2.3 Pengemarkedet og pengemengde

Oppfinnelsen som forandret alt

Tenk deg at du er bonde i vikingtiden og vil ha en ny øks. Du har korn å tilby, men smeden vil ikke ha korn – han vil ha ull. Ullbonden vil ikke ha korn heller – hun vil ha honning. Du ender opp med å bytte korn mot fisk, fisk mot ull, ull mot honning, og honning mot en øks. Fire byttehandler for én enkel transaksjon. Det er det økonomer kaller problemet med dobbelt sammentreff av behov – du må finne noen som har det du vil ha, og som samtidig vil ha det du har å tilby.

Penger løser dette problemet elegant. De er en av de viktigste institusjonene i en moderne økonomi, og de fyller tre grunnleggende funksjoner. For det første er penger et betalingsmiddel – alle aksepterer dem i bytte mot varer og tjenester. For det andre er de en verdimåler – vi uttrykker priser i pengeenheter, noe som gjør det mulig å sammenligne verdien av helt forskjellige ting, som en time med advokatbistand og en kilo epler. For det tredje er penger et verdioppbevaringsmiddel – du kan tjene pengene i dag og bruke dem neste år. Men her kommer inflasjonen inn: jo høyere prisveksten er, desto dårligere er penger som verdioppbevaringsmiddel.

I dag er det meste av pengene i økonomien ikke sedler og mynter, men tall på en dataskjerm. Og her kommer et overraskende faktum: det er ikke sentralbanken som skaper mesteparten av pengene – det er vanlige forretningsbanker.

Pengeskaping, pengemengde og kvantitetsteorien

De fleste tenker at Norges Bank trykker sedler og putter dem i omløp, og at det er slik pengemengden vokser. Men virkeligheten er helt annerledes. Pengeskaping skjer primært i forretningsbankene, og det skjer gjennom noe som kan virke nesten magisk: hver gang en bank gir et lån, skaper den samtidig nye penger. Når DNB innvilger et boliglån på 3 millioner kroner til deg, krediterer de rett og slett kontoen din med 3 millioner. Disse pengene eksisterte ikke før – banken skapte dem ut av ingenting. Sentralbankens rolle er å regulere denne pengeskapingen indirekte, gjennom styringsrenten og andre virkemidler.

Pengemengden måles på ulike nivåer. M0 (basispengemengden) er sedler og mynt pluss bankenes innskudd i Norges Bank. M1 legger til bankinnskudd på transaksjonskontoer. M2 inkluderer i tillegg spareinnskudd med begrenset likviditet. Fysiske penger utgjør bare en bitteliten brøkdel av den totale pengemengden.

Men hva skjer med prisene når pengemengden vokser? Her gir kvantitetslikningen svar: $M \cdot V = P \cdot Y$. Der $M$ er pengemengden, $V$ er pengers omløpshastighet (hvor mange ganger en krone skifter hender i løpet av et år), $P$ er prisnivået, og $Y$ er reelt BNP. Den klassiske kvantitetsteorien antar at $V$ er relativt stabil og at $Y$ bestemmes av tilbudssiden. Dersom begge er stabile, fører en økning i $M$ direkte til en økning i $P$. I prosentvise endringer: $\hat{P} \approx \hat{M} - \hat{Y}$. Altså: inflasjonen tilsvarer pengemengdeveksten minus veksten i reell produksjon. Milton Friedman uttrykte det slik: «Inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen.» Historisk stemmer dette godt på lang sikt, men på kort sikt er sammenhengen svakere fordi omløpshastigheten kan svinge og andre faktorer spiller inn.

Inflasjonens mange ansikter – og dens kostnader

Inflasjon – vedvarende økning i det generelle prisnivået – kan oppstå på flere måter. Etterspørselsdriven inflasjon oppstår når samlet etterspørsel vokser raskere enn produksjonskapasiteten – for mange kroner jager for få varer. I AD-AS-modellen representeres dette som et høyreskift i AD-kurven. Kostnadsdriven inflasjon oppstår når produksjonskostnadene øker, for eksempel gjennom oljeprissjokk, lønnsvekst utover produktiviteten eller en svakere valutakurs. I AD-AS-modellen skifter AS-kurven til venstre, og det kan gi stagflasjon – høy inflasjon og lav produksjon samtidig.

Importert inflasjon er spesielt relevant for Norge som liten, åpen økonomi: svekkes kronekursen, blir alt vi importerer dyrere. Og forventningsdrevet inflasjon kan bli selvoppfyllende: bedrifter setter opp prisene fordi de forventer at andre gjør det, arbeidstakere krever høyere lønn, og en pris-lønns-spiral tar form. I Norge brukes KPI (konsumprisindeksen) som mål på inflasjon, og KPI-JÆ (justert for avgiftsendringer og energipriser) som mål på den underliggende inflasjonen.

Kostnadene ved inflasjon er mange. Den reduserer informasjonsverdien av priser – er den nye restauranten dyr, eller har bare prisnivået steget? Den omfordeler vilkårlig fra sparere til låntakere. Den skaper skattevridninger og tvinger bedrifter til å bruke ressurser på å oppdatere priser hyppigere (menykostnader) og husholdninger til å minimere kontantbeholdningen (skosålekostnader). I ekstremtilfellet – hyperinflasjon med over 50 prosent prisstigning per måned – kollapser pengenes funksjon helt, som i Zimbabwe på 2000-tallet og Venezuela fra 2016.

Men også det motsatte – deflasjon – er farlig. Japans «tapte tiår» etter 1990 viste at fallende priser kan skape en ond sirkel: forbrukere utsetter kjøp fordi ting blir billigere i morgen, etterspørselen faller, bedrifter kutter, inntektene synker, og realverdien av gjeld øker. Nettopp derfor sikter sentralbanker mot lav og stabil inflasjon rundt 2 prosent – et polster mot deflasjon, men lavt nok til å bevare pengenes verdi.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært at penger har tre funksjoner: betalingsmiddel, verdimåler og verdioppbevaringsmiddel. Mesteparten av pengemengden skapes av forretningsbankene gjennom utlån, ikke av sentralbanken. Kvantitetslikningen $M \cdot V = P \cdot Y$ viser sammenhengen mellom pengemengde og prisnivå, og kvantitetsteorien hevder at pengemengdevekst utover realveksten gir inflasjon – noe som stemmer godt på lang sikt. Inflasjon kan være etterspørselsdriven, kostnadsdriven, importert eller forventningsdrevet. Kostnadene ved inflasjon inkluderer redusert prisinformasjon, vilkårlig omfordeling og skattevridninger. Både hyperinflasjon og deflasjon er farlige ytterpunkter, og sentralbanker sikter mot lav, stabil inflasjon rundt 2 prosent.