Oppsummering

Vi har fulgt demokratiets lange reise i Norge, fra at bare rundt 10 prosent (menn med eiendom) kunne stemme i 1814, til allmenn stemmerett for alle over 18 år i dag.

Viktige milepæler var parlamentarismen i 1884 (regjeringen må ha tillit fra Stortinget), allmenn stemmerett for menn i 1898 og for kvinner i 1913, med Gina Krog som en sentral skikkelse. Arbeiderbevegelsen, fagforeningene, LO og Arbeiderpartiet kjempet fram åtte timers arbeidsdag, ferie og senere velferdsstaten.

I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og Norge ble fullt selvstendig. Demokratiet er aldri helt ferdig, og hver generasjon må videreutvikle og forsvare det. Mange av rettighetene vi tar for gitt, har noen kjempet for.