1.4 IS-LM-modellen

To markeder, ett svar

Hittil har vi sett på varemarkedet (den keynesianske modellen) og berørt pengemarkedet (i AD-AS). Men hva skjer når vi kobler dem sammen? Det er nettopp det IS-LM-modellen gjør.

Modellen ble utviklet av John Hicks i 1937 som en matematisk formalisering av Keynes' ideer. Den viser hvordan renten og produksjonen bestemmes samtidig av to markeder som er tett sammenvevd.

I et diagram med reelt BNP på den horisontale aksen og realrenten på den vertikale, møtes to kurver. IS-kurven representerer likevekt i varemarkedet – der investering er lik sparing. LM-kurven representerer likevekt i pengemarkedet – der etterspørselen etter penger er lik pengemengden. Der de krysser hverandre, er begge markedene i balanse samtidig.

IS-kurven – varemarkedets stemme

IS-kurven forteller oss alle kombinasjoner av rente og produksjon som gir likevekt i varemarkedet. Den heller nedover, og grunnen er intuitiv: Når renten er høy, er det dyrt å låne penger. Bedrifter investerer mindre, og forbrukere kjøper færre boliger og biler. Lavere investeringer og konsum betyr lavere samlet etterspørsel, som gir lavere produksjon.

Hva kan flytte IS-kurven? Tenk på ekspansiv finanspolitikk – staten bruker mer penger. Nå er etterspørselen høyere ved ethvert rentenivå, så IS-kurven skifter utover (til høyre). Skattelettelser, økt eksport eller bedre forbrukertillit gjør det samme.

LM-kurven – pengemarkedets stemme

LM-kurven viser kombinasjoner av rente og produksjon som gir likevekt i pengemarkedet. Den heller oppover: Høyere produksjon betyr flere transaksjoner, som øker etterspørselen etter penger. For å gjenopprette balanse må renten stige, slik at folk holder mindre penger for spekulasjonsformål.

Ekspansiv pengepolitikk – sentralbanken øker pengemengden eller senker styringsrenten – skifter LM-kurven nedover. Mer penger i omløp betyr at renten kan være lavere for ethvert produksjonsnivå.

I moderne sentralbankpraksis, der Norges Bank setter renten direkte, kan LM-kurven ses som en tilnærmet horisontal linje ved den fastsatte renten.

Fortreningseffekten – når staten fortrenger det private

Her kommer et av IS-LM-modellens viktigste budskap: fortreningseffekten (crowding out).

Tenk deg at regjeringen vedtar en stor veiutbygging. IS-kurven skifter utover. Men nå skjer noe den enkle keynesianske modellen ikke fanget opp: Økt produksjon øker etterspørselen etter penger, som presser renten opp. Og høyere rente betyr at noen private investeringer – nye fabrikker, nye boliger – blir for dyre å gjennomføre. Offentlige utgifter fortrenger en del av de private investeringene.

Resultatet er at BNP-økningen blir mindre enn det den enkle multiplikatoren tilsier. IS-LM viser oss realiteten bak tallene.

Likviditetsfellen – når pengepolitikk slutter å virke

Men hva skjer når renten allerede er nær null? Da havner vi i det Keynes kalte en likviditetsfelle. Folk er likegyldige mellom å holde penger og obligasjoner, fordi begge gir nær null avkastning. LM-kurven blir tilnærmet horisontal, og mer penger i omløp endrer ikke renten.

I en likviditetsfelle er pengepolitikk maktesløs, men finanspolitikk er ekstra effektiv – fordi det ikke er noen fortreningseffekt. Japan på 1990-tallet og mange vestlige land etter finanskrisen i 2008 opplevde nettopp dette.

Oppsummering

IS-LM-modellen kobler varemarkedet og pengemarkedet. IS-kurven viser varemarkedets likevekt og heller nedover fordi høyere rente reduserer investeringer. LM-kurven viser pengemarkedets likevekt og heller oppover fordi høyere produksjon øker pengeetterspørselen. Fortreningseffekten viser at offentlige utgifter kan fortrenge private investeringer gjennom renteøkninger. I en likviditetsfelle er renten nær null, pengepolitikk virker ikke, og finanspolitikk er ekstra kraftfull.