3.3 Handelsavtaler og EU/EØS

Norges plass i det europeiske puslespillet

Den 28. november 1994 stemte nordmenn nei til EU-medlemskap for andre gang. Men bare seks uker senere, 1. januar 1995, trådte en annen avtale i kraft – en avtale som i praksis knyttet Norge tettere til det europeiske markedet enn de fleste land utenfor EU: EØS-avtalen.

Denne merkelige posisjonen – utenfor EU, men innenfor det meste av det europeiske regelverket – er blitt Norges varemerke i internasjonal politikk. Omtrent 60 til 70 prosent av all norsk handel er med EU-land. Norske lover og forskrifter på alt fra produktsikkerhet til arbeidsmiljø er i stor grad overtatt fra EU. Og likevel har Norge ingen stemmerett i de organene som lager reglene.

For å forstå hvorfor Norge har havnet i denne posisjonen, og hva den betyr for norsk økonomi og demokrati, må vi først se på de ulike gradene av økonomisk integrasjon mellom land. Mens WTO arbeider for global frihandel, har nemlig mange land valgt å gå raskere frem gjennom regionale og bilaterale handelsavtaler – og den viktigste av disse for Norge er nettopp EØS.

Fra frihandelsavtale til monetær union – integrasjonens trappestige

Tenk deg økonomisk integrasjon som en trappestige med fem trinn, der hvert trinn innebærer tettere samarbeid – men også mer overført suverenitet.

Det første trinnet er en frihandelsavtale. Partene fjerner toll og kvoter seg imellom, men beholder hver sin handelspolitikk overfor resten av verden. EFTA – organisasjonen Norge er medlem av sammen med Sveits, Island og Liechtenstein – er et eksempel. Norge kan ha andre tollsatser mot Kina enn det Sveits har, fordi hvert EFTA-land beholder sin egen utenrikshandel.

Det andre trinnet er en tollunion. Her har medlemmene ikke bare fri handel seg imellom, men også felles ytre toll mot tredjeland. EUs tollunion er det fremste eksempelet – alle EU-land har identisk toll mot land utenfor EU. Det tredje trinnet er det indre marked, der også tjenester, kapital og arbeidskraft flyter fritt. Det er her EUs berømte fire friheter kommer inn: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Det fjerde trinnet er en økonomisk union med harmonisert økonomisk politikk. Og det femte og øverste trinnet er en monetær union med felles valuta, slik eurosonen fungerer.

EØS-avtalen plasserer Norge på det tredje trinnet. Den gir oss tilgang til EUs indre marked med de fire frihetene. En norsk bedrift kan selge produktene sine i hele EU uten toll og uten å oppfylle 27 ulike sett med produktkrav. En norsk ingeniør kan flytte til Berlin og jobbe der uten arbeidstillatelse. En norsk investor kan fritt kjøpe aksjer i et spansk selskap. Men avtalen dekker viktige unntak: landbruk og fiskeri er i hovedsak utenfor, noe som betyr at Norge beholder sin høye landbrukstoll og kontrollen over egne fiskeressurser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk, skattepolitikk og store deler av justispolitikken er også utenfor EØS.

Gjennom EFTA forhandler Norge dessuten handelsavtaler med land utenfor EU. EFTA har over 30 frihandelsavtaler med mer enn 40 land, blant annet Canada, Sør-Korea, Singapore og Tyrkia. Etter Brexit inngikk Norge også en egen handelsavtale med Storbritannia. Samlet gir dette norsk næringsliv tilgang til de fleste store markedene i verden.

Handelsskaping, handelsvridning og det demokratiske spørsmålet

Handelsavtaler er ikke uten komplikasjoner. Økonomer peker på to motstridende effekter som kan oppstå. Handelsskaping skjer når en avtale gjør det billigere å importere fra et partnerland, og dette erstatter dyrere innenlandsk produksjon. Når Norge gjennom EØS importerer svenske maskiner tollfritt og dette erstatter dyrere norskproduserte maskiner, brukes ressursene mer effektivt – det er en gevinst for alle. Men handelsvridning oppstår når handelen flyttes fra et billig tredjeland som må betale toll, til et dyrere partnerland som handler tollfritt. Tenk deg at New Zealand produserer billigere ost enn Frankrike, men fordi Frankrike er innenfor EØS og New Zealand ikke er det, importerer Norge den dyrere franske osten. Norske forbrukere betaler mer enn nødvendig.

For at en regional handelsavtale skal være netto fordelaktig, må handelskapingen være større enn handelsvridningen. For Norge er EØS-avtalen trolig klart positiv: EU-landene er effektive produsenter av de fleste industrivarer, og tilgangen til et marked med over 450 millioner forbrukere gir enorme stordriftsfordeler for norsk eksportindustri. Hydro, Norges største aluminiumprodusent, eksporterer mesteparten av produksjonen sin til EU. Uten EØS-avtalen ville Hydro møtt tollbarrierer som ville gjort norsk aluminium dyrere enn konkurrentenes. Med EØS handles aluminium tollfritt, produktstandarder er felles, og arbeidskraft kan rekrutteres fra hele Europa.

Men det er én stor bekymring som aldri forsvinner: det demokratiske underskuddet. Norge overtar i praksis tusenvis av EU-direktiver og forordninger uten stemmerett i EU-parlamentet eller Ministerrådet. Vi kan gi innspill og delta i ekspertgrupper, men vi har ingen formell beslutningsmakt. Noen har spissformulert det slik: Norge har byttet demokratisk innflytelse mot markedstilgang. Tilhengere av EØS peker på de enorme økonomiske fordelene og at alternativet – å stå helt utenfor – ville vært langt verre. Kritikere peker på at det undergraver demokratiet når borgerne ikke kan påvirke reglene de lever under gjennom valg. Brexit i 2020 viste samtidig hva det koster å forlate det europeiske samarbeidet: Storbritannia fikk tollprosedyrer, grensekontroll, mangel på arbeidskraft og reduserte investeringer. Spørsmålet om Norges posisjon er optimal, avhenger av hvilke verdier man vektlegger mest – og det er et spørsmål økonomer ikke kan svare på alene.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært om Norges handelspolitiske tilknytning til Europa og verden. Økonomisk integrasjon har fem grader – fra frihandelsavtale via tollunion og indre marked til økonomisk og monetær union. EØS-avtalen gir Norge tilgang til EUs indre marked gjennom de fire frihetene (varer, tjenester, kapital, personer), men uten stemmerett i EUs organer og med unntak for landbruk og fiskeri. EFTA forhandler handelsavtaler med tredjeland og gir Norge global handelstilgang. Handelsavtaler kan gi både handelsskaping (gevinst fra mer effektiv spesialisering) og handelsvridning (tap fra at handel flyttes bort fra billigste produsent). Norges posisjon utenfor EU men innenfor EØS er et kompromiss som gir stor markedstilgang, men reiser viktige spørsmål om demokratisk legitimitet.