2.1 Pengepolitikk

Pengepolitikk er et av de viktigste verktøyene myndighetene har for å styre den økonomiske utviklingen. I Norge er det Norges Bank som har ansvaret for pengepolitikken, og det viktigste virkemiddelet er styringsrenten. Gjennom å justere renten påvirker sentralbanken etterspørsel, investering og inflasjon i hele økonomien.

I dette kapittelet skal vi se nærmere på hvordan Norges Bank utformer pengepolitikken, hva inflasjonsmålet innebærer, og hvordan endringer i styringsrenten forplanter seg gjennom økonomien via det som kalles transmisjonsmekanismen.

Norges Bank ble grunnlagt i 1816 og er Norges sentralbank. Sentralbanken har flere sentrale oppgaver:

1. Utøve pengepolitikken
Norges Bank fastsetter styringsrenten, som er den renten bankene får på sine innskudd i Norges Bank. Dette er det viktigste pengepolitiske virkemiddelet.

2. Fremme finansiell stabilitet
Sentralbanken overvåker det finansielle systemet og gir råd til Finansdepartementet om såkalte kontrasykliske kapitalbuffere for bankene.

3. Forvalte Statens pensjonsfond utland (SPU)
Norges Bank Investment Management (NBIM) forvalter oljefondet på vegne av staten.

4. Utstede sedler og mynt
Norges Bank har enerett på å utstede norske penger.

Pengepolitiske beslutninger fattes av komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet, som møtes åtte ganger i året. Komiteen består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og to eksterne medlemmer.

Siden 2001 har Norge hatt et eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitikken. Regjeringen har fastsatt at det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,0 prosent (justert fra 2,5 prosent i 2018).

Norges Bank praktiserer det som kalles fleksibel inflasjonsstyring. Dette betyr at sentralbanken ikke utelukkende fokuserer på inflasjonen, men også tar hensyn til produksjon og sysselsetting. I praksis innebærer dette at:

- Dersom inflasjonen avviker fra målet, vil Norges Bank normalt ikke forsøke å bringe inflasjonen tilbake til målet så raskt som mulig, fordi det kan skape unødig ustabilitet i realøkonomien.
- Sentralbanken veier hensynet til stabil inflasjon opp mot hensynet til stabil produksjon og sysselsetting.
- Finansiell stabilitet er også en del av vurderingen, siden oppbygging av finansielle ubalanser kan true den økonomiske stabiliteten på sikt.

Fordelene med et eksplisitt inflasjonsmål er at det gir forutsigbarhet, forankrer inflasjonsforventningene og gir et klart kriterium for å vurdere pengepolitikken.

Når Norges Bank endrer styringsrenten, påvirker det økonomien gjennom flere kanaler:

Rentekanalen (etterspørselskanalen)
En renteøkning gjør det dyrere å låne og mer lønnsomt å spare. Husholdninger reduserer forbruket, og bedrifter reduserer investeringene. Samlet etterspørsel faller, og prisveksten dempes.

Valutakurskanalen
Høyere rente i Norge relativt til utlandet tiltrekker utenlandsk kapital, noe som styrker kronekursen. En sterkere krone gjør importvarer billigere, noe som direkte demper inflasjonen. Samtidig svekkes konkurranseevnen til norsk eksportindustri.

Formueskanalen
Renteendringer påvirker verdien av boliger, aksjer og andre formuesobjekter. Høyere rente senker typisk boligprisene, noe som reduserer husholdningenes formue og dermed deres forbruk (formueseffekten).

Forventningskanalen
Dersom aktørene i økonomien stoler på at sentralbanken vil holde inflasjonen nær målet, vil inflasjonsforventningene forankres. Stabile forventninger gjør det lettere å holde den faktiske inflasjonen nær målet.

Tidsforsinkelsen fra en renteendring til full effekt i økonomien er typisk 1-3 år. Derfor må Norges Bank være fremoverskuende og basere sine beslutninger på prognoser for den økonomiske utviklingen.