1.2 Maktfordeling og rettsstat

Hva hindrer en regjering i å misbruke makten?

Tenk over et urovekkende spørsmål: Hva hindrer egentlig en regjering i å fengsle dem den ikke liker? Hva stopper politiet fra å banke på din dør om natten og ta deg med uten dom? I mange land gjennom historien har svaret vært: ingenting. Den som hadde makten, kunne gjøre nesten hva den ville.

I Norge er svaret et annet, og det hviler på to bærende prinsipper: maktfordeling og rettsstat. Ideen om maktfordeling ble formet av den franske filosofen Charles de Montesquieu (1689--1755) i verket Om lovenes ånd fra 1748. Montesquieu så et enkelt, men farlig mønster: Hvis den samme personen eller gruppen både lager lovene, håndhever dem og dømmer i tvister, er friheten din truet. Løsningen hans var like enkel som den var genial -- del makten opp, og la de ulike delene holde hverandre i sjakk. I dette kapittelet skal vi se hvordan denne tanken ble til selve fundamentet for det norske demokratiet.

De tre statsmaktene

Montesquieus maktfordelingsprinsipp deler statsmakten i tre uavhengige deler. Tenk på dem som tre søyler som bærer det samme taket -- ingen av dem skal kunne velte de andre.

Den første søylen er den lovgivende makt. Det er Stortinget, som vedtar lover, bevilger penger og kontrollerer regjeringen, jf. Grunnloven § 75. Den andre er den utøvende makt -- regjeringen, eller Kongen i statsråd, som iverksetter lovene, styrer forvaltningen og fører utenrikspolitikk, jf. Grunnloven § 3. Den tredje er den dømmende makt, altså domstolene, som avgjør tvister og straffesaker og prøver om lover og vedtak er i samsvar med Grunnloven, jf. Grunnloven § 88. Poenget er at ingen av de tre skal dominere de andre. Systemet bygger på det vi kaller kontroll og balanse -- på engelsk checks and balances.

La oss se det i praksis. Tenk at Stortinget vedtar en lov som lar politiet fengsle folk i 30 dager uten rettssak. Loven er vedtatt av den lovgivende makt -- men den strider trolig mot Grunnloven § 96, som sier at «ingen kan dømmes uten etter lov, eller straffes uten etter dom». Da kan den dømmende makt gripe inn: Hvis noen reiser sak, kan Høyesterett prøve om loven er i strid med Grunnloven, og sette den til side. I tillegg kan Sivilombudet granske forvaltningens praksis, og mediene -- ofte kalt «den fjerde statsmakt» -- kan rette søkelyset mot maktmisbruk. Slik passer maktene på hverandre.

Grunnloven av 1814 -- spillereglene som står over alt

Den 17. mai 1814 satt en forsamling menn på Eidsvoll og vedtok Norges Grunnlov. De bygde den direkte på Montesquieus tanker. Det de skapte, var faktisk så solid at det fortsatt gjelder i dag -- Grunnloven er den nest eldste gjeldende grunnloven i verden, slått bare av USAs fra 1787.

Hva gjør Grunnloven så spesiell? For det første rangerer den over alle andre lover -- ingen lov kan stride mot den. For det andre fastsetter den statens organisering, altså hvordan Stortinget, regjeringen og domstolene skal bygges opp. For det tredje beskytter den menneskerettigheter, særlig i kapittel E (§§ 92--113). Og for det fjerde er den vanskelig å endre. Etter Grunnloven § 121 må et endringsforslag fremmes i én stortingsperiode og først vedtas i den neste, og det kreves 2/3 flertall. Du kan altså ikke endre Grunnloven på et innfall med simpelt flertall en hektisk tirsdag. Denne tregheten er med vilje: den sikrer at de grunnleggende spillereglene i samfunnet ikke kan rives opp i en forhastet stemning, men gir stabilitet og forutsigbarhet over tid.

Rettsstat, rettssikkerhet og domstolenes prøvingsrett

Vi snakker ofte om at Norge er en rettsstat. Men hva betyr det egentlig? En rettsstat er en stat der myndighetene selv er bundet av loven, og der borgerne har grunnleggende rettigheter som myndighetene ikke kan krenke. Det motsatte er en politistat, der makthaverne handler vilkårlig uten rettslige skranker.

Rettsstaten hviler på flere grunnprinsipper. Legalitetsprinsippet sier at myndighetene bare kan gripe inn i rettighetene dine når de har hjemmel i lov (Grunnloven §§ 96 og 113). Likhet for loven betyr at alle skal behandles likt, uavhengig av bakgrunn, status eller formue (Grunnloven § 98). Rettssikkerhet innebærer at du er beskyttet mot vilkårlige inngrep. Uavhengige domstoler skal dømme fritt, uten press fra politikere (Grunnloven § 95). Og kontradiksjonsprinsippet krever at begge parter i en sak får uttale seg før det avgjøres.

Et av de viktigste verktøyene i denne maktbalansen er konstitusjonell kontroll -- også kalt prøvingsretten. Det er domstolenes rett til å prøve om en lov fra Stortinget er i samsvar med Grunnloven, og å sette loven til side i den konkrete saken dersom den ikke er det. Dette er nå skrevet inn i Grunnloven § 89. At domstolene er uavhengige, er ikke en detalj -- det er selve bærebjelken. Tenk om en politiker kunne bestemme utfallet av en rettssak: Da kunne kritikere bli dømt «etter ordre», og regjeringen kunne forfølge sine motstandere. I land der den utøvende makten styrer domstolene, ser vi nettopp dette -- opposisjonelle fengsles på tvilsomt grunnlag, og menneskerettigheter krenkes. Uten uavhengige domstoler er maktfordelingen bare en tom formalitet.

Oppsummering

Vi begynte med et skremmende spørsmål -- hva hindrer makthaverne i å misbruke makten -- og fant svaret i to prinsipper. Maktfordelingsprinsippet, formet av Montesquieu, deler statsmakten i tre: den lovgivende (Stortinget), den utøvende (regjeringen) og den dømmende (domstolene). Sammen holder de hverandre i sjakk gjennom kontroll og balanse.

Grunnloven fra 1814 bygger på denne tanken. Den rangerer over alle andre lover, fastsetter statens organisering, beskytter menneskerettighetene og er bevisst vanskelig å endre. På dette fundamentet hviler rettsstaten -- en stat der myndighetene selv er bundet av loven. Rettssikkerheten sikres av legalitetsprinsippet, likhet for loven og uavhengige domstoler. Og gjennom konstitusjonell kontroll kan domstolene sette til side lover som strider mot Grunnloven. Det er denne stille, tålmodige arkitekturen som beskytter friheten din hver eneste dag.