2.1 Norges selvstendighet

Hva skjedde egentlig i 1814?

Hver 17. mai går barnetog, vaier flagg og spises is over hele Norge. Vi feirer nasjonaldagen vår, men vet du egentlig hva som skjedde den dagen i 1814? Det året fikk Norge sin egen grunnlov og ble en selvstendig nasjon, etter å ha vært i union med Danmark i over 400 år.

Fram til da hadde Norge vært styrt fra København siden 1380. Kongen bodde i Danmark, og Danmark bestemte det meste. Norge var nesten som en koloni. Men i begynnelsen av 1800-tallet raste Napoleonskrigene i Europa. Danmark-Norge hadde valgt side med Napoleon i Frankrike, mens Sverige sto sammen med England og Russland. Da Napoleon tapte, måtte Danmark gi fra seg Norge til Sverige. Dette ble bestemt i Kieltraktaten 14. januar 1814.

Men nordmennene ville ikke bare bli overgitt til et annet land som en pakke. De sa: «Vi er et eget folk og vil bestemme selv!» Og dermed begynte et av de mest dramatiske årene i norsk historie.

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Den 10. april 1814 møttes 112 menn fra hele Norge på Eidsvoll. Oppgaven deres var stor: de skulle skrive en grunnlov for Norge. Mennene kom fra ulike bakgrunner. De fleste var embedsmenn som prester, jurister og offiserer, men det var også hele 37 bønder med, noe som var ganske uvanlig for den tiden, og noen byborgere.

På Eidsvoll var det to grupper. Selvstendighetspartiet ville ha et helt uavhengig Norge, og de var i flertall. Unionspartiet mente at Norge måtte godta en union med Sverige. Den danske prinsen Christian Frederik ledet motstandskampen og ble valgt til Norges konge.

Etter fem uker med intenst arbeid var Grunnloven ferdig. Den ble vedtatt og underskrevet 17. mai 1814. Grunnloven slo fast at Norge skulle være et fritt og selvstendig rike, med maktfordeling mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, og med rettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Den var inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, den franske revolusjonen fra 1789 og opplysningstidens ideer. En av mennene, Christian Magnus Falsen, blir kalt «Grunnlovens far».

Union med Sverige, og demokrati for noen få

Selvstendigheten varte ikke lenge. Sverige godtok ikke at Norge skulle bli helt uavhengig, og sendte soldater. Etter en kort krig sommeren 1814 måtte Norge godta en union med Sverige. Men det aller viktigste: vi fikk beholde Grunnloven! I unionen beholdt Norge eget storting, egne lover og egen regjering, men kongen var svensk og utenrikspolitikken var felles. Norge hadde faktisk mer selvstyre i denne unionen enn vi hadde hatt under Danmark. Unionen med Sverige varte helt til 1905.

Selv om Norge fikk demokrati i 1814, gjaldt det bare noen få. For å ha stemmerett måtte du være mann, over 25 år, og enten embedsmann, byborger med eiendom eller bonde som eide eller leide gård. Det betyr at alle kvinner, fattige menn, arbeidere uten eiendom og tjenere ikke fikk stemme. Bare rundt 10 prosent av befolkningen hadde stemmerett. Det tok mange år før dette ble utvidet: alle menn fikk stemmerett i 1898, og alle kvinner i 1913. Derfor er det også viktig at Grunnloven kan endres over tid, slik at den kan følge med når samfunnet forandrer seg.

Oppsummering

Året 1814 er et av de viktigste i norsk historie. Etter over 400 år i union med Danmark skulle Norge gis til Sverige etter Napoleonskrigene og Kieltraktaten, men nordmennene nektet.

På Eidsvoll møttes 112 menn og skrev Grunnloven, som ble underskrevet 17. mai 1814. Christian Frederik ble valgt til konge. Grunnloven bygde på opplysningstidens ideer og på den amerikanske og franske revolusjonen, med maktfordeling og rettigheter.

Men selvstendigheten varte kort. Norge måtte i union med Sverige fra 1814 til 1905, men beholdt Grunnloven, eget storting og egne lover. Demokratiet gjaldt i starten bare rundt 10 prosent av folket, menn med eiendom. Først senere fikk alle menn (1898) og alle kvinner (1913) stemmerett.