3.6 Sammenligning av østlige og vestlige religioner

Når vi studerer verdens religioner, er det naturlig å sammenligne dem for å forstå både det de har til felles og det som skiller dem. Et vanlig utgangspunkt er skillet mellom «østlige» og «vestlige» religioner. De østlige religionene – hinduisme, buddhisme og sikhisme – har sine røtter i det indiske subkontinentet og Øst-Asia. De vestlige eller abrahamittiske religionene – jødedom, kristendom og islam – har sitt opphav i Midtøsten. Selv om dette skillet er en forenkling som ikke fanger alle nyanser, gir det et nyttig rammeverk for å identifisere grunnleggende forskjeller i gudsforestillinger, tidssyn, frelsesforståelse og syn på hellige tekster. I dette kapittelet skal vi utforske disse forskjellene systematisk, samtidig som vi er oppmerksomme på det mangfoldet som finnes innenfor hver tradisjon.

En av de mest grunnleggende forskjellene mellom religiøse tradisjoner handler om gudsforståelsen.

De abrahamittiske religionene – jødedom, kristendom og islam – er monoteistiske: de bekjenner seg til troen på én Gud som er personlig, transcendent (hinsides verden) og skaper av alt som eksisterer. Gud er atskilt fra skaperverket, selv om Gud også er nærværende i det. I jødedom og islam er monoteismen strengt: Gud er absolutt én. Kristendommen har en mer sammensatt gudsforståelse gjennom treenighetslæren (Gud som Fader, Sønn og Hellig Ånd), men forstår seg likevel som monoteistisk.

Hinduismen rommer et bredt spekter av gudsforestillinger. Den kan fremstå som polyteistisk (tilbedelse av mange guder), men mange hinduistiske tenkere vil hevde at alle gudene er manifestasjoner av én ultimate virkelighet (brahman). Denne posisjonen kalles noen ganger henoteisme (tilbedelse av én guddom uten å benekte andre guders eksistens) eller panteisme (Gud er identisk med alt som eksisterer). I advaita vedanta-filosofien forstås brahman som den eneste virkeligheten, og alt mangfold som en illusjon (maya).

Buddhismen skiller seg ut ved at den ikke opererer med en skapergud. Buddha tok ikke stilling til spørsmålet om en høyeste guddom, men fokuserte på den praktiske veien ut av lidelse. Buddhismen beskrives derfor noen ganger som «ateistisk» eller «agnostisk», men dette er en forenkling – buddhistisk kosmologi rommer mange guddommelige vesener, selv om ingen av dem er evig eller allmektig.

Sikhismen er strengt monoteistisk, med troen på én formløs Gud (Ik Onkar – «det er én Gud»), men skiller seg fra de abrahamittiske religionene ved å avvise inkarnasjoner og bildedyrkelse.

Religionenes etiske systemer reflekterer deres grunnleggende gudsforståelse og verdensbilde, men de deler også overraskende mye felles grunn.

Den gylne regel – «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg» – finnes i en eller annen form i nesten alle religiøse tradisjoner. I jødedommen formulerte rabbi Hillel det slik: «Det du ikke ønsker gjort mot deg selv, gjør det ikke mot din neste – dette er hele Torahen, resten er kommentar.» I kristendommen finnes det i Bergprekenen (Matteus 7:12). I hinduismen sier Mahabharata: «Gjør ikke mot andre det som ville forårsake smerte dersom det ble gjort mot deg.» I buddhismen er det inkludert i de fem levereglene. I sikhismen sier Guru Granth Sahib: «Jeg er en fremmed for ingen, og ingen er en fremmed for meg; ja, jeg er alles venn.»

Menneskesynet varierer imidlertid. I de abrahamittiske religionene er mennesket skapt i Guds bilde (imago Dei) og har en unik posisjon i skaperverket. Mennesket har fri vilje og moralsk ansvar, men er også tilbøyelig til synd. I hinduismen er menneskets sanne natur atman – den guddommelige sjelen – som er fanget i den materielle kroppens begrensninger. I buddhismen er mennesket en sammensatt prosess uten permanent selv, men med potensial for oppvåkning. I sikhismen er mennesket skapt av Gud med potensial for å realisere det guddommelige innenfor seg.

Et viktig skille gjelder synet på naturen og andre levende vesener. De abrahamittiske tradisjonene har tradisjonelt plassert mennesket over naturen som forvalter. Hinduismen og buddhismen opererer med et bredere moralsk fellesskap som inkluderer dyr – ahimsa (ikkevold mot alle levende vesener) er et sentralt etisk prinsipp. Sikhismen vektlegger også respekt for skaperverket som uttrykk for Guds vilje. Disse forskjellene i natursynet har blitt aktualisert i møte med moderne miljøutfordringer.

En annen grunnleggende forskjell mellom østlige og vestlige religioner handler om synet på tid og historie.

De abrahamittiske religionene har et lineært tidssyn: historien har en begynnelse (skapelsen), beveger seg fremover gjennom meningsfulle hendelser (åpenbaring, profetier, paktsslutninger), og vil nå et endelig mål (Guds rike, den ytterste dom, paradis). Tiden er ugjenkallelig – hver hendelse er unik og skjer bare én gang. Denne lineære forståelsen gir historien retning og mening: verden beveger seg mot et guddommelig mål.

I hinduistisk og buddhistisk tradisjon dominerer et syklisk tidssyn. Tiden forstås som en evig syklus av skapelse, opprettholdelse og ødeleggelse (i hinduismen: Brahmas dager og netter, kalpa-syklusen). Individet er fanget i samsara – gjenfødelsens evige kretsløp – inntil frigjøring oppnås. I denne forståelsen er det ikke historien som har et endelig mål, men den enkelte sjelen (eller bevissthetsstrømmen i buddhismen) som kan bryte ut av syklusen.

Det er viktig å nyansere dette bildet. Også innenfor de abrahamittiske religionene finnes det sykliske elementer (liturgisk år, tilbakevendende høytider), og også innenfor de østlige religionene finnes det lineære elementer (Buddhas historiske liv som et unikt vendepunkt). Men den grunnleggende orienteringen er forskjellig: i de vestlige religionene er fokus rettet fremover mot en guddommelig fremtid, i de østlige er fokus rettet innover mot individuell frigjøring fra tidens kretsløp.

Alle religioner har ritualer – handlinger som gjentas i faste mønstre og som bærer symbolsk og åndelig mening. Selv om ritualene varierer enormt i form, fyller de lignende funksjoner: de markerer overganger i livet, forsterker fellesskapets identitet, formidler religiøs lære og åpner for erfaring av det hellige.

Overgangsritualer (rites de passage) markerer viktige livshendelser. I jødedommen markerer brit mila og bar/bat mitzvah inntreden i paktsfellesskapet. I kristendommen er dåp og konfirmasjon sentrale. I hinduismen er de seksten samskarer (livsritualer) fra navngivning til kremasjon. I sikhismen er amrit sanskar (innvielse i khalsa) det viktigste overgangsritualet. Buddhismen har ordineringsseremonien for munker og nonner.

Bønn og meditasjon utgjør kjernen i religiøs praksis, men tar svært ulike former. I de abrahamittiske religionene er bønn primært en kommunikasjon med en personlig Gud – lovprisning, takk, klage og bønn om hjelp. Jødisk bønn følger faste liturgiske mønstre (shacharit, mincha, maariv – morgen-, ettermiddags- og kveldsbønn). Islamsk bønn (salat) utføres fem ganger daglig i retning Mekka. Kristen bønn varierer fra faste liturgier til fri bønn.

I de østlige tradisjonene er meditasjon mer fremtredende. Buddhistisk meditasjon (vipassana, samatha, zen) sikter mot innsikt og oppvåkning. Hinduistisk meditasjon inkluderer yoga, mantraresitasjon og dhyana (fordypelse). Sikhisk nam simran er meditasjon over Guds navn. Disse formene for indre praksis har ikke alltid et direkte motstykke i de abrahamittiske tradisjonene, selv om kristen kontemplasjon og sufisk dhikr har tydelige likheter.

Høytider og festivaler binder fellesskapet sammen og aktualiserer grunnfortellingene. Pesach gjenforteller exodus. Jul og påske feirer Jesu fødsel og oppstandelse. Vesak markerer Buddhas oppvåkning. Diwali feirer lysets seier. Vaisakhi markerer opprettelsen av khalsa. Gjennom årlig feiring holdes tradisjonene levende og overføres til nye generasjoner.

Religionene tilbyr ulike svar på spørsmålet om hva menneskets grunnleggende problem er, og hva den ultimate løsningen innebærer.

I de abrahamittiske religionene er det grunnleggende problemet synd – menneskets opprør mot eller avstand fra Gud. Løsningen er frelse: gjenoppretting av forholdet mellom Gud og menneske. I kristendommen skjer dette gjennom Guds nåde og Jesu forsoningsverk. I islam handler det om å underkaste seg Guds vilje (islam betyr nettopp «underkastelse») og leve etter Guds lov. I jødedommen er det pakttroskap og lovoppfyllelse som kjennetegner det riktige forholdet til Gud. Frelsen har i alle tre tradisjonene en fremtidig, eskatologisk dimensjon – den fullkomne frelsen hører til etter døden eller ved historiens slutt.

I hinduismen er det grunnleggende problemet uvitenhet (avidya) – manglende erkjennelse av virkelighetens sanne natur. Sjelen (atman) er fanget i samsara på grunn av karma og uvitenhet. Løsningen er moksha – frigjøring – som kan oppnås gjennom ulike veier: kunnskapens vei (jnana), hengivenhetens vei (bhakti) eller handlingens vei (karma yoga).

I buddhismen er problemet dukkha (lidelse/utilfredsstillelse), forårsaket av begjær, tilknytning og uvitenhet. Løsningen er nirvana – opphøret av dukkha – oppnådd gjennom den åttfoldige veien. I mahayana-buddhismen er idealet bodhisattvaen som arbeider for alle veseners frigjøring.

Det er verdt å merke seg at de østlige tradisjonene gjennomgående legger vekt på individuell transformasjon gjennom praksis (meditasjon, erkjennelse), mens de vestlige i større grad vektlegger guddommelig inngripen og nåde. Men dette er et generelt mønster, ikke en absolutt regel – bhakti-hinduismen vektlegger Guds nåde, og kristne mystikere vektlegger indre transformasjon.

I en globalisert verden der mennesker med ulik religiøs bakgrunn lever side om side, har religionsdialog blitt stadig viktigere. Religionsdialog handler ikke om å bli enige om at alle religioner «egentlig sier det samme», men om å utvikle gjensidig forståelse, respekt og evne til fredelig sameksistens.

Det finnes ulike tilnærminger til forholdet mellom religionene. Eksklusivismen hevder at bare én religion har sannheten og veien til frelse – alle andre tar feil. Inklusivismen anerkjenner at andre religioner kan inneholde sannhet, men hevder at den fulle sannheten finnes i ens egen tradisjon. Pluralismen hevder at mange religiøse tradisjoner representerer gyldige veier til det guddommelige, og at ingen enkelt tradisjon har monopol på sannheten.

Flere organisasjoner arbeider med interreligiøs dialog. Parlamentet for verdens religioner (grunnlagt 1893) samler representanter fra alle store religiøse tradisjoner. I Norge arbeider Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) for dialog mellom ulike religiøse og livssynsbaserte organisasjoner. Skolefaget «Religion og etikk» har selv en dialogisk tilnærming: målet er å forstå religionene innenfra (empatisk) samtidig som man analyserer dem utenfra (kritisk).

En sentral utfordring i religionsdialogen er å balansere respekt for forskjeller med identifisering av felles grunn. Den globale erklæringen «Towards a Global Ethic» (vedtatt av Parlamentet for verdens religioner i 1993) identifiserte fire grunnleggende etiske prinsipper som deles av alle store religiøse tradisjoner: forpliktelse til ikkevold, rettferdighet, sannferdighet og likeverd mellom kvinner og menn. Disse felles prinsippene viser at religionene, til tross for betydelige teologiske forskjeller, deler en etisk kjerne som kan tjene som grunnlag for samarbeid.

Globaliseringen har brakt verdens religioner nærmere hverandre enn noensinne. Mennesker med ulike religiøse bakgrunner bor i de samme nabolagene, arbeider på de samme arbeidsplassene og deler de samme offentlige rommene. Dette skaper både utfordringer og muligheter.

Blant utfordringene er religiøst motivert konflikt og ekstremisme. Selv om de fleste religiøse mennesker er fredelige, har religiøs identitet blitt brukt til å legitimere vold i mange sammenhenger – fra kriger mellom religiøse grupper til terrorisme utført i religionens navn. Det er viktig å forstå at slik bruk av religion oftest handler om makt, territorium og identitet, ikke om teologi i seg selv.

En annen utfordring er spenningen mellom religiøse verdier og menneskerettigheter – for eksempel i spørsmål om kjønnslikestilling, seksualitet og religionsfrihet. Hvordan skal et sekulært samfunn forholde seg til religiøse praksiser som noen oppfatter som diskriminerende? Og hvordan skal religionsfriheten vernes når den kolliderer med andre rettigheter?

Blant mulighetene er potensialet for interreligiøst samarbeid om felles utfordringer: fattigdom, klimakrise, flyktningstrømmer og sosial urettferdighet. Religiøse organisasjoner er blant verdens største humanitære aktører, og tverreligiøst samarbeid kan mobilisere enorme ressurser for det felles gode.

For elever i den norske skolen er kunnskap om verdens religioner ikke bare et akademisk anliggende, men en praktisk nødvendighet for å forstå og navigere i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Evnen til å forstå andres religiøse perspektiver – uten nødvendigvis å dele dem – er en av de viktigste kompetansene i dagens verden.

Alle store religioner har hellige tekster, men synet på tekstenes natur, autoritet og bruk varierer betydelig.

I jødedommen er Torahen (de fem Mosebøkene) den mest sentrale teksten, forstått som Guds lov gitt til Moses på Sinai. Talmud utgjør den muntlige lovens nedtegnelse og er avgjørende for jødisk lovtolkning. I kristendommen er Bibelen (Gamle og Nye testamente) den hellige skriften, men det finnes ulike syn på dens autoritet – fra verbal inspirasjon (hvert ord er Guds ord) til en mer åpen tolkning der menneskelige forfattere formidler guddommelige sannheter i sin samtids språk. I islam regnes Koranen som Guds direkte, uforanderlige tale, åpenbart til profeten Muhammad gjennom engelen Jibril (Gabriel). Koranen har en helt spesiell status: den er på arabisk og regnes som ufeilbarlig i sin opprinnelige form.

I hinduismen finnes et hierarki av tekster fra de høyest rangerte vedaene (shruti – åpenbart kunnskap) til den mer tilgjengelige smriti-litteraturen som Bhagavadgita og eposene. Hinduismen har ikke én autoritativ tekst, men et bredt spekter av skrifter med ulik status. I buddhismen samlet man Buddhas lære i store kanoniske samlinger – Tipitaka (pali-kanon) i theravada og ulike sutraer i mahayana – men buddhismen er generelt mer pragmatisk i synet på tekster: de er «flåter» som kan forlates når man har nådd den andre bredden.

I sikhismen er Guru Granth Sahib unik ved at den behandles som en levende guru – den tildekkes, «vekkes» om morgenen og «legges til ro» om kvelden. Den er også unik ved å inkludere tekster fra forfattere utenfor den egne tradisjonen.

Et av de mest fascinerende trekkene ved religionssammenligningen er de mystiske tradisjonene – de strømningene innenfor hver religion som vektlegger direkte, indre erfaring av det guddommelige. Mystikere fra ulike tradisjoner bruker ofte forbløffende like beskrivelser av sine erfaringer, selv om de teologiske rammene er forskjellige.

I kristen mystikk beskriver skikkelser som Mester Eckhart, Teresa av Avila og Johannes av Korset erfaringer av «guddommelig forening» – en opplevelse av at grensene mellom selvet og Gud oppløses. Mester Eckhart snakket om «Gelassenheit» (å slippe taket) og om å finne Gud i sjelens innerste grunn.

I islamsk sufisme beskriver mystikere som Rumi, Ibn Arabi og al-Hallaj lignende erfaringer av fana (selvets utslettelse i Gud). Rumis dikt om kjærlighetsforholdet mellom sjelen og det guddommelige har blitt verdenslitteratur.

I hinduistisk mystikk beskrives erfaringen av atman-brahman-enhet – den direkte opplevelsen av at det individuelle selvet og den kosmiske virkeligheten er ett. I buddhismen beskriver zen-mestere satori (plutselig oppvåkning) og theravada-tradisjonen nibbana som en tilstand hinsides alle begreper.

I jødisk kabbalah søker mystikeren å erfare de guddommelige sefirot (aspekter av Gud) og å gjenopprette den kosmiske harmonien gjennom bønn og meditasjon. I sikhismen vektlegges den direkte erfaringen av Guds nærvær gjennom nam simran.

Disse parallellene har fått noen tenkere – som Aldous Huxley med sin idé om en «perennial philosophy» (evig filosofi) – til å hevde at alle religioner i bunn og grunn peker mot den samme erfaringen. Andre forskere er mer forsiktige og påpeker at mystiske erfaringer alltid tolkes innenfor bestemte kulturelle og teologiske rammer. Uansett viser de mystiske tradisjonene at det finnes en dypere fellesgrunn mellom religionene enn de ytre forskjellene kanskje antyder.

Til tross for alle forskjellene mellom verdens religioner, stiller de mange av de samme grunnleggende spørsmålene: Hva er meningen med livet? Hva er rett og galt? Hva skjer etter døden? Hvordan bør et menneske leve? Hvordan forholder vi oss til lidelse?

Alle religionene har en visjon om «det gode livet» – selv om innholdet varierer. I jødedommen er det gode livet knyttet til pakttroskap, lovoppfyllelse og rettferdighet (tzedakah). I kristendommen er det knyttet til kjærlighet (agape) – kjærlighet til Gud og til nesten. I islam er det knyttet til underkastelse under Guds vilje og de fem søylene. I hinduismen er det knyttet til de fire purusharthaene (dharma, artha, kama, moksha). I buddhismen er det knyttet til den åttfoldige veien med vekt på medfølelse og visdom. I sikhismen er det knyttet til nam japna (meditasjon), kirat karni (ærlig arbeid) og vand chakna (deling).

Alle religionene anerkjenner at lidelse er en grunnleggende del av menneskelivet – men de gir ulike forklaringer og svar. De abrahamittiske religionene snakker om lidelsens mysterium i lys av en god Guds vilje (teodicé-problemet). Hinduismen og buddhismen snakker om karma og uvitenhet som lidelsens rot, og tilbyr veier til frigjøring. Sikhismen forstår lidelse som en del av hukam (Guds vilje) og peker mot hengivenhet og tjeneste som svar.

Det er også verdt å merke seg at alle religionene, på tross av stereotypier, har tradisjon for å verdsette fornuft, kunnskap og etisk refleksjon. Jødisk talmudisk debatt, islamsk ijtihad (selvstendig juridisk resonnering), buddhistisk analytisk meditasjon og hinduistisk filosofisk argumentasjon viser alle at religion og fornuft ikke nødvendigvis står i motsetning til hverandre.

I en tid der religiøs pluralisme er hverdagsvirkelighet, er evnen til å se både forskjellene og fellestrekkene mellom religionene en avgjørende kompetanse. Religionssammenligningens mål er ikke å rangere eller dømme, men å forstå – og gjennom forståelse å legge grunnlaget for respektfull sameksistens.

Sammenligningen mellom østlige og vestlige religioner avdekker grunnleggende forskjeller i gudsforståelse, tidssyn, frelsesforståelse og syn på hellige tekster. De abrahamittiske religionene er monoteistiske, har et lineært historiesyn, forstår menneskets problem som synd, og vektlegger guddommelig åpenbaring i hellige skrifter. De østlige religionene rommer et bredere spekter av gudsforestillinger, har et mer syklisk tidssyn, forstår problemet som uvitenhet eller begjær, og har en mer pragmatisk tilnærming til tekster. Samtidig er det viktig å huske at dette er generelle mønstre, ikke absolutte regler: det finnes stort mangfold innenfor hver tradisjon, og grensene mellom «øst» og «vest» er mer gjennomtrengelige enn de kan synes ved første øyekast. Religionssammenligningens mål er ikke å rangere, men å forstå – både det som er forskjellig og det dypt menneskelige som forener alle religiøse tradisjoner: søken etter mening, sannhet og frigjøring.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Monoteisme, polyteisme og panteisme: En av de mest grunnleggende forskjellene mellom religiøse tradisjoner handler om gudsforståelsen.
- Etikk og menneskesyn i ulike tradisjoner: Religionenes etiske systemer reflekterer deres grunnleggende gudsforståelse og verdensbilde, men de deler også overraskende mye felles grunn.
- Lineært og syklisk tidssyn: En annen grunnleggende forskjell mellom østlige og vestlige religioner handler om synet på tid og historie.
- Ritualer og religiøs praksis: mønstre og forskjeller: Alle religioner har ritualer – handlinger som gjentas i faste mønstre og som bærer symbolsk og åndelig mening.
- Frelse, frigjøring og opplysning: Religionene tilbyr ulike svar på spørsmålet om hva menneskets grunnleggende problem er, og hva den ultimate løsningen innebærer.

Nøkkelbegreper