6.1 Religionsdialog – prinsipper og praksis

Å snakke med noen som tror noe annet

Har du noen gang havnet i en samtale med en som tror på noe helt annet enn deg selv? Kanskje en venn med en annen religion, eller noen som ikke tror på noe i det hele tatt. Hvordan møter man et menneske med en annen tro – med nysgjerrighet eller med skepsis? Med vilje til å forstå, eller med ønske om å overbevise?

Dette kapittelet handler om religionsdialog: en samtale mellom representanter for ulike religioner og livssyn der målet er gjensidig forståelse, respekt og samarbeid – ikke å overbevise den andre om at ens egen tro er den rette. I en globalisert verden der kulturer og religioner møtes stadig oftere, er evnen til å føre en respektfull samtale på tvers av livssynsgrenser en nøkkelkompetanse.

Vi skal se hva som skal til for at dialog skal fungere, hvilke prinsipper den bygger på, og hvilke former den kan ta. Vi skal møte viktige milepæler – fra det første parlamentet for verdens religioner i 1893 til den katolske kirkens Nostra Aetate – og se hvordan dialogen praktiseres i Norge i dag. Til slutt skal vi se ærlig på kritikken mot religionsdialogen.

Hva dialog krever

Religionsdialog bygger på erkjennelsen av at mennesker med ulik tro lever side om side. Dialog kan bygge ned fordommer, forebygge konflikter og skape grunnlag for fredelig sameksistens. En viktig forutsetning er at deltakerne er trygge i sin egen tradisjon, samtidig som de er åpne for å lære av andre. Dialog krever ikke at man gir opp sin egen overbevisning, men at man anerkjenner den andres rett til å ha en annen tro.

Den tyske teologen Hans Küng formulerte et berømt prinsipp: «Ingen verdensfred uten religionsfred. Ingen religionsfred uten religionsdialog.» Med dette pekte Küng på at fred mellom folkeslag forutsetter at religiøse tradisjoner finner måter å sameksistere på.

For at dialog skal fungere, kreves visse forutsetninger. Gjensidighet betyr at begge parter er villige til å lytte like mye som de snakker. Likeverd betyr at ingen part regnes som overordnet den andre. Ærlighet krever at man er åpen om hva man tror, uten å skjule eller bagatellisere forskjeller – en dialog der man later som om alle mener det samme, er ikke genuin. Selvkritikk innebærer evnen til å reflektere over problematiske sider ved egen tradisjon. Og tålmodighet er nødvendig fordi dialog er en langsom prosess; dype misforståelser og historiske konflikter kan ikke løses i et enkelt møte.

Et historisk vendepunkt var Parlamentet for verdens religioner, som første gang ble avholdt i Chicago i 1893 og regnes som starten på den moderne interreligiøse dialogen. Her møttes representanter fra hinduisme, buddhisme, jødedom, kristendom, islam og andre tradisjoner for første gang i en formell dialogsetting.

Tre grunnholdninger og to typer dialog

Innenfor teologien skiller man ofte mellom tre grunnholdninger til andre religioner, og disse påvirker sterkt hvordan man går inn i dialog. Eksklusivisme hevder at bare én religion har sannheten og veien til frelse. Inklusivisme anerkjenner at det finnes sannhet og verdi i andre religioner, men ser fortsatt sin egen tradisjon som den mest fullstendige. Pluralisme hevder at flere religioner kan være like gyldige veier til det guddommelige.

Det er også viktig å skille mellom to typer dialog. Økumenikk betegner dialogen og samarbeidet mellom ulike kristne kirkesamfunn. Ordet kommer fra gresk «oikoumene» – «den bebodde verden» – og målet er å fremme enhet mellom kristne konfesjoner. Interreligiøs dialog går derimot på tvers av religionsgrensene, for eksempel mellom kristendom, islam, jødedom, hinduisme og buddhisme.

Den økumeniske bevegelsen vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. Kirkenes Verdensråd (World Council of Churches, WCC), grunnlagt i 1948 i Amsterdam, har vært den viktigste plattformen og samler i dag over 350 kirkesamfunn fra mer enn 120 land. Parallelt utviklet den interreligiøse dialogen seg, særlig etter andre verdenskrig og Holocaust, da dialogen mellom kristne og jøder ble intensivert.

Vendepunkter og arenaer

Et avgjørende vendepunkt for Den katolske kirkes holdning til andre religioner var Vatikankonsilet II (1962–1965). Gjennom dokumentet «Nostra Aetate» («I vår tid») anerkjente kirken for første gang offisielt at det finnes sannhet og verdi i andre religioner. Dokumentet fordømte antisemittisme og oppfordret til dialog med jøder, muslimer, hinduer og buddhister. Konsilet opprettet også Det pavelige råd for interreligiøs dialog.

I Norge har Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) vært en viktig arena for interreligiøs dialog siden 1996. Her møtes representanter fra kristne kirkesamfunn, islamske trossamfunn, jødiske organisasjoner, buddhistiske foreninger, humanetikere og andre livssyn. STL har utviklet en norsk modell for dialog basert på likeverd mellom alle deltakende samfunn, og arrangerer dialogmøter, seminarer og felles markeringer. Også Norges Kristne Råd og lokale initiativer som Dialogforum Østfold og Drammen Dialogforum viser at dialog foregår på grasrotnivå.

Internasjonalt har FN spilt en rolle gjennom «United Nations Alliance of Civilizations» (UNAOC), opprettet i 2005. Et viktig eksempel på dialog i praksis er «A Common Word Between Us and You» – et åpent brev fra 138 muslimske lærde til kristne ledere i 2007, som argumenterte for at kjærlighet til Gud og nestekjærlighet er felles grunnverdier i kristendom og islam. Brevet fikk bredt positivt mottak og førte til en rekke dialogkonferanser.

Dialogmodeller og kritikk

Det finnes flere modeller for hvordan religionsdialog kan gjennomføres, hver med sine styrker og begrensninger. Livsdialog er den mest uformelle formen – den oppstår i hverdagen når mennesker med ulik bakgrunn møtes som naboer, kollegaer eller medstudenter. Handlingsdialog innebærer at mennesker fra ulike religioner samarbeider om praktiske oppgaver, som humanitært arbeid eller miljøvern, og bygger broer uten at man nødvendigvis diskuterer teologi. Teologisk dialog er en mer formell samtale om spørsmål som gudsbegrep, frelse og menneskesyn. Erfaringsdialog fokuserer på den personlige religiøse erfaringen, der deltakerne deler opplevelser av bønn, meditasjon og ritualer.

Et eksempel på handlingsdialog i praksis: etter terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019 dannet kristne, jøder, humanetikere og andre en «ring av fred» rundt moskeer i flere norske byer for å vise solidaritet.

Religionsdialog er likevel ikke uten kritikk. En vanlig innvending er at dialogen kan bli overfladisk – at man fokuserer på det felles og unngår de vanskelige spørsmålene. Et annet problem er representativitet: hvem snakker på vegne av en hel religion? Religioner er ikke monolittiske blokker, men mangfoldige tradisjoner med interne spenninger. Maktasymmetri kan også være et problem, der minoriteter må tilpasse seg majoritetens premisser. Noen kritikere hevder dessuten at dialog kan fungere som et alibi – at ledere viser til dialogmøter uten å ta tak i reelle konflikter. Til tross for dette er de fleste enige om at dialog er nødvendig: alternativet, manglende kommunikasjon og gjensidig uvitenhet, er langt verre.

Oppsummering

Religionsdialog er en samtale mellom ulike tros- og livssynstradisjoner med mål om gjensidig forståelse og respekt – ikke å overbevise den andre. God dialog bygger på gjensidighet, likeverd, ærlighet, selvkritikk og tålmodighet, slik Hans Küng pekte på da han knyttet verdensfred til religionsdialog.

Innenfor teologien skiller man mellom eksklusivisme, inklusivisme og pluralisme som grunnholdninger til andre religioner. Økumenikk handler om dialog innenfor kristendommen – med Kirkenes Verdensråd som viktig plattform – mens interreligiøs dialog går på tvers av religionsgrensene. Viktige vendepunkter er Parlamentet for verdens religioner (1893), Vatikankonsilet IIs Nostra Aetate (1965) og brevet «A Common Word» (2007). I Norge er STL en sentral arena.

Det finnes flere dialogmodeller – livsdialog, handlingsdialog, teologisk dialog og erfaringsdialog – som hver har sine styrker og begrensninger. Selv om dialogen møter kritikk for å kunne bli overfladisk, ha representativitetsproblemer eller fungere som alibi, er de fleste enige om at dialog er nødvendig, fordi alternativet er langt verre.