1.7 Menneskerettigheter

Rettigheter ingen kan ta fra deg

Det finnes rettigheter du har bare fordi du er menneske -- ikke fordi en konge ga dem til deg, ikke fordi du har betalt for dem, men rett og slett fordi du er født. Det er dette vi kaller menneskerettigheter: grunnleggende rettigheter som tilkommer alle, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, etnisitet, religion eller andre kjennetegn. De er universelle -- de gjelder overalt og for alle.

Denne tanken er overraskende ny. Det var først etter andre verdenskrig og Holocaust at verden ble enig om at stater ikke fritt kan behandle sine egne borgere som de vil. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 slo fast at alle mennesker er «født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». I dag er rettighetene beskyttet på tre nivåer samtidig: internasjonalt gjennom FN-konvensjoner, regionalt gjennom den europeiske menneskerettskonvensjonen, og nasjonalt gjennom Grunnlovens kapittel E og menneskerettsloven. La oss klatre gjennom disse nivåene.

EMK -- vakten i Strasbourg

Det regionale nivået i Europa heter Den europeiske menneskerettskonvensjonen, forkortet EMK. Den ble vedtatt av Europarådet i 1950 og trådte i kraft i 1953; Norge ratifiserte den i 1952. Det spesielle med EMK i Norge er at den er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og at den har forrang foran annen norsk lov ved motstrid, jf. menneskerettsloven § 3. I praksis står EMK dermed et sted mellom Grunnloven og vanlig lov i rettskildehierarkiet.

EMK verner en rekke sentrale rettigheter: retten til liv (art. 2), forbud mot tortur og umenneskelig behandling (art. 3), retten til frihet og sikkerhet (art. 5), retten til rettferdig rettergang (art. 6), retten til respekt for privat- og familieliv (art. 8), tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (art. 9), ytringsfrihet (art. 10) og forbud mot diskriminering (art. 14). Mener du at staten har krenket rettighetene dine, kan du -- etter at de nasjonale rettsmidlene er uttømt -- klage til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

Ta et eksempel. Politiet avlytter telefonsamtalene til journalisten Hilde uten at hun vet det, fordi de mistenker en av kildene hennes. Da hun oppdager det, klager hun. Hvilken artikkel er relevant? EMK art. 8 om privatliv, som blant annet verner korrespondanse. Avlytting er et inngrep, og det er bare lovlig hvis tre vilkår er oppfylt: det må ha lovhjemmel (her straffeprosessloven om kommunikasjonskontroll), forfølge et legitimt formål (kriminalitetsbekjempelse) og være nødvendig i et demokratisk samfunn (forholdsmessig). I tillegg gir art. 10 journalister et særlig kildevern. Hildes sak kan dermed krenke både art. 8 og art. 10 -- og hun kan til slutt bringe den helt til EMD.

FN-konvensjonene og barnets beste

På det internasjonale nivået har FN vedtatt en rekke konvensjoner. Tre er særlig viktige. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP, 1966) verner blant annet retten til liv, forbud mot tortur, ytringsfrihet, religionsfrihet, rettferdig rettergang og vern mot vilkårlig fengsling. Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK, 1966) verner retten til arbeid, utdanning, helse, bolig og en tilfredsstillende levestandard. Begge er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven.

Den tredje er FNs barnekonvensjon (1989), som gir barn under 18 år egne rettigheter. Fire prinsipper er sentrale: barnets beste (art. 3) -- barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn; retten til å bli hørt (art. 12); ikke-diskriminering (art. 2); og retten til liv og utvikling (art. 6). Også barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov med forrang.

La oss se barnets beste i praksis. I en barnefordelingssak vil mor flytte til Tromsø med datteren Emma (8 år), mens far bor i Oslo og motsetter seg flyttingen. Etter barneloven § 48 og barnekonvensjonen art. 3 skal avgjørelsen rette seg etter det som er best for barnet. Retten må gjøre en helhetsvurdering: Emmas tilknytning til begge foreldre, risikoen for å miste kontakt med far, hennes eget ønske, og behovet for stabilitet. Og siden Emma er 8 år, har hun etter barneloven § 31 rett til å uttale seg -- domstolen må snakke med henne og vektlegge meningen hennes ut fra alder og modenhet. Det er denne samlede vurderingen, ikke ett enkelt hensyn, som avgjør.

Grunnloven kapittel E og vernet mot diskriminering

I 2014 -- på Grunnlovens 200-årsdag -- fikk Norge endelig et eget menneskerettighetskapittel i selve Grunnloven: kapittel E (§§ 92--113). Dette løftet menneskerettighetene opp til grunnlovs rang. Her finner vi blant annet at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene (§ 92), retten til rettferdig rettergang (§ 95), legalitetsprinsippet (§ 96), forbud mot tilbakevirkende lover (§ 97), likhet for loven (§ 98), ytringsfrihet (§ 100), retten til privatliv (§ 102), barns rettigheter (§ 104), samenes rettigheter (§ 108) og retten til arbeid (§ 110).

Et av de viktigste områdene er vernet mot diskriminering, som rett og slett betyr usaklig forskjellsbehandling. Vi skiller mellom to former. Direkte diskriminering er når en person behandles dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon på grunn av et beskyttet kjennetegn -- som kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse eller seksuell orientering. Indirekte diskriminering er når en tilsynelatende nøytral regel i praksis rammer en bestemt gruppe uforholdsmessig hardt. Vernet er nedfelt i Grunnloven § 98, i likestillings- og diskrimineringsloven, i EMK art. 14 og i arbeidsmiljøloven kapittel 13. Diskrimineringsnemnda er et uavhengig organ som behandler slike klager og kan ilegge oppreisningserstatning.

La oss prøve. Fatima er best kvalifisert av alle søkere til en resepsjonistjobb, men får avslag -- og hotellet innrømmer at de ikke ønsket en ansatt med hijab i resepsjonen. Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6 og arbeidsmiljøloven § 13-1 er diskriminering på grunn av religion forbudt. Hijab er et religiøst plagg, og begrunnelsen er direkte knyttet til Fatimas religion -- dette er direkte diskriminering. Kan hotellet unnskylde seg? Forskjellsbehandling er bare lovlig hvis den har et «saklig formål», er «nødvendig» og ikke «uforholdsmessig inngripende» (§ 9). Et ønske om å slippe hijab i resepsjonen er ikke et saklig formål. Hotellet har dermed brutt diskrimineringsforbudet, og Fatima kan klage til Diskrimineringsnemnda.

Oppsummering

Vi har sett at noen rettigheter tilhører deg bare fordi du er menneske. Menneskerettighetene er universelle og beskyttet på tre nivåer: internasjonalt, regionalt og nasjonalt. På det regionale nivået står EMK, som er gjort til norsk lov med forrang, og som håndheves av EMD i Strasbourg. På det internasjonale nivået finner vi FN-konvensjonene SP, ØSK og barnekonvensjonen, alle inkorporert i norsk rett -- og barnekonvensjonen løfter fram prinsippene om barnets beste og retten til å bli hørt.

På det nasjonale nivået ga Grunnloven kapittel E fra 2014 rettighetene grunnlovs rang. Et særlig viktig vern er forbudet mot diskriminering, både den direkte og den indirekte formen, forankret i Grunnloven § 98, likestillings- og diskrimineringsloven, EMK art. 14 og arbeidsmiljøloven. Alle tre nivåene virker sammen -- men det er det nasjonale som betyr mest i hverdagen, fordi det er norske domstoler og myndigheter som håndhever rettighetene dine hver dag.