5.4 Fattigdom og ulikhet

To historier om fattigdom

La oss begynne med to historier. Den første handler om en familie i Malawi som lever på under to dollar om dagen. De har ikke nok mat, barna drikker forurenset vann, og den nærmeste legen er en dagsreise unna. Sult er en daglig virkelighet. Den andre historien handler om en enslig mor i Oslo med to barn. Hun har tak over hodet, barna går på skolen, og hun får sosialhjelp. Men hun har ikke råd til å sende barna på fotball, familien har aldri vært på ferie, og når klassekameratene snakker om juleferien på fjellet, tier barna hennes stille.

Begge familiene er fattige. Men fattigdommen deres er fundamentalt forskjellig. Den første opplever absolutt fattigdom – mangel på det mest grunnleggende for overlevelse. Den andre opplever relativ fattigdom – å ha vesentlig mindre enn det som er vanlig i samfunnet hun lever i. Begge former for fattigdom har alvorlige konsekvenser, men de krever ulike analyser og ulike løsninger.

Fattigdom og ulikhet er beslektede, men forskjellige begreper. Ulikhet handler om fordelingen av ressurser – avstanden mellom de som har mest og de som har minst. Fattigdom handler om at noen har for lite – til å overleve, eller til å delta fullverdig i samfunnet. Et land kan ha lav ulikhet og likevel ha utbredt fattigdom, hvis alle er omtrent like fattige. Og et land kan ha høy ulikhet men lite fattigdom, hvis selv de fattigste har nok til å leve godt.

Å måle det umålelige – absolutt og relativ fattigdom

Absolutt fattigdom defineres som manglende evne til å dekke grunnleggende behov: mat, klær, bolig og helsehjelp. Verdensbanken har satt en konkret grense: å leve for under 2,15 dollar om dagen, justert for kjøpekraft. Under denne grensen er det snakk om ekstrem fattigdom – en tilstand der overlevelse er usikker.

Den gode nyheten er at absolutt fattigdom har gått dramatisk tilbake globalt. I 1990 levde over 35 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er andelen under 10 prosent. Økonomisk vekst i Kina og India har løftet hundrevis av millioner mennesker over fattigdomsgrensen. Men utfordringen er langt fra løst: hundrevis av millioner lever fortsatt i absolutt nød, særlig i Afrika sør for Sahara.

Relativ fattigdom er et helt annet konsept. Her er målestokken ikke et absolutt minimum, men det som er normalt i ditt eget samfunn. EU definerer en person som i risiko for fattigdom dersom husholdningens inntekt er under 60 prosent av medianinntekten. I Norge betyr dette en inntekt under omtrent 250 000 kroner for en enslig person. Det er langt over Verdensbankens fattigdomsgrense, men det kan likevel innebære reelle begrensninger: barn som ikke har råd til fritidsaktiviteter, familier som aldri reiser på ferie, enslige forsørgere som sliter med boutgifter.

Et viktig poeng er at den relative fattigdomsgrensen beveger seg med velstandsnivået. Når medianinntekten øker, øker også terskelen for relativ fattigdom. Dermed kan andelen relativt fattige være stabil selv om alle faktisk har fått det bedre. Dette gjør relativ fattigdom til et mål som handler like mye om ulikhet som om mangel.

I Norge har andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt økt fra rundt 5 prosent til over 11 prosent de siste to tiårene. Bak tallene skjuler seg konkrete historier: barn som lyver til klassekameratene om hvorfor de ikke er med på fotball, familier som aldri har råd til å invitere til bursdag, ungdommer som dropper ut av videregående fordi de må jobbe for å bidra til familieøkonomien.

Den amerikanske drømmen som knuses – sosial mobilitet og Great Gatsby-kurven

Er det mulig å klatre opp fra bunnen? Kan et barn som vokser opp i fattigdom, bli velstående? Svaret varierer enormt fra land til land, og det måles gjennom begrepet sosial mobilitet.

Intergenerasjonell mobilitet handler om i hvilken grad barns økonomiske situasjon er uavhengig av foreldrenes. I et samfunn med høy mobilitet spiller det liten rolle om foreldrene dine var rike eller fattige – dine egne evner og innsats avgjør. I et samfunn med lav mobilitet er skjebnen i stor grad bestemt ved fødselen: rike foreldre får rike barn, fattige foreldre får fattige barn.

Den kanadiske økonomen Miles Corak oppdaget en slående sammenheng mellom ulikhet og mobilitet, som ble populært kjent som The Great Gatsby-kurven – oppkalt etter F. Scott Fitzgeralds roman om den amerikanske drømmen. Kurven viser at land med høy ulikhet typisk har lav sosial mobilitet. Danmark og Norge, med lave Gini-koeffisienter rundt 0,25–0,28, har blant verdens høyeste sosiale mobilitet. USA og Storbritannia, med Gini rundt 0,35–0,40, har vesentlig lavere mobilitet. Og Brasil og Sør-Afrika, med Gini over 0,50, har nesten ingen mobilitet – økonomiske posisjoner går i stor grad i arv.

Forklaringen er logisk. I svært ulike samfunn investerer rike familier enormt i barnas utdanning, nettverk og muligheter, mens fattige barn har dårlig tilgang til kvalitetsutdanning. Økonomiske barrierer hindrer talentfulle individer fra lavere klasser i å realisere potensialet sitt. Resultatet er at ulikhet reproduserer seg selv over generasjoner.

Konsekvensene av høy ulikhet strekker seg langt utover sosial mobilitet. Forskning viser sammenhenger mellom ulikhet og dårligere folkehelse, lavere sosial tillit, høyere kriminalitet og politisk polarisering. Men noe ulikhet kan også være positivt: den gir insentiver til utdanning, arbeid og innovasjon, og belønner risikotaking og entreprenørskap. Kjernen i debatten handler derfor ikke om å eliminere all ulikhet, men om å finne et nivå som gir tilstrekkelige insentiver uten å undergrave sosial sammenhengskraft og like muligheter.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært om fattigdom og ulikhet som sentrale samfunnsøkonomiske begreper. Absolutt fattigdom er mangel på grunnleggende behov og måles blant annet med Verdensbankens grense på 2,15 dollar om dagen – den har gått kraftig tilbake globalt, men rammer fortsatt hundrevis av millioner. Relativ fattigdom handler om å ha vesentlig lavere inntekt enn det som er vanlig i samfunnet, definert som under 60 prosent av medianinntekten – den finnes også i rike land som Norge og har økt blant barnefamilier. Sosial mobilitet måler muligheten til å bevege seg mellom økonomiske posisjoner, og The Great Gatsby-kurven viser den nedslående sammenhengen mellom høy ulikhet og lav mobilitet. Ulikhet kan ha negative konsekvenser for helse, tillit og økonomisk stabilitet, men noe ulikhet gir også insentiver til innsats og innovasjon.