4.4 Avkolonisering og den tredje verden

Da verden krevde frihet

I 1945, da andre verdenskrig tok slutt, kontrollerte europeiske makter fortsatt enorme deler av Afrika og Asia. Storbritannia styrte India, Frankrike styrte store deler av Vest-Afrika, og Belgia kontrollerte Kongo. I løpet av de neste tiaarene skulle dette bildet endres dramatisk.

Avkolonisering -- prosessen der kolonier ble selvstendige stater -- var en av det 20. aarhundrets største omveltninger. Mellom 1945 og 1975 ble over 80 land uavhengige. Men hvorfor skjedde det akkurat da?

Andre verdenskrig hadde svekket de europeiske kolonimaktene økonomisk og militaert. Krigen hadde også vært en krig mot rasisme og undertrykkelse -- i hvert fall i retorikken. Det ble stadig vanskeligere å forsvare at europeere skulle styre over andre folk. Samtidig hadde nasjonalistiske bevegelser i koloniene vokst seg sterke, inspirert av idealer om frihet og selvbestemmelse.

Veien til frihet -- ulike veier

Avkoloniseringen foreaagikk på ulike måter. Noen steder var prosessen relativt fredelig, andre steder blodig.

India ble uavhengig i 1947 etter en lang kamp ledet av Mahatma Gandhi. Gandhi brukte ikke-voldelig motstand -- sivil ulydighet, boikott og fredelige demonstrasjoner -- for å presse britene til å gi India frihet. Uavhengigheten førte samtidig til en smertefull deling av landet i India (hindudominert) og Pakistan (muslimsk), med enorm vold og flyktningestromaer.

I Afrika var veien ofte vanskeligere. Noen land, som Ghana under Kwame Nkrumah i 1957, oppnådde uavhengighet gjennom politisk kamp. Andre, som Algerie, måtte kjempe en brutal frigjoeringskrig mot Frankrike (1954-1962). I Kongo forlot Belgia landet så braat i 1960 at det nesten ikke fantes utdannede kongolesere til å styre.

Soer-Afrika hadde en saeregen historie med apartheid -- et system for lovfestet raseskille. Kampen mot apartheid, ledet av Nelson Mandela og ANC, varte i tiår. Mandela satt i fengsel i 27 år før han ble frigitt i 1990 og deretter valgt til Soer-Afrikas første svarte president i 1994.

Arven etter imperialismen -- neokolonialisme

Selv om flaggene ble byttet og nasjonalsangene endret, var avkoloniseringen langt fra fullkommen. Mange av de nye statene arvet kunstige grenser trukket av europeere uten hensyn til etniske, språklige eller religioeae skillelinjer. Dette skapte indre konflikter som fortsatt preger mange land.

Dessuten fortsatte de gamle kolonimaktene -- og nye aktorer som USA og Sovjetunionen -- å utnytte de nye statenes ressurser. Dette fenomenet kalles neokolonialisme: formell uavhengighet, men reell økonomisk avhengighet. Mange land i det som ble kalt den tredje verden ble fanget i fattigdom, gjeldsfeller og avhengighet av eksport av rå varer.

Under den kalde krigen ble også mange nye stater brikker i supermaktenes spill. Både USA og Sovjetunionen støttet diktatorer så lenge de var på «riktig side». Resultatet var korrupte regimer og undertrykkelse i mange land.

I dag ser vi fortsatt konsekvensene av kolonitiden. Økonomisk ulikhet mellom det globale nord og soer, ressurskonflikter og kulturelle spenninger har røtter i imperialismens tidsalder. Å forstå denne historien er avgjoerender for å forstå dagens verden.

Oppsummering

Avkoloniseringen etter 1945 førte til at over 80 land ble uavhengige. Prosessen foreaagikk på ulike måter -- fra Gandhis ikke-voldelige motstand i India til blodige frigjoeringskrigere i Algerie.

Arven etter imperialismen er kompleks. Kunstige grenser, økonomisk utbytting og neokolonialisme har skapt vedvarende utfordringer. Under den kalde krigen ble mange nye stater brikker i supermaktenes rivalisering.

Å forstå avkoloniseringen er nødvendig for å forstå hvorfor verden ser ut som den gjør i dag -- med sine ulikheter, konflikter og spenninger mellom det globale nord og soer.