4.4 Arbeidsmarkedspolitikk

Sikkerhetsnettet og trampolinen

Erik er 45 år og har jobbet på en treforedlingsfabrikk i tjue år. Han har fagbrev som prosessoperatør, to barn i skolealder og et boliglån. En morgen får han beskjed om at fabrikken legges ned. Hva skjer nå?

I mange land ville Erik stått nokså alene med problemet. Men i Norge aktiveres et omfattende apparat av tiltak og ordninger – det vi kaller arbeidsmarkedspolitikk. Denne politikken har ett overordnet mål: å sikre at flest mulig er i jobb, og at de som faller ut, kommer tilbake så raskt som mulig.

Vi skiller mellom to hovedtyper. Passiv arbeidsmarkedspolitikk er sikkerhetsnettet – de økonomiske ytelsene som hindrer at folk faller ned i fattigdom når de mister jobben. Aktiv arbeidsmarkedspolitikk er trampolinen – tiltakene som hjelper folk å sprette tilbake i arbeid. Erik trenger begge deler: penger til å betale regningene mens han omstiller seg, og verktøy til å finne en ny jobb.

NAV – Arbeids- og velferdsetaten – er den sentrale aktøren som gjennomfører alt dette. Det er NAV som utbetaler dagpengene, som tilbyr omskolering, som kobler arbeidssøkere med arbeidsgivere, og som følger opp den enkelte gjennom det som kan være en vanskelig overgangsperiode.

Fra dagpenger til ny jobb

La oss følge Erik gjennom systemet. Først registrerer han seg som arbeidsledig hos NAV og får innvilget dagpenger – en ytelse som tilsvarer omtrent 62,4 prosent av hans tidligere inntekt, i inntil to år. Dette er den passive delen: inntektssikring som gir Erik økonomisk trygghet til å konsentrere seg om å finne noe nytt, i stedet for å måtte ta den første og beste jobben i desperasjon. Andre passive ytelser inkluderer arbeidsavklaringspenger (AAP) for dem med nedsatt arbeidsevne, uføretrygd for dem som varig ikke kan jobbe, og sykepenger som gir full lønn under sykdom i inntil ett år.

Så kommer den aktive delen. NAV-veilederen kartlegger Eriks kompetanse og erfaring. Hans bakgrunn som prosessoperatør viser seg å ha overføringsverdi til andre industrier. NAV tilbyr ham et jobbsøkekurs med hjelp til CV, søknader og intervjutrening. De tilbyr også omskolering – et kurs i ny teknologi som gjør ham kvalifisert for jobber i energisektoren. Kanskje får han en praksisplass i en bedrift som trenger folk med hans bakgrunn. Og kanskje gir NAV et lønnstilskudd til en arbeidsgiver som er villig til å ansette Erik i en opplæringsperiode.

Hovedforskjellen mellom passiv og aktiv politikk er enkel men grunnleggende: passiv politikk gir folk penger, aktiv politikk gir dem verktøy. Forskning viser at den beste kombinasjonen er moderat generøse passive ytelser – nok til å gi trygghet, men med aktivitetskrav som hindrer at folk blir passive – kombinert med målrettede aktive tiltak tilpasset den enkeltes situasjon.

Arbeidslinjen og kompetanse for fremtiden

Det overordnede prinsippet i norsk arbeids- og velferdspolitikk kalles arbeidslinjen: det skal alltid lønne seg å jobbe framfor å motta trygd. Arbeid er førstevalget for alle som kan, velferdsytelser utformes for å stimulere til aktivitet, og mottakere av ytelser har plikt til å være aktive – søke jobb, ta kurs, delta i tiltak. Sosialhjelpmottakere under 30 år har for eksempel aktivitetsplikt, og gradert sykemelding gjør det mulig å jobbe delvis under sykdom.

Arbeidslinjen er ikke uten kritikere. Noen mener den legger for mye press på syke og uføre som oppriktig ikke kan jobbe. Andre peker på at aktivitetskrav kan tvinge folk inn i midlertidige, usikre jobber i stedet for varige løsninger. Men prinsippet har bred politisk oppslutning fordi alternativet – et system der folk kan leve godt på trygd uten å prøve å komme tilbake i arbeid – er verken bærekraftig for samfunnet eller bra for den enkelte.

En stadig viktigere del av arbeidsmarkedspolitikken er kompetansepolitikken. I en økonomi som endrer seg raskere enn noen gang, foreldes kompetanse fortere. Den grønne omstillingen krever nye ferdigheter, eldrebølgen krever mer helsepersonell, og digitaliseringen stiller nye krav til alle. Staten svarer med tiltak som Kompetansepluss (tilskudd til opplæring i grunnleggende ferdigheter), styrking av fagskoler og yrkesfag, tilrettelegging for etter- og videreutdanning, og bransjeprogram der stat, arbeidsgivere og fagforeninger samarbeider om skreddersydde opplæringsprogrammer for bransjer i omstilling. For ulike typer ledighet trengs ulike tiltak: friksjonsledighet løses best med god arbeidsformidling, strukturell ledighet med omskolering, og konjunkturell ledighet med makroøkonomisk stimulans.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært om statens verktøykasse for å holde folk i arbeid. Passiv arbeidsmarkedspolitikk gir inntektssikring gjennom dagpenger, sykepenger og uføretrygd. Aktiv arbeidsmarkedspolitikk gir verktøy til å komme tilbake i jobb gjennom kurs, omskolering, praksisplasser og lønnstilskudd. NAV er den sentrale aktøren som gjennomfører begge deler. Arbeidslinjen er prinsippet om at det alltid skal lønne seg å jobbe. Kompetansepolitikk sikrer at arbeidsstyrken har riktig kompetanse for fremtidens behov. Ulike typer ledighet krever ulike tiltak: friksjonsledighet trenger bedre arbeidsformidling, strukturell ledighet trenger omskolering, og konjunkturell ledighet trenger makroøkonomisk stimulans.