4.2 Arbeidsledighet

Når arbeidet forsvinner

Forestill deg Marie, 52 år, som har jobbet på en papirfabrikk i Halden i tretti år. En dag kaller ledelsen inn til allmøte og forteller at fabrikken skal legges ned. Etterspørselen etter trykt papir har falt så mye at produksjonen ikke lenger er lønnsom. Marie og 200 kolleger mister jobben.

Forestill deg samtidig Thomas, 24 år, som nettopp er ferdig med en mastergrad i økonomi fra NHH. Han har sendt ut tjue søknader og venter spent på svar. Og forestill deg Kari, 35 år, som jobber som snøbrøyter i Tromsø og er permittert hver sommer fordi det ikke er snø å brøyte.

Alle tre er arbeidsledige. Men årsakene er helt forskjellige – og det har avgjørende betydning for hva som kan gjøres for å hjelpe dem. Arbeidsledighet er et av samfunnsøkonomiens mest sentrale problemer, fordi det rammer den enkelte hardt – med tap av inntekt, selvfølelse og sosial tilhørighet – og fordi det er et enormt tap for samfunnet når mennesker som vil bidra, ikke får muligheten til det.

I Norge måles ledigheten på to måter. NAV-registrert ledighet teller de som er registrert som arbeidssøkende hos NAV. AKU-ledigheten (Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse) baserer seg på utvalgsundersøkelser der folk spørres om de er uten arbeid, har søkt jobb og er tilgjengelige. AKU-tallene er vanligvis høyere fordi de fanger opp folk som søker jobb uten å registrere seg hos NAV.

Fire ansikter av ledighet

Økonomer deler arbeidsledighet inn i fire hovedtyper, og det er viktig å forstå forskjellene fordi hver type krever sine egne løsninger.

Friksjonsledighet er den mest ufarlige typen. Den oppstår fordi det alltid tar tid å finne riktig jobb. Thomas fra NHH opplever friksjonsledighet – han har kompetanse som er etterspurt, men det tar noen uker eller måneder å finne en stilling som passer. Denne typen ledighet finnes i alle økonomier til alle tider og er faktisk et tegn på et dynamisk arbeidsmarked der folk tør å skifte jobb for å finne noe bedre.

Strukturell ledighet er mer alvorlig. Den oppstår når det er et misforhold mellom hva arbeidstakerne kan og hva arbeidsmarkedet trenger. Marie fra papirfabrikken opplever dette – hennes spesialiserte kompetanse innen papirproduksjon er ikke lenger etterspurt i samme grad. Hun trenger omskolering for å finne ny jobb. Strukturell ledighet kan også være geografisk: jobbene finnes i Oslo, men arbeidssøkeren bor i Halden og kan ikke uten videre flytte.

Konjunkturell ledighet skyldes svingninger i den økonomiske aktiviteten. Under finanskrisen i 2008–2009 eller oljeprisfallet i 2014–2016 mistet tusenvis av nordmenn jobben – ikke fordi kompetansen deres var feil, men fordi hele økonomien gikk dårligere. Denne typen ledighet kommer og går med konjunkturbølgene.

Og så har vi sesongledighet – Karis situasjon. Snøbrøyting er et sesongarbeid, og ledigheten om sommeren er forutsigbar og gjentagende. Det samme gjelder deler av bygg- og anleggsbransjen og reiselivsnæringen.

NAIRU – den usynlige grensen

Her kommer et av de viktigste begrepene i moderne makroøkonomi: NAIRU – Non-Accelerating Inflation Rate of Unemployment. Det er et tungt navn for en elegant idé.

Tenk på det slik: Selv i en sunn, velfungerende økonomi vil det alltid være noe ledighet – friksjonsledighet og strukturell ledighet forsvinner aldri helt. Summen av disse kalles den naturlige ledighetsraten. I Norge anslås denne til rundt 3–4 prosent.

NAIRU er det ledighetsnivået som er forenlig med stabil inflasjon. Mekanismen fungerer slik: Hvis ledigheten faller under NAIRU – la oss si til 2,5 prosent når NAIRU er 3,5 prosent – blir arbeidsmarkedet svært stramt. Bedriftene sliter med å finne folk, og arbeidstakerne får sterk forhandlingsmakt. Lønnskravene øker kraftig, bedriftene velter de økte kostnadene over i prisene, og inflasjonen begynner å akselerere. Det er dette sentralbanken frykter.

Omvendt: Hvis ledigheten er over NAIRU, er det ledig kapasitet i økonomien. Arbeidstakerne har svak forhandlingsmakt, lønnskravene er moderate, og inflasjonen avtar. Sentralbanken kan da senke renten for å stimulere økonomien.

Sammenhengen mellom ledighet og inflasjon ble først påvist empirisk av økonomen A.W. Phillips i 1958 og kalles Phillipskurven. Den viser en negativ sammenheng: lav ledighet gir høy inflasjon, og omvendt. Men her er et viktig poeng: på kort sikt finnes denne avveiningen, men på lang sikt er Phillipskurven vertikal ved NAIRU. Forsøk på å holde ledigheten varig under NAIRU fører bare til stadig akselererende inflasjon, uten at sysselsettingen øker permanent. For pengepolitikken betyr dette at sentralbanken kan påvirke realøkonomien på kort sikt, men på lang sikt bestemmer strukturelle faktorer ledigheten.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært om arbeidsledighetens mange ansikter. Friksjonsledighet er normal og midlertidig – det tar tid å finne riktig jobb. Strukturell ledighet skyldes mismatch mellom kompetanse og behov og krever omskolering. Konjunkturell ledighet følger svingningene i økonomien. Sesongledighet er forutsigbar og knyttet til årstider. Den naturlige ledighetsraten er summen av friksjon og struktur, og NAIRU er det ledighetsnivået som gir stabil inflasjon – i Norge anslått til 3–4 prosent. Phillipskurven viser avveiningen mellom ledighet og inflasjon på kort sikt, men på lang sikt er den vertikal: sentralbanken kan ikke varig senke ledigheten under NAIRU uten akselererende inflasjon.