4.3 Den kalde krigen

Da verden ble delt i to

Tenk deg en verden der to supermakter står mot hverandre med tusenvis av atomvåpen, og hele menneskeheten lever i skyggen av at en feilberegning kan utrydde alt. Det var virkeligheten under den kalde krigen (1947-1991).

Etter andre verdenskrig ble seierherrene raskt uenige. USA og Sovjetunionen hadde kjempet på samme side mot Hitler, men representerte to helt ulike verdensbilder. USA stod for kapitalisme, fritt marked og demokrati. Sovjetunionen stod for kommunisme, planøkonomi og ettpartistyre. Mistilliten vokste, og et usynlig jernteppe -- som Winston Churchill kalte det -- delte Europa i to: et vestlig og et østlig blokk.

Krigen ble kalt «kald» fordi supermaktene aldri gikk direkte til krig mot hverandre. Men den var likevel farlig. Vaapenkapploepet, spionasjenn, propagandaen og stedfortrederkrigene gjorde at verden gjentatte ganger svaevde på randen av katastrofe.

Allianser, kriser og vaapenkapploep

For å beskytte seg mot hverandre dannet de to blokkene militaerae allianser. I 1949 opprettet vestmaktene NATO (North Atlantic Treaty Organization), der også Norge ble medlem. Sovjetunionen svarte i 1955 med Warszawapakten, som samlet de oesteuropeiske landene.

Den kalde krigen ble også en kamp om vitenskap og prestisje. Da Sovjetunionen sendte opp Sputnik -- verdens første satellitt -- i 1957, sjokkerte det USA. Romkapploepet var i gang, og i 1969 vant USA da Neil Armstrong tok de første skrittene på månen.

Men de farligste øyeblikkene handlet om atomvåpen. Under Cubakrisen i 1962 plasserte Sovjetunionen atomraketter på Cuba, bare 150 kilometer fra Florida. I tretten dager stod verden nærmere atomkrig enn noen gang før eller etter. President Kennedy og Sovjet-lederen Khrusjtsjov klarte til slutt å finne en løsning, men krisen viste hvor tynn tråden var.

Konflikten ble også utkjempet gjennom stedfortrederkrigene -- kriger der supermaktene støttet hver sin side uten å møte hverandre direkte. Korea-krigen (1950-1953) og Vietnam-krigen (1955-1975) var de mest kjente. Millioner av mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika betalte prisen for stormaktenes rivalisering.

Berlinmuren og den kalde krigens slutt

Ingenting symboliserte den kalde krigen bedre enn Berlinmuren. I 1961 bygde Øst-Tyskland en mur tvers gjennom Berlin for å hindre folk i å flykte til vest. Familier ble splittet over natten. De som proevde å krysse, risikerte å bli skutt.

På 1980-tallet begynte den kalde krigen å ta slutt. Sovjetunionens nye leder, Mikhail Gorbatsjov, innførte reformer: glasnost (åpenhet) og perestrojka (omstrukturering). Han innrømmet at systemet trengte endring.

Reformene utløste en bølge av endring i Øst-Europa. Land etter land krevde frihet. Den 9. november 1989 falt Berlinmuren. Folk fra begge sider klatret opp på muren, danset, lo og graet. Det var et av det 20. aarhundrets mest foelelsesladede øyeblikk.

To år senere, i 1991, ble Sovjetunionen oppløst. Den kalde krigen var over. Men sluttresultatet var ikke bare frihet og glede. Mange av de tidligere sovjetstatene opplevde økonomisk kaos, og nye konflikter oppstod. Verden var ikke lenger delt i to, men den var heller ikke blitt enkel.

For Norges del betydde den kalde krigen at vi var et NATO-land på grensen til Sovjetunionen. Nordomraadene var strategisk viktige, og norsk forsvar var rettet mot øst. Da den kalde krigen tok slutt, endret truselbildet seg dramatisk.

Oppsummering

Den kalde krigen (1947-1991) delte verden i to blokker: den vestlige, ledet av USA og organisert i NATO, og den østlige, ledet av Sovjetunionen og samlet i Warszawapakten. Konflikten ble utkjempet gjennom vaapenkapploep, romkapploep, propaganda og stedfortrederkrigere.

Cubakrisen i 1962 brakte verden nærmest atomkrig. Berlinmuren symboliserte delingen av Europa. Da muren falt i 1989 og Sovjetunionen ble oppløst i 1991, var den kalde krigen over.

For Norge betoed den kalde krigen at vi var et NATO-land på grensen til Sovjetunionen, med en strategisk viktig beliggenhet i nord. Arven etter den kalde krigen preger fortsatt internasjonal politikk i dag.