1.2 Menneskerettigheter

Da verden sa "aldri mer"

Året er 1945. Andre verdenskrig er akkurat over. Mellom 70 og 85 millioner mennesker er døde. Konsentrasjonsleirene er åpnet, og verden står ansikt til ansikt med det mest systematiske folkemordet i historien. I dette øyeblikket av sjokk og sorg samles verdens ledere og sier tre ord som skal forandre alt: aldri mer.

Resultatet ble De forente nasjoner (FN), grunnlagt i 1945 med ett overordnet mål: å forhindre krig og beskytte menneskers grunnleggende rettigheter. Tre år senere, den 10. desember 1948, vedtok FNs generalsforsamling Verdenserklaeringen om menneskerettigheter. For første gang i historien ble verdens nasjoner enige om at alle mennesker -- uansett hudfarge, kjønn, religion eller nasjonalitet -- har visse rettigheter som aldri kan tas fra dem.

Artikkel 1 slår tonen an: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter." Det høres kanskje selvfoelgelig ut i dag, men i 1948 var dette revolusjonært. Mange land hadde fortsatt kolonier, kvinner hadde begrensede rettigheter, og raseskillepolitikk var lovlig i flere land.

Menneskerettigheter er altså de grunnleggende rettighetene som tilhører alle mennesker bare fordi de er mennesker. De er universelle (gjelder for alle), udelelige (henger sammen) og umistelige (kan ikke tas fra deg).

Fra fine ord til bindende regler

Verdenserklaeringen var en storartet start, men den hadde ett problem: den var ikke juridisk bindende. Den var en erklæring, ikke en lov. Derfor ble rettighetene etter hvert skrevet inn i konvensjoner -- internasjonale avtaler som landene forplikter seg til å følge.

De to viktigste konvensjonene er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Sivile og politiske rettigheter handler om ting som ytringsfrihet, stemmerett, religionsfrihet og vern mot tortur. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter handler om ting som retten til utdanning, helse, arbeid og en tilstrekkelig levestandard.

En konvensjon som er særlig viktig for deg, er FNs barnekonvensjon fra 1989. Den slår fast at barn og unge har egne rettigheter. Blant de viktigste er retten til utdanning, retten til å si sin mening og bli hørt, retten til beskyttelse mot vold og overgrep, og retten til lek og fritid. Barnekonvensjonen understreker også prinsippet om barnets beste -- at når voksne tar avgjørelser som angaar barn, skal barnets beste alltid være et grunnleggende hensyn.

I Norge er menneskerettighetene ikke bare noe vi har signert på internasjonalt. De er også skrevet inn i Grunnloven, og menneskerettsloven gjor at de viktigste konvensjonene gjelder som norsk lov. Det betyr at norske domstoler må følge menneskerettighetene, og at staten kan bli dømt dersom den bryter dem.

Når rettighetene brytes

Det er lett å snakke om menneskerettigheter i Norge, der de fleste rettighetene er godt ivaretatt. Men for millioner av mennesker verden over er situasjonen en helt annen.

I mange land brytes menneskerettighetene systematisk. Journalister får ikke skrive fritt. Opposisjonspolitikere fengsles. Minoriteter forfoeelges. Kvinner nektes utdanning. Barn tvinges til å jobbe eller sloss som barnesoldater. Tortur brukes som verktoy av myndigheter.

Menneskerettighetsbrudd skjer også i Norge, selv om det er i mye mindre skala. Norge har blitt dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) for brudd på rettigheter -- for eksempel i saker om barnevern der foreldre mener de ikke har fått nok kontakt med barna sine. Det viser at ingen land er perfekte, og at menneskerettighetene er et stadig paaganende prosjekt.

Et viktig spørsmål er hva verden kan gjore når rettigheter brytes. FN kan iverksette sanksjoner, sende observatører og i sjeldne tilfeller autorisere militaer inngripen. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) kan doeme enkeltpersoner for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Men FN har også klare begrensninger -- stormaktene i Sikkerhetsraadet kan legge ned veto og blokkere tiltak, noe som har forhindret handling i mange konflikter.

Likevel: menneskerettighetene har forandret verden. De har gitt undertrykte mennesker et språk for urettferdighet, og de har skapt standarder som stater må forholde seg til. Kampen for menneskerettigheter er ikke over -- den er noe hver generasjon må videreføre.

Oppsummering

Etter andre verdenskrig ble FN grunnlagt for å forhindre nye kriger, og i 1948 vedtok generalforsamlingen Verdenserklaeringen om menneskerettigheter. Menneskerettigheter er universelle, udelelige og umistelige rettigheter som tilhører alle mennesker. De er nedfelt i bindende konvensjoner, blant annet FNs barnekonvensjon som gir barn og unge saerlige rettigheter og slår fast prinsippet om barnets beste.

I Norge er menneskerettighetene skrevet inn i Grunnloven og gjelder som norsk lov. Menneskerettighetsbrudd skjer likevel over hele verden, og også Norge har blitt dømt for brudd. FN og internasjonale domstoler kan reagere mot brudd, men har begrensninger -- som vetoretten i Sikkerhetsraadet. Kampen for menneskerettigheter er et paaganende prosjekt som krever engasjement fra hver generasjon.