1.4 Markedsformer og konkurranse

Hvem du konkurrerer med, forandrer alt

Tenk deg to bedrifter. Den ene er en kornbonde blant tusen andre kornbønder, som selger nøyaktig samme hvete til en pris hen ikke kan påvirke i det hele tatt. Den andre er Vinmonopolet, som er helt alene om å selge sterk alkohol i Norge. Disse to lever i vidt forskjellige virkeligheter -- ikke fordi produktene er så ulike, men fordi konkurransesituasjonen er det. Hvor mange du konkurrerer med, forandrer rett og slett alt: prisen du kan ta, mengden du selger, og hvor mye overskudd du sitter igjen med.

Samfunnsøkonomer ordner dette i fire markedsformer, langs en akse fra mest til minst konkurranse. Ytterst på den ene siden finner vi fullkommen konkurranse: mange små aktører som selger identiske produkter. Litt mindre konkurranse gir monopolistisk konkurranse: mange aktører, men med produkter som skiller seg fra hverandre. Enda mindre gir oligopol: få store aktører som følger nøye med på hverandre. Og ytterst på den andre siden står monopolet: én eneste aktør som dominerer hele markedet.

Graden av konkurranse er ikke bare akademisk -- den avgjør prisene du betaler i butikken, kvaliteten på det du kjøper, hvor mye nytt som blir funnet opp, og hvem som stikker av med overskuddet. I dette kapittelet skal vi reise langs hele aksen, og vi skal regne på den dramatiske forskjellen mellom et marked med full konkurranse og et med en enslig monopolist.

Fra perfekt konkurranse til enslig monopol

La oss begynne på den konkurrerende ytterkanten. Fullkommen konkurranse er nesten et teoretisk ideal, men det er en uvurderlig målestokk. Den kjennetegnes av fem ting: mange små aktører (ingen kan påvirke prisen alene), homogene produkter (varene er identiske), fri etablering (ingen hindringer for å komme inn eller ut), perfekt informasjon (alle kjenner alle priser), og at bedriftene er pristakere -- de må godta markedsprisen som gitt. Resultatet er kraftfullt: konkurransen presser prisen helt ned til kostnaden ved å produsere én enhet til, og på lang sikt finnes ingen ekstra profitt. Kornmarkedet og finansmarkedene ligner mest på dette.

I andre enden står monopolet: én tilbyder, ingen nære substitutter, og høye etableringsbarrierer som hindrer andre i å komme inn. Det er nettopp barrierene som er nøkkelen -- uten dem ville den høye monopolprisen lokket til seg konkurrenter som presset prisen ned. Monopoler oppstår av flere grunner: stordriftsfordeler (naturlig monopol), patenter, kontroll over en nøkkelressurs, eller offentlige konsesjoner. Vinmonopolet og jernbanenettet er norske eksempler. Resultatet er motsatt av konkurranse: høyere priser og lavere mengde.

En særlig viktig type er det naturlige monopolet, der stordriftsfordelene er så enorme at én bedrift kan forsyne hele markedet billigere enn flere konkurrerende kunne. Strømnett, jernbane og vannforsyning har gigantiske faste kostnader, og det ville være sløsing å bygge konkurrerende nett ved siden av hverandre. Her gir konkurranse rett og slett ikke mening, og løsningen er gjerne offentlig eierskap eller regulering i stedet.

Mellom ytterpunktene ligger de to formene de fleste bedrifter faktisk lever i. Monopolistisk konkurranse har mange aktører og fri etablering -- som i fullkommen konkurranse -- men produktene er differensierte, slik at hver bedrift har litt markedsmakt. Restauranter, frisører og klesbutikker er typiske. Oligopolet har derimot få store aktører som er gjensidig avhengige: det den ene gjør, påvirker de andre. Det norske dagligvaremarkedet, dominert av tre kjeder, er et klassisk oligopol.

Den ene regelen alle bedrifter følger -- og prisen monopolet tar

Uansett markedsform følger en overskuddsmaksimerende bedrift den samme grunnregelen: den produserer der grenseinntekten er lik grensekostnaden (MR = MC). Grensekostnaden er hva det koster å lage én enhet til; grenseinntekten er hva den ekstra enheten gir i inntekt. Logikken er enkel: så lenge den neste enheten gir mer inntekt enn den koster ($MR > MC$), lønner det seg å produsere mer; når $MR < MC$, produserer du for mye.

Men her oppstår den store forskjellen mellom markedsformene. I fullkommen konkurranse er bedriften pristaker og kan selge alt den vil til markedsprisen, så grenseinntekten er rett og slett lik prisen ($MR = P$). Tilpasningen blir $P = MC$. Monopolisten derimot møter hele markedets fallende etterspørselskurve: vil den selge mer, må den sette ned prisen på alle enhetene, så grenseinntekten ligger under prisen. Det er denne forskjellen som gjør at monopolet ender med lavere mengde og høyere pris.

La oss regne på det, for tallene er slående. Si at etterspørselen er $P = 100 - Q$ og grensekostnaden konstant $MC = 20$. I fullkommen konkurranse setter vi $P = MC$: $100 - Q = 20$, altså $Q = 80$ enheter til en pris på 20 kroner. For monopolisten må vi bruke grenseinntekten, som for en lineær etterspørsel $P = 100 - Q$ er $MR = 100 - 2Q$. Vi setter $MR = MC$: $100 - 2Q = 20$, som gir $2Q = 80$ og $Q = 40$. Prisen finner vi fra etterspørselen: $P = 100 - 40 = 60$ kroner. Sammenligningen er dramatisk: monopolisten produserer bare 40 mot 80, og tar 60 kroner mot 20.

De 40 enhetene som aldri blir produsert -- enheter der kundenes betalingsvillighet faktisk var høyere enn kostnaden på 20 kroner -- representerer tapt verdi for samfunnet. Dette kaller vi dødvektstap, og vi kan til og med beregne det som arealet av en trekant: $\displaystyle \frac{1}{2} \times (80-40) \times (60-20) = \frac{1}{2} \times 40 \times 40 = 800$. Altså 800 (i tusen kroner) i samfunnsnytte som forsvinner -- ikke fordi noen stjeler den, men fordi lønnsomme handler rett og slett ikke finner sted. Det er kjernen i hvorfor markedsmakt er et samfunnsproblem.

Spillet mellom de få, og statens rolle

Oligopolet er kanskje den mest fascinerende markedsformen, fordi her er bedriftene som sjakkspillere som hele tiden må gjette hva motstanderen gjør. Verktøyet økonomer bruker for å forstå dette, heter spillteori, og det mest berømte eksempelet er fangenes dilemma. Tenk deg to bensinstasjoner som hver kan velge å holde høy pris (samarbeide) eller underby den andre (konkurrere). Begge tjener mest hvis begge holder høy pris. Men hver enkelt frister med å sette ned prisen litt for å stjele kunder. Når begge tenker slik og begge setter ned prisen, ender de opp med lavere priser og dårligere fortjeneste enn om de hadde holdt sammen -- men ingen tør stole på den andre.

Dette forklarer to viktige ting. For det første hvorfor priskonkurranse kan oppstå selv med få aktører. For det andre hvorfor bedrifter har en sterk fristelse til ulovlig prissamarbeid -- altså å danne et kartell der de avtaler å holde prisene høye. Nettopp derfor er kartellvirksomhet forbudt og straffes hardt. Bedrifter med markedsmakt bruker også prisdiskriminering: de tar ulik pris for samme vare fra ulike kunder etter betalingsvillighet -- student- og honnørrabatter, flybilletter som blir dyrere nær avreise, og «happy hour». Virkningen er tvetydig: bedriften henter ut mer overskudd, men flere kunder kan også få tilgang til varen enn ved én felles pris.

Alt dette forklarer hvorfor staten fører en konkurransepolitikk. Argumentene for konkurranse er sterke: den gir lavere priser, høyere kvalitet, mer innovasjon og bedre ressursbruk, fordi bedriftene må kjempe om kundene. Derfor griper konkurransemyndighetene inn mot karteller, ulovlig prissamarbeid og oppkjøp som skaper for sterk markedsmakt. Men en balansert vurdering må også se mothensynene. I naturlige monopoler er det dyrere med flere aktører, så regulering er bedre enn konkurranse. Og for mye eller feilrettet inngripen kan skape usikkerhet og svekke bedriftenes vilje til å investere. Hvor mye staten bør gripe inn, er derfor et spørsmål ulike politiske retninger svarer ulikt på -- en god konkurransepolitikk søker å fremme konkurranse der den gir gevinst, og regulere der konkurransen ikke fungerer.

Oppsummering

Vi har reist langs hele konkurranseaksen og sett at hvem du konkurrerer med forandrer alt. Fullkommen konkurranse har mange små pristakere og homogene produkter, og presser prisen ned til kostnaden. Monopolet er den enslige tilbyderen beskyttet av etableringsbarrierer, mens monopolistisk konkurranse og oligopol ligger imellom. Det naturlige monopolet minner oss om at konkurranse ikke alltid lønner seg.

Vi lærte den felles regelen $MR = MC$, og regnet oss fram til hvordan monopolet -- fordi grenseinntekten ligger under prisen -- produserer mindre og tar mer, slik at samfunnet taper et målbart dødvektstap. Til slutt så vi spillet mellom de få gjennom fangenes dilemma, hvorfor karteller er forbudt, hva prisdiskriminering er, og hvorfor konkurransepolitikk krever balanse -- den skal fremme konkurranse der den gir gevinst, og regulere der den ikke fungerer.