5.2 Skattesystemet

Pengene som holder samfunnet sammen

Hver eneste måned skjer det en stille, men enorm transaksjon i det norske samfunnet. Millioner av arbeidstakere får lønnsslippen sin, og en betydelig del av pengene de har tjent, forsvinner – til skatt. For noen føles det som et tap. For andre er det prisen vi betaler for sivilisasjon, som den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes en gang formulerte det.

Skattesystemet er statens viktigste verktøy for å finansiere fellesgodene – skoler, sykehus, veier, forsvar og velferd – og for å omfordele inntekt fra de som har mest til de som har minst. Men skatt er ikke bare et spørsmål om penger. Det er et spørsmål om verdier: Hvor mye bør staten ta? Hvem bør betale mest? Og hva skjer med folks vilje til å jobbe og investere når skatten blir høy?

I samfunnsøkonomien analyserer vi skattesystemet ut fra tre grunnleggende spørsmål: Hva skal beskattes – inntekt, formue, forbruk eller eiendom? Hvor mye skal beskattes – høye eller lave satser? Og hvem skal betale mest – skal alle betale likt, eller skal de rike betale en større andel? Svarene på disse spørsmålene former hele den økonomiske strukturen i et samfunn.

Progressiv skatt – trappene oppover

Det norske skattesystemet bygger på et prinsipp som de fleste oppfatter som intuitivt rettferdig: de som tjener mer, betaler en høyere andel i skatt. Dette kalles progressiv skatt. Navnet kommer fra det latinske progressio – å gå fremover – fordi skattesatsen stiger etter hvert som inntekten øker.

I praksis fungerer det gjennom trinnskatten, som er en trapp med stadig høyere satser. De første kronene du tjener over et visst nivå beskattes med 1,7 prosent. Tjener du mer, øker satsen trinnvis – til 4,0 prosent, deretter 13,6 prosent, 16,6 prosent og helt opp til 17,6 prosent for inntekt over omtrent 1,6 millioner kroner. I tillegg kommer alminnelig inntektsskatt på 22 prosent og trygdeavgift på 7,9 prosent.

Her er det avgjørende å forstå forskjellen mellom marginalskatt og gjennomsnittsskatt. Marginalskatten er skatten du betaler på den siste kronen du tjener. For en person som tjener 700 000 kroner, kan marginalskatten være rundt 43,5 prosent – det vil si at av de neste tusen kronene vedkommende tjener, beholder hun bare 565 kroner. Gjennomsnittsskatten derimot – total skatt delt på total inntekt – er lavere, kanskje rundt 30–33 prosent, fordi mye av inntekten beskattes i lavere trinn.

Denne forskjellen er viktig. Marginalskatten påvirker insentivene til å jobbe mer – lønner det seg å ta en ekstra vakt? Gjennomsnittsskatten bestemmer den totale skattebelastningen – hvor mye av inntekten din sitter du igjen med etter skatt?

Flat skatt er det motsatte prinsippet: alle betaler samme prosentandel, uavhengig av hva de tjener. Flere østeuropeiske land har innført flat skatt, med argumenter om at det er enklere å administrere og gir like insentiver for alle. Men kritikerne peker på at en krone i skatt betyr langt mer for en person som tjener 250 000 enn for en som tjener 2,5 millioner – og at flat skatt derfor er dypt urettferdig.

Laffer-kurven og effektivitetstap – skattens paradokser

På begynnelsen av 1980-tallet skal økonomen Arthur Laffer angivelig ha tegnet en kurve på en serviett under en middag med politikere i Washington. Kurven illustrerte en enkel, men kraftfull idé: Hvis skattesatsen er 0 prosent, får staten ingen inntekter. Hvis den er 100 prosent, får staten heller ingen inntekter – for da ville ingen gidde å jobbe. Et sted mellom disse ytterpunktene finnes den satsen som gir maksimale skatteinntekter. Denne sammenhengen ble kjent som Laffer-kurven.

Poenget er at høyere skattesats ikke alltid betyr høyere inntekter for staten. Når skatten blir for høy, endrer folk atferd: de jobber mindre, de finner kreative måter å unngå skatt på, de flytter pengene til lavskatteland, eller de velger svart arbeid. Skattegrunnlaget – det som faktisk beskattes – krymper, og statens totale inntekter kan falle.

Alle skatter skaper dessuten et effektivitetstap, også kalt dødvektstap. Skatt vrir folks beslutninger bort fra det som er samfunnsøkonomisk optimalt. Tenk deg en tømrer som vurderer å ta en ekstra jobb til 500 kroner. Uten skatt ville han tatt jobben, fordi kunden er villig til å betale og han er villig til å jobbe. Men med 43 prosent marginalskatt sitter han igjen med bare 285 kroner. Hvis han verdsetter fritiden sin til 350 kroner, tar han ikke jobben. Resultatet? Kunden får ikke tjenesten, tømreren får ikke inntekten, og staten får ingen skatteinntekt. Transaksjonen som ville gagnet begge parter, gjennomføres ikke. Det er dødvektstapet.

Økonomer har formulert et viktig prinsipp for å minimere dette tapet: bred base, lav sats. Det er bedre å beskatte mange ting litt enn å beskatte noen få ting mye. Eiendomsskatt gir for eksempel lite effektivitetstap fordi eiendom ikke kan flyttes til utlandet. Og Ramsey-regelen sier at varer med lav priselastisitet bør beskattes hardere, fordi etterspørselen endrer seg lite. Ethvert skattesystem er til syvende og sist et kompromiss mellom rettferdighet og effektivitet – mellom ønsket om å omfordele og behovet for å holde økonomien i gang.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært om skattesystemets sentrale begreper og dilemmaer. Progressiv skatt betyr at skattesatsen øker med inntekten, mens flat skatt gir lik sats for alle. Marginalskatten er skatten på den siste kronen du tjener og påvirker insentivene til å jobbe mer, mens gjennomsnittsskatten viser den totale skattebelastningen. Laffer-kurven illustrerer at det finnes en optimal skattesats som maksimerer statens inntekter – å gå over dette nivået kan faktisk gi lavere inntekter. Alle skatter skaper et effektivitetstap fordi de vrir folks beslutninger. Prinsippet om bred base og lav sats minimerer dette tapet. Et godt skattesystem må hele tiden balansere hensynet til rettferdig omfordeling mot hensynet til økonomisk effektivitet.