2.4 Inflasjon og deflasjon | Samfunnsøkonomi 2

Årsaker, konsekvenser og Phillips-kurven.

20 min

6 oppgaver

InflasjonDeflasjonPhillips-kurven

Du leser den tradisjonelle versjonen

Din fremgang i kapitlet

0 / 6 oppgaver

Er det mulig å redusere arbeidsledigheten ved å akseptere litt høyere inflasjon? Finnes det en stabil avveining mellom inflasjon og arbeidsledighet? Disse spørsmålene har vært sentrale i makroøkonomien siden 1958, da den newzealandske økonomen A. W. Phillips publiserte en studie som viste en negativ sammenheng mellom lønnsvekst og arbeidsledighet i Storbritannia.

Phillips-kurven har gjennomgått dramatiske endringer i økonomisk tenkning. Fra en tilsynelatende enkel avveining på 1960-tallet, gjennom stagflasjonskrisen på 1970-tallet som utfordret den opprinnelige teorien, til dagens mer nyanserte forståelse av sammenhengen mellom inflasjon, arbeidsledighet og forventninger.

I 1958 dokumenterte A. W. Phillips en empirisk sammenheng mellom nominell lønnsvekst og arbeidsledigheten i Storbritannia for perioden 1861-1957. Paul Samuelson og Robert Solow oversatte dette til en sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet for amerikanske data, og formulerte det som en politisk avveining.

Den opprinnelige (kortsiktige) Phillips-kurven kan skrives:

$\pi = -\beta(u - u^*)$

der:
- $\pi$ = inflasjonsraten
- $u$ = faktisk arbeidsledighetsrate
- $u^*$ = likevektsledigheten (NAIRU)
- $\beta$ = en positiv parameter som angir stigningstallet

Tolkning: Når arbeidsledigheten er lavere enn likevektsnivået, er det press oppover på lønninger og priser, og inflasjonen stiger. Når arbeidsledigheten er høyere enn likevektsnivået, er det nedadpress, og inflasjonen faller.

På 1960-tallet ble Phillips-kurven tolket som en stabil meny av valg for politikerne: De kunne velge en kombinasjon av lav arbeidsledighet med høy inflasjon, eller lav inflasjon med høy arbeidsledighet. Denne tolkningen skulle vise seg å være for enkel.

NAIRU

NAIRU (Non-Accelerating Inflation Rate of Unemployment) er den arbeidsledighetsraten der inflasjonen verken øker eller avtar. Når den faktiske arbeidsledigheten er lik NAIRU, er det ingen tendens til at inflasjonen akselererer eller deselererer. NAIRU bestemmes av strukturelle forhold i arbeidsmarkedet, som matchingeffektivitet, fagforeningers forhandlingsstyrke, arbeidsledighetstrygdens generøsitet og regulering av arbeidsmarkedet. NAIRU kan endre seg over tid, og er vanskelig å måle presist.

På slutten av 1960-tallet utfordret Milton Friedman og Edmund Phelps den opprinnelige Phillips-kurven. De argumenterte for at den stabile avveiningen bare gjaldt på kort sikt, og at forventninger om inflasjon ville eliminere avveiningen på lang sikt.

Den forventningsutvidede Phillips-kurven kan skrives:

$\pi = \pi^e - \beta(u - u^*)$

der $\pi^e$ er forventet inflasjon.

Hovedinnsikten: Det er ikke nivået på inflasjonen som henger sammen med arbeidsledigheten, men avviket mellom faktisk og forventet inflasjon.

Hvordan forventninger endrer bildet:

1. Utgangspunkt: Økonomien er i likevekt med $u = u^$ og $\pi = \pi^e = 2\%$.
2. Myndighetene fører ekspansiv politikk for å redusere arbeidsledigheten under $u^$.
3. På kort sikt: Inflasjonen stiger til f.eks. 4 %, mens arbeidsledigheten faller. Aktørene har ennå forventninger om 2 % inflasjon, så de overraskes.
4. Over tid: Aktørene justerer sine forventninger opp til 4 %. De krever høyere lønn, bedriftene setter opp prisene, og arbeidsledigheten vender tilbake til $u^$.
5. Ny likevekt: $u = u^$ og $\pi = \pi^e = 4\%$. Inflasjonen er høyere, men arbeidsledigheten er tilbake der den startet.

Konklusjon: Den kortsiktige Phillips-kurven skifter oppover når inflasjonsforventningene stiger. Den langsiktige Phillips-kurven er vertikal ved $u = u^*$.

Adaptive og rasjonelle forventninger

Adaptive forventninger innebærer at aktørene baserer sine forventninger om fremtidig inflasjon på erfaringer fra fortiden. For eksempel: \(\pi^et = \pi{t-1}\). Aktørene justerer sine forventninger gradvis basert på faktisk inflasjon.Rasjonelle forventninger innebærer at aktørene bruker all tilgjengelig informasjon, inkludert kunnskap om økonomiens virkemåte og myndighetenes politikk, til å danne sine forventninger. Med rasjonelle forventninger gjør aktørene ikke systematiske feil, og eventuelle avveininger mellom inflasjon og arbeidsledighet blir enda mer kortvarige.

Den opprinnelige Phillips-kurven ble dramatisk utfordret på 1970-tallet. Oljeprissjokket i 1973 (OPEC-landene firedoblet oljeprisen) førte til en situasjon med stagflasjon - høy inflasjon kombinert med høy arbeidsledighet og lav vekst.

Stagflasjon er umulig å forklare med den opprinnelige Phillips-kurven, som predikerer at høy arbeidsledighet skal gå sammen med lav inflasjon. Men den forventningsutvidede Phillips-kurven kan forklare det:

1. Oljeprissjokket var et negativt tilbudssjokk som økte produksjonskostnadene.
2. Dette skjøv AS-kurven til venstre, noe som ga både høyere priser og lavere produksjon.
3. Inflasjonsforventningene steg, noe som skjøv den kortsiktige Phillips-kurven oppover.
4. Resultatet ble høy inflasjon og høy arbeidsledighet samtidig.

1970-tallets erfaringer bekreftet Friedman og Phelps sin teori og diskrediterte ideen om en stabil, langsiktig avveining mellom inflasjon og arbeidsledighet. Erfaringen understreket også at det er avgjørende å holde inflasjonsforventningene forankret.

✏️Eksempel: Skift i den kortsiktige Phillips-kurven

Situasjon: En økonomi har vært i likevekt med inflasjon på 2 prosent og arbeidsledighet lik NAIRU (4 prosent). Sentralbanken overrasker markedet med en ekspansiv pengepolitikk.

Steg 1: Kortsiktig effekt
- Den kortsiktige Phillips-kurven er gitt ved: $\pi = 2\% - 1{,}5(u - 4\%)$
- Ekspansiv politikk reduserer arbeidsledigheten til 3 prosent.
- Inflasjonen stiger til: $\pi = 2\% - 1{,}5(3\% - 4\%) = 2\% + 1{,}5\% = 3{,}5\%$
- Økonomien beveger seg langs den kortsiktige Phillips-kurven.

Steg 2: Forventningsjustering
- Aktørene oppdaterer sine forventninger: $\pi^e$ stiger fra 2 prosent mot 3,5 prosent.
- Den kortsiktige Phillips-kurven skifter opp.
- Ny kortsiktig Phillips-kurve: $\pi = 3{,}5\% - 1{,}5(u - 4\%)$

Steg 3: Langsiktig likevekt
- Arbeidsledigheten vender tilbake til NAIRU (4 prosent).
- Inflasjonen stabiliserer seg på 3,5 prosent.
- Myndighetene har fått høyere inflasjon uten varig lavere arbeidsledighet.

Konklusjon: Forsøk på å holde arbeidsledigheten permanent under NAIRU fører bare til stadig akselererende inflasjon.

✏️Eksempel: Disinflasjon og offer ratio

Disinflasjon betyr å redusere inflasjonsraten (ikke å forveksle med deflasjon, som er fallende prisnivå).

Offer ratio (sacrifice ratio) angir hvor mange prosentpoeng av BNP som går tapt per prosentpoengs reduksjon i inflasjonen.

Eksempel: Et land har en inflasjon på 8 prosent og ønsker å komme ned til 2 prosent. NAIRU er 5 prosent. Offer ratio er estimert til 2.

Beregning:
- Nødvendig reduksjon i inflasjon: $8\% - 2\% = 6$ prosentpoeng
- Totalt produksjonstap: $6 \times 2 = 12$ prosent av BNP

Strategivalg:

Alternativ 1: Gradvis disinflasjon (over 6 år)
- 2 prosentpoeng ekstra arbeidsledighet per år i 6 år
- Arbeidsledigheten holdes på $5\% + 2\% = 7\%$ i 6 år
- Inflasjonen reduseres med 1 prosentpoeng per år

Alternativ 2: Sjokk-terapi (over 2 år)
- 6 prosentpoeng ekstra arbeidsledighet per år i 2 år
- Arbeidsledigheten stiger til $5\% + 6\% = 11\%$ i 2 år
- Inflasjonen reduseres med 3 prosentpoeng per år

Tilhengere av rasjonelle forventninger argumenterer for at sjokk-terapi kan gi lavere totalkostnader dersom en troverdig politikk raskt forankrer forventningene. Gradualister hevder at sjokk-terapi gir uakseptabelt høy arbeidsledighet og sosiale kostnader.

Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.