6.2 Religion og konflikt

Krig i Guds navn – eller fred?

Du har sikkert hørt påstanden om at «religion fører til krig». Det er lett å finne eksempler som ser ut til å bekrefte den: korstog, religionskriger, terror utført i religionens navn. Men er bildet egentlig så enkelt? Og hvis religion virkelig var en så stor kilde til konflikt, hvordan kan det da ha seg at de samme religionene også har inspirert noen av historiens største fredsforkjempere?

Religion har gjennom historien vært både en kilde til konflikt og en drivkraft for fred. I dette kapittelet undersøker vi dette komplekse og tvetydige forholdet. Vi ser deskriptivt på hvordan religiøse overbevisninger kan brukes til å legitimere vold, men også hvordan religiøse tradisjoner har sterke ressurser for forsoning og fredsskaping.

Vi skal være forsiktige med forenklinger. En gjennomgående innsikt i kapittelet er at de fleste konflikter der religion spiller en rolle, har sammensatte årsaker – økonomiske, politiske og sosiale faktorer er nesten alltid til stede sammen med religiøse motsetninger. Å peke på religion alene som årsak til konflikt og terror er derfor som regel misvisende.

Hvordan religion kan bidra til konflikt

En religionskrig er en væpnet konflikt der religiøse motsetninger er en sentral årsak til, eller legitimering av, krigshandlinger. Historiske eksempler inkluderer korstogene (1096–1291) og de europeiske religionskrigene på 1500- og 1600-tallet.

Religion kan bidra til konflikt på flere måter. For det første kan den brukes til å skape skarpe skiller mellom «oss» og «dem». Når egen religion oppfattes som den eneste sanne veien, kan dette føre til mistillit og fiendtlighet. For det andre kan religiøse tekster tolkes slik at de legitimerer vold – både Bibelen, Koranen og andre hellige skrifter inneholder passasjer som i visse kontekster kan brukes til å rettferdiggjøre krigføring. For det tredje kan religion knyttes til etnisk, nasjonal eller politisk identitet på en måte som forsterker konflikter.

To prosesser er sentrale. Sakralisering innebærer at noe verdslig – et landområde, en politisk kamp eller en nasjonal identitet – tillegges hellig eller religiøs betydning. Når et stykke land betraktes som hellig, blir kompromisser langt vanskeligere, fordi de kan oppfattes som kompromisser med det hellige. Dehumanisering er en prosess der motparten fremstilles som mindre menneskelig; når «de andre» fremstilles som vantro eller fiender av Gud, senkes terskelen for vold.

Det er likevel avgjørende å påpeke at de fleste konflikter der religion spiller en rolle, har sammensatte årsaker. Alle store religioner har ressurser som kan brukes til dehumanisering, men de har også sterke tradisjoner som motvirker det – som buddhismens medfølelse, kristendommens nestekjærlighet, islams rettferdighetskrav og jødedommens vektlegging av ethvert menneskes verdighet.

Når religion, identitet og land flettes sammen

I mange konflikter er religiøs identitet tett sammenvevd med etnisk og nasjonal identitet. Når religion blir en markør for tilhørighet til en folkegruppe, kan konflikter som egentlig handler om land, makt eller ressurser, få et religiøst uttrykk. Det gjør konflikten vanskeligere å løse, fordi religiøse overbevisninger oppleves som absolutte. La oss se på noen eksempler – deskriptivt og balansert.

Konflikten i Nord-Irland («The Troubles», ca. 1968–1998) blir ofte fremstilt som en konflikt mellom katolikker og protestanter. I virkeligheten handlet den like mye om politiske rettigheter, nasjonal tilhørighet (britisk vs. irsk), økonomisk ulikhet og historisk undertrykkelse. Religiøs tilhørighet fungerte som en identitetsmarkør som forsterket de politiske skillelinjene, men var ikke den eneste årsaken. Langfredagsavtalen i 1998 var et politisk kompromiss der religiøse ledere fra begge sider spilte en støttende rolle.

Israel-Palestina-konflikten er et tydelig eksempel på sammenfletting av religion, nasjonalisme og territorialstrid. For religiøse jøder er landet gitt av Gud i pakten med Abraham; for muslimer er Jerusalem (al-Quds) den tredje helligste byen med al-Aqsa-moskeen; for kristne er det det hellige land. Denne sakraliseringen gjør konflikten ekstra vanskelig. Samtidig er det viktig å understreke at konflikten primært er politisk og territoriell – den handler om land, grenser, flyktningers rettigheter og statsdannelse. Religion forsterker konflikten, men er ikke dens eneste årsak, og det finnes mange religiøse fredsaktivister på begge sider.

Forfølgelsen av rohingya i Myanmar viser at også buddhistiske nasjonalister, anført av munker som Ashin Wirathu, har brukt religiøs retorikk til å fremstille den muslimske minoriteten som en trussel. FN har beskrevet volden som folkemord. Eksempelet utfordrer oppfatningen om at noen religioner alltid er fredelige, og viser at alle tradisjoner kan misbrukes når de kobles til nasjonalisme og frykt.

Religionens ressurser for fred

Alle store religioner har sterke tradisjoner for fred, forsoning og rettferdighet. Vi skal se på disse ressursene deskriptivt, slik tilhengere selv forstår dem.

Innenfor kristendommen er Bergprekenen sentral, der Jesus sier «Salige er de som skaper fred». Det kristne begrepet om forsoning har inspirert forsoningsprosesser, og kvekerne (Vennenes samfunn) har en lang tradisjon for pasifisme. Innenfor islam skiller den tradisjonelle tolkningen mellom den store jihad (den indre, åndelige kampen mot egoisme) og den lille jihad (ytre forsvar); begrepene «sulh» (forsoning) og «islah» (fredsskaping) er viktige ressurser, og Profeten Muhammeds siste tale understreket alle menneskers likeverd. Innenfor buddhismen er ahimsa (ikke-vold) et kjernebegrep, og Den 14. Dalai Lama har gjort ikkevold til et politisk prinsipp. Innenfor jødedommen er «tikkun olam» (å reparere verden) sentralt, med et ansvar for rettferdighet og fred. Ahimsa er for øvrig et begrep delt av hinduismen, buddhismen og jainismen, og Mahatma Gandhi gjorde det til et politisk virkemiddel gjennom ikkevoldelig motstand (satyagraha).

Religiøse ledere har ofte spilt viktige roller i fredsprosesser. Desmond Tutu ledet Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid, dypt forankret i kristen teologi om tilgivelse og det afrikanske begrepet «ubuntu» – «jeg er fordi vi er». Den vietnamesiske munken Thich Nhat Hanh (1926–2022) grunnla «engasjert buddhisme», som kombinerer meditasjon med aktivt fredsarbeid; Martin Luther King Jr. nominerte ham til Nobels fredspris i 1967. Religiøse organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Caritas og Islamic Relief driver dessuten omfattende humanitært arbeid over hele verden.

Fundamentalisme, ekstremisme og radikalisering

Det er viktig å skille mellom beslektede, men ulike begreper. Religiøs fundamentalisme er en retning som vektlegger en bokstavelig tolkning av hellige tekster og avviser modernisering og liberal teologi. Begrepet stammer fra en protestantisk bevegelse i USA tidlig på 1900-tallet som ville verne om «the fundamentals». Mange fundamentalister er fredelige mennesker som lever etter strenge regler uten å ty til vold. Religiøs ekstremisme derimot innebærer at religiøse overbevisninger brukes til å rettferdiggjøre voldshandlinger eller undertrykkelse – ekstremisme krysser grensen til vold.

Fundamentalistiske bevegelser finnes i alle store religioner: bokstavelige bibeltolkninger i USA, salafismen innenfor islam, ultraortodokse grupper i jødedommen og nasjonalistiske bevegelser i hinduismen. Felles for dem er en opplevelse av at moderniteten truer tradisjonelle verdier.

Radikalisering er en prosess der en person gradvis utvikler ekstreme holdninger som kan føre til aksept av vold for å oppnå politiske eller religiøse mål. Forskning viser at radikalisering sjelden har én årsak. Pushfaktorer skyver en person mot ekstremisme – marginalisering, diskriminering, opplevelse av urettferdighet, traumer og sosial isolasjon. Pullfaktorer trekker – tilhørighet til en gruppe, enkle forklaringer, opplevelse av mening og karismatiske ledere. Det er derfor misvisende å peke på religion alene som årsak til terrorisme.

I Norge arbeider flere instanser forebyggende: Politiets sikkerhetstjeneste (PST) følger med på ekstreme miljøer, kommunale forebyggingsteam arbeider med unge i risikosonen, og exit-programmer hjelper folk som vil forlate ekstreme miljøer. En viktig erkjennelse er at religiøs kunnskap og dialog er blant de beste virkemidlene mot ekstremisme – mennesker med god kunnskap om sin egen og andres religion er mindre sårbare for forenklede, ekstreme tolkninger.

Oppsummering

Religion har et tvetydig forhold til konflikt. Den kan brukes til å legitimere vold og skape skarpe skiller mellom grupper – gjennom sakralisering og dehumanisering – men den har også sterke ressurser for fred, forsoning og rettferdighet, som ahimsa, kristen nestekjærlighet, islamsk «sulh» og jødisk «tikkun olam».

Eksempler som Nord-Irland, Israel-Palestina og forfølgelsen av rohingya viser at religiøs identitet ofte flettes sammen med etnisk, nasjonal og politisk identitet, og at konfliktene har sammensatte årsaker. Religiøse ledere som Desmond Tutu og Thich Nhat Hanh viser hvordan religion kan være en drivkraft for fred.

Det er viktig å skille mellom fundamentalisme (streng, bokstavelig tolkning, ikke nødvendigvis voldelig) og ekstremisme (som krysser grensen til vold). Radikalisering drives av et samspill av push- og pullfaktorer, og religiøs kunnskap og dialog er blant de beste virkemidlene mot ekstremisme. Hovedinnsikten er at å peke på religion alene som årsak til konflikt og terror nesten alltid er en forenkling.