4.7 Religiøs etikk og sekulær etikk

Trenger moralen Gud?

Gjennom det meste av historien har religion vært den viktigste kilden til moral for de fleste mennesker. Religiøse tradisjoner gir sine tilhengere moralske regler, verdier og fortellinger. Men den moderne vestlige verden har i stor grad utviklet en sekulær etikk – etiske teorier som begrunner moralen uten å vise til Gud eller hellige skrifter. Det reiser et gammelt og brennende spørsmål: Kan moralen stå på egne ben uten religion? Eller er religion en nødvendig forutsetning for moral?

Et klassisk filosofisk problem her er Euthyfron-dilemmaet, som stammer fra Platon: Er noe godt fordi Gud vil det, eller vil Gud det fordi det er godt? Hvis det første, blir moralen vilkårlig – Gud kunne i prinsippet bestemt at tortur var godt. Hvis det andre, er det gode uavhengig av Gud, og vi trenger strengt tatt ikke Gud for å kjenne det. Dilemmaet utfordrer guddommelig bud-etikk (divine command theory), oppfatningen om at noe er riktig fordi Gud befaler det.

I dette kapittelet skal vi se på etikken i flere store religioner – og fremstille dem deskriptivt, slik tilhengerne selv forstår dem, uten å forkynne eller dømme. Deretter sammenligner vi religiøs og sekulær etikk. Som vi skal se, er forskjellen ofte mindre i de konkrete normene enn i begrunnelsen for dem.

Kristen og islamsk etikk

I kristen tradisjon er det mest sentrale etiske prinsippet nestekjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22:39). I lignelsen om den barmhjertige samaritan (Lukas 10) utvider Jesus, ifølge tradisjonen, «neste» til å gjelde alle mennesker. Jesus formulerte også den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matteus 7:12). De ti bud gir grunnleggende moralregler, og den naturrettslige tradisjonen, særlig hos Thomas Aquinas (1225–1274), hevder at Gud har lagt ned en morallov i naturen som mennesker kan kjenne gjennom fornuften. Kristendommen legger også unik vekt på tilgivelse og nåde – Jesus oppfordret ifølge tekstene til å tilgi «sytti ganger sju ganger».

I islamsk etikk er moralen forankret i Guds (Allahs) vilje slik den ifølge tradisjonen er åpenbart i Koranen og profetens eksempel. Sharia betyr «veien» og er det helhetlige systemet av etiske og religiøse regler, basert på Koranen, hadith/sunna (profeten Muhammads utsagn og praksis), ijma (konsensus blant lærde) og qiyas (analogislutninger). Ijtihad er praksisen med selvstendig moralsk resonnering for å anvende prinsippene på nye spørsmål. Sentrale verdier er adl (rettferdighet), rahma (barmhjertighet – nesten hver sure åpner med «I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn»), solidaritet gjennom zakat (almisseskatten, en av islams fem søyler), ilm (kunnskap – den første åpenbaringen var «Les!») og umma (fellesskapet). Det finnes et bredt spekter av tolkninger, fra tradisjonelle til reformorienterte, og levende debatter om moderne spørsmål – et tegn på en dynamisk etisk tradisjon.

Buddhistisk, hinduistisk og jødisk etikk

Buddhistisk etikk skiller seg fra de monoteistiske religionene ved ikke å være forankret i en guddommelig lovgiver, men i Buddhas lære om veien ut av lidelse. Det mest grunnleggende prinsippet er ahimsa – ikke-vold eller skadefrihet – det første av de fem levereglene (panca-sila). Ahimsa er mer enn å avstå fra vold; det er en holdning av respekt og medfølelse overfor alt levende, og har inspirert mange buddhister til vegetarianisme. Den midtre vei (majjhima patipada) handler om å unngå ytterligheter – verken overdreven nytelse eller ekstrem askese. Etikken er knyttet til de fire edle sannheter og den åttedelte veien, som inneholder rett tale, rett handling og rett livsførsel. To sentrale dyder er karuna (medfølelse) og metta (universell kjærlig vennlighet), som omfatter alt levende.

I hinduismen er sentrale begreper dharma (moralsk plikt eller livsoppgave, som opprettholder den kosmiske og sosiale ordenen), karma (loven om årsak og virkning, der gode handlinger gir gunstige gjenfødelser), ahimsa (ikke-vold, særlig vektlagt av Mahatma Gandhi) og moksha (frigjøring fra gjenfødelsens syklus som det ultimate målet). I jødisk etikk, nært knyttet til Toraen og den rabbinske tradisjonen, finner vi tikkun olam («å reparere verden»), tzedakah (rettferdighet og veldedighet som en plikt, ikke bare en god gjerning), pikuach nefesh (prinsippet om at å redde liv trumfer nesten alle andre påbud) og machloket (uenighet som tradisjon – i Talmud bevares ofte motstridende syn side om side).

Et slående trekk er at alle disse tradisjonene har utviklet miljøetiske perspektiver. Kristendommens forvalteransvar, islams begrep khalifa (forvalter) og mizan (balanse), og buddhismens ahimsa og vektlegging av gjensidig avhengighet, peker ofte mot lignende konklusjoner fra ulike utgangspunkt.

Religiøs vs. sekulær etikk – og dialogen mellom dem

Forholdet mellom religiøs og sekulær etikk er et av fagets viktigste spørsmål. Argumenter for at moral trenger religion er at religion gir moralen et absolutt grunnlag i Guds vilje, at troen på en rettferdig Gud gir sterk motivasjon, at religion plasserer moralen i en større meningssammenheng, og at religiøse fellesskap gir støtte. Argumenter for at moral kan stå uten religion er Euthyfron-dilemmaet (moralen er logisk uavhengig av Guds vilje), at fornuftsbasert etikk som Kants kan begrunne moral uten Gud, at universelle verdier som den gylne regel finnes på tvers av religioner, at sekulære samfunn har høy grad av moral, og at religiøse mennesker selv er uenige om moralske spørsmål.

Det er verdt å merke seg at mange verdier er felles: både religiøs og sekulær etikk vektlegger kjærlighet, rettferdighet, medfølelse og menneskeverd. Forskjellen ligger ofte mer i begrunnelsen enn i de konkrete normene. Religiøs etikk begrunner gjerne i Guds vilje og åpenbaring, sekulær etikk i fornuft, erfaring eller empati.

I et pluralistisk samfunn er dialog mellom tradisjonene både nødvendig og fruktbar. Den tyske filosofen Jürgen Habermas (f. 1929), selv sekulær, mener religiøse stemmer bør ha en plass i det offentlige ordskiftet, men at religiøse argumenter må «oversettes» til et språk alle kan forstå. John Rawls introduserte overlappende konsensus: i et mangfoldig samfunn kan en kristen, en muslim, en buddhist og en ateist alle støtte menneskerettighetene, men med ulike begrunnelser. Og teologen Hans Küng (1928–2021) lanserte prosjektet Weltethos (verdensetos) for å finne prinsipper alle kan enes om: ikke-vold og respekt for liv, solidaritet og rettferdig økonomi, toleranse og sannferdighet, samt likestilling. Et slående eksempel på overlappende konsensus er den gylne regel, som finnes i nesten alle religiøse og etiske tradisjoner – fra kristendom og islam til jødedom, buddhisme, hinduisme, konfutsianisme og Kants kategoriske imperativ. Det tyder på et felles moralsk fundament, selv om begrunnelsene varierer.

Oppsummering

Forholdet mellom religiøs og sekulær etikk reiser spørsmålet om moralen trenger Gud. Euthyfron-dilemmaet og guddommelig bud-etikk står sentralt. Vi har sett deskriptivt på etikken i flere tradisjoner: kristendommens nestekjærlighet, gylne regel og naturrett; islams sharia, ijtihad, adl og zakat; buddhismens ahimsa, midtre vei, karuna og metta; hinduismens dharma, karma og moksha; og jødedommens tikkun olam, tzedakah og pikuach nefesh.

Mange verdier er felles på tvers av religiøs og sekulær etikk; forskjellen ligger ofte i begrunnelsen. I dialogen mellom tradisjonene bidrar Habermas med ideen om oversettelse, Rawls med overlappende konsensus, og Küng med Weltethos. Den gylne regel, som finnes i nesten alle tradisjoner, er et slående eksempel på et felles moralsk fundament begrunnet på ulike måter.