8.4 Deglobalisering og proteksjonisme

Da verden begynte å lukke seg

I flere tiår beveget verden seg i én retning: stadig tettere økonomisk integrasjon. Varer, kapital og mennesker krysset grenser lettere enn noensinne. Containerskip fraktet billige varer fra fabrikker i Kina til butikkhyllene i Norge. Selskaper spredte produksjonen over hele kloden for å utnytte det som er billigst der det er billigst. Globalisering var ikke bare en trend – det var nærmest en naturlov.

Men så begynte pendelen å svinge tilbake. I 2018 innledet USAs president Donald Trump en handelskrig med Kina ved å innføre toll på kinesiske varer for over 350 milliarder dollar. Kina slo tilbake med gjengjeldelsestoll. I 2020 avslørte covid-19-pandemien dramatisk hvor sårbare de globale forsyningskjedene var – Europa manglet munnbind, sykehus manglet respiratorer, og bilfabrikker stod stille fordi det manglet halvlederbrikker fra Taiwan. Og i 2022 viste Russlands invasjon av Ukraina at økonomisk avhengighet mellom land kan bli et våpen.

Plutselig snakket alle om deglobalisering – ideen om at den økonomiske integrasjonen ikke bare har stoppet opp, men faktisk er i ferd med å reverseres. Er det virkelig det som skjer? Og hva betyr det for oss?

Den nye proteksjonismens ansikter

Proteksjonisme – at staten beskytter innenlandsk industri mot utenlandsk konkurranse – er ikke noe nytt. Men den nye bølgen av proteksjonisme skiller seg fra den gamle på flere måter. Den drives ikke primært av ønsket om å beskytte jobber i nedadgående industrier, men av noe mye større: geopolitisk rivalisering, nasjonal sikkerhet og teknologisk dominans.

Tenk på halvledere – de bittesmå brikkene som er hjernen i alt fra mobiltelefoner til militære våpen. Over 90 prosent av de mest avanserte halvlederne produseres i Taiwan, av selskapet TSMC. Både USA og Kina innser at denne avhengigheten er en strategisk sårbarhet. Hva om Kina invaderer Taiwan? Hva om TSMC velger side? Svaret har vært massiv statlig innsats: USAs CHIPS Act pumpet milliarder av dollar inn i innenlandsk halvlederproduksjon. EUs CHIPS Act fulgte etter. Kina investerte enda mer.

Denne typen proteksjonisme kalles gjerne industrisubsidier – staten subsidier strategisk viktige næringer for å sikre nasjonal selvforsyning. Det er beslektet med reshoring, som betyr å flytte produksjon tilbake til hjemlandet, og friendshoring, som betyr å flytte forsyningskjedene til politisk allierte land i stedet for geopolitiske rivaler.

Men proteksjonisme har en pris. La oss ta et enkelt eksempel: da USA innførte 25 prosent toll på importert stål i 2018, steg prisen på innenlandsk stål. Stålverkene jublet, men alle som bruker stål – bilprodusenter, byggefirmaer, maskinprodusenter – betalte mer. Studier viste at tollen reddet omtrent 8 700 jobber i stålindustrien, men kostet amerikanske stålbrukere rundt 5,6 milliarder dollar. Det er omtrent 650 000 dollar per reddet jobb. Ricardo og hans teori om komparativt fortrinn ville snudd seg i graven.

Hva betyr dette for verden – og for Norge?

Konsekvensene av deglobalisering er vidtrekkende. IMF har anslått at en alvorlig fragmentering av verdensøkonomien kan koste hele 7 prosent av verdens BNP – det tilsvarer omtrent den samlede økonomien til Tyskland og Japan. Forbrukerne vil betale mer for varer når produksjonen flyttes fra lavkostland til høykostland. Bedrifter må bygge parallelle forsyningskjeder – én for «vestlige» markeder og én for kinesiske – noe som er enormt kostbart.

For utviklingslandene kan deglobalisering være særlig ødeleggende. Den eksportledete vekstmodellen som løftet Kina, Sør-Korea og Taiwan ut av fattigdom – å produsere billig for vestlige markeder – kan bli mye vanskeligere å gjenta. Land som Vietnam og Bangladesh, som håpet å følge i Kinas fotspor, risikerer å bli fanget i en mellomposisjon der de presses til å velge side i den geopolitiske rivaliseringen.

For Norge er bildet sammensatt. På den ene siden vil vi merke økte importkostnader og høyere priser. På den andre siden er Norges posisjon relativt sterk. Energisikkerheten som norsk gass og olje gir Europa, gjør Norge til en attraktiv handelspartner. EØS-avtalen forankrer oss i det europeiske indre markedet. Og europeisk reshoring kan faktisk gi nye muligheter for norsk maritim teknologi og energikompetanse.

Den regelbaserte handelsordenen, med WTO i sentrum, er imidlertid kraftig svekket. USA har blokkert utnevnelsen av dommere til WTOs ankeorgan, slik at handelstvister ikke kan avgjøres. Stormaktene foretrekker bilaterale avtaler der de kan bruke sin økonomiske makt. For et lite land som Norge, som er avhengig av forutsigbare handelsregler, er dette bekymringsfullt. Historien viser at i en verden uten regler er det de sterkeste som bestemmer.

Oppsummering

Etter flere tiår med stadig dypere global integrasjon ser vi nå tydelige tegn til deglobalisering og geoøkonomisk fragmentering. Handelskrigen mellom USA og Kina, pandemiens avsløring av sårbare forsyningskjeder, og geopolitisk rivalisering har drevet frem en ny bølge av proteksjonisme. Reshoring og friendshoring reflekterer ønsket om å redusere avhengigheten av geopolitiske rivaler, men kommer med en prislapp for forbrukerne i form av høyere priser og redusert global effektivitet. IMF anslår at alvorlig fragmentering kan koste 7 prosent av verdens BNP. WTO er svekket, og den regelbaserte handelsordenen er under press. For Norge er situasjonen sammensatt: energiressursene og EØS-avtalen gir styrke, men økte importkostnader og usikre handelsforhold er reelle utfordringer.