2.2 Kristne retninger og konfesjonskunnskap

Hvorfor finnes det tusenvis av kirker?

Gå inn i en katolsk messe, en ortodoks gudstjeneste og et pinsekirkemøte samme søndag, og du vil knapt tro at det er samme religion. Røkelse og ikoner ett sted, lovsang og tungetale et annet, latinske røtter og paveautoritet et tredje. I dag finnes det tusenvis av kristne kirkesamfunn og retninger over hele verden. Denne mangfoldigheten har vokst frem gjennom to tusen års historie, med store splittelser og reformer.

De tre hovedgrenene -- katolisisme, ortodoksi og protestantisme -- skiller seg fra hverandre i spørsmål om kirkens autoritet, sakramenter, gudstjenestepraksis og teologi. Den katolske kirken er størst med over 1,3 milliarder medlemmer, etterfulgt av protestantiske kirker (ca. 900 millioner, inkludert pinsebevegelsen) og de ortodokse kirkene (ca. 220 millioner). Bildet er i stadig endring: Mens kristendommen har gått tilbake i Europa, vokser den raskt i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Studiet av de ulike retningene kalles konfesjonskunnskap -- der «konfesjon» kommer fra det latinske «confessio», bekjennelse. I dette kapittelet ser vi nærmere på hva som kjennetegner og forener de store kirkefamiliene.

Den katolske kirke

Den romersk-katolske kirke er verdens største kristne kirkesamfunn med over én milliard medlemmer. Kirken ledes av paven i Roma, som ifølge katolsk lære er Peters etterfølger og Kristi stedfortreder på jord. Den legger stor vekt på tradisjonen som autoritetskilde ved siden av Bibelen, og læreembetet (magisterium) har myndighet til å tolke Skriften og fastsette lære.

Et sentralt katolsk begrep er sakrament -- en hellig handling som ifølge kristen lære formidler Guds nåde. Den katolske kirken anerkjenner syv sakramenter: dåp, konfirmasjon, eukaristi (nattverd), bot, de sykes salving, ordinasjon og ekteskap. Andre kjennetegn er Marias spesielle stilling som Guds mor, helgendyrkelse og et rikt liturgisk liv. Kirken har et hierarkisk system med pave, kardinaler, biskoper, prester og diakoner.

Det katolske fromhetslivet er rikt. Rosenkransbønnen, der man mediterer over hendelser i Jesu og Marias liv, er en av de mest utbredte andaktsformene. Helgener æres som forbilder og bes om forbønn. Jomfru Maria inntar en opphøyd stilling -- hun æres som Theotokos (Guds mor), et begrep fastsatt ved konsilet i Efesos (431), og Maria-fromheten kommer til uttrykk gjennom pilegrimsreiser til Lourdes og Fatima. Et vendepunkt i nyere tid var Det andre vatikankonsil (1962--1965), sammenkalt av pave Johannes XXIII. Det innførte at messen kunne feires på lokalspråk i stedet for latin, åpnet for økumenisk dialog, uttrykte respekt for andre religioner i erklæringen Nostra Aetate, og anerkjente religionsfrihet som en grunnleggende menneskerettighet.

De ortodokse kirkene

De ortodokse kirkene er en familie av selvstyrte (autokefale) kirker som deler samme tro, sakramenter og liturgiske tradisjon, men ledes av egne patriarker eller erkebiskoper. De største finnes i Russland, Hellas, Romania, Serbia, Bulgaria og Georgia. Den økumeniske patriarken av Konstantinopel har en æresforrang, men ikke samme myndighet som paven. Splittelsen mellom øst og vest skjedde gjennom Det store skismaet i 1054, den formelle bruddet mellom den vestlige (katolske) kirken med sete i Roma og den østlige (ortodokse) kirken med sete i Konstantinopel. Bakgrunnen var uenigheter om pavens autoritet, teologiske formuleringer (særlig filioque-tillegget i trosbekjennelsen) og liturgiske forskjeller.

Ortodoks kristendom kjennetegnes av rik ikonkunst, detaljerte liturgiske tradisjoner og en teologi som legger vekt på theosis (guddommeliggjørelse) -- tanken om at menneskets mål er å bli delaktig i Guds natur. Kirkefaderen Athanasius uttrykte det slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort.» Gudstjenesten (den guddommelige liturgi) er sentral, med sang, røkelse, ikoner og prosesjon. De ortodokse anerkjenner de syv første økumeniske konsilene.

Ikoner spiller en helt sentral rolle. En ikon er et hellig bilde -- vanligvis malt på treplate -- som fremstiller Kristus, Guds mor eller helgener, og forstås som et «vindu mot himmelen». Ikonbildet utløste en langvarig strid i Bysants, ikonoklasmen (bildestormen) på 700- og 800-tallet. Bildeforkjemperne, med Johannes av Damaskus i spissen, vant fram: Det syvende økumeniske konsil i Nikea (787) fastslo at ikoner skal æres, men ikke tilbes. Ortodoks spiritualitet legger også vekt på jesusbønnen og har et sterkt klostervesen, med Athosfjellet i Hellas som det viktigste senteret.

Reformasjonen og protestantismen

Reformasjonen var en religiøs og politisk omveltning i Europa på 1500-tallet som førte til fremveksten av protestantiske kirkesamfunn. Martin Luther regnes som initiativtaker med sine 95 teser i 1517, angivelig slått opp på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober. Tesene var i utgangspunktet en invitasjon til debatt om avlatshandelen -- salget av avlatsbrev som skulle redusere tiden i skjærsilden. Tese 36 lød: «Enhver kristen som angrer sine synder oppriktig, har fullstendig forlatelse for straff og skyld, også uten avlatsbrev.» Luthers teologi bygde på tre prinsipper: frelse ved tro alene (sola fide), Skriften alene (sola scriptura) og nåden alene (sola gratia).

Sola scriptura innebærer at Bibelen er den øverste og tilstrekkelige autoriteten -- et alternativ til den katolske vektleggingen av både Bibel og tradisjon. Luther oversatte Bibelen til tysk (Det nye testamentet i 1522, hele Bibelen i 1534), noe som bidro til å standardisere det tyske språket og fremme folkeopplysning. Protestantismen omfatter et bredt spekter: De lutherske kirkene er utbredt i Skandinavia og Nord-Europa og vektlegger det allmenne prestedømme -- at alle kristne har direkte tilgang til Gud. De reformerte kirkene (Calvin og Zwingli) legger vekt på Guds suverenitet og predestinasjon. Den anglikanske kirken oppstod da Henrik VIII brøt med paven i 1534 og beskrives ofte som en «via media» mellom katolisisme og protestantisme. Felles for protestantiske kirker er vekten på Bibelen, færre sakramenter (vanligvis to: dåp og nattverd) og en enklere gudstjenesteform.

I Danmark-Norge innførte Christian III lutherdommen som statsreligion i 1537. Reformasjonen utløste også motreformasjonen -- den katolske kirkens svar gjennom konsilet i Trent (1545--1563) og nye ordener som jesuittene.

Pinsebevegelsen, økumenikk og global vekst

Pinsebevegelsen er en av de raskest voksende kristne retningene i verden, med anslagsvis over 600 millioner tilhengere. Bevegelsen har sitt utspring i vekkelser i USA tidlig på 1900-tallet, særlig Azusa Street-vekkelsen i Los Angeles i 1906. Navnet viser til pinseberetningen i Apostlenes gjerninger, der Den hellige ånd kom over disiplene. Kjennetegn er vektlegging av Den hellige ånds gaver (karismer) -- tungetale, helbredelse og profeti -- engasjert lovsang, personlig omvendelse og dåp i Den hellige ånd som en egen erfaring. Karismatisk fornyelse har også funnet sted innenfor etablerte kirkesamfunn som den katolske og lutherske.

Som en motvekt til splittelsene finnes økumenikk (fra gresk oikoumene, «den bebodde verden») -- bevegelsen for enhet og samarbeid mellom kristne kirker. Den moderne økumeniske bevegelsen fikk sitt gjennombrudd med grunnleggelsen av Kirkenes Verdensråd i Amsterdam i 1948. Et viktig eksempel på teologisk dialog er «Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren» (1999) mellom Den lutherske verdensforbund og den katolske kirken, der de ble enige om en felles forståelse av det sentrale stridsspørsmålet i reformasjonen. I Norge samarbeider kirker gjennom Norges Kristne Råd.

Kristendommen gjennomgår i vår tid et globalt tyngdepunktskifte. I 1900 bodde omtrent 80 prosent av verdens kristne i Europa og Nord-Amerika; i dag bor over 60 prosent i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I Afrika har kristendommen vokst fra ca. 10 millioner i 1900 til over 600 millioner, mye drevet av pinsepregede bevegelser. Dette reiser spørsmål om inkulturering -- hvordan kristen tro kan uttrykkes i lokale kulturelle former.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at kristendommen har delt seg i tre hovedgrener, studert gjennom konfesjonskunnskap. Den katolske kirke kjennetegnes av pavens autoritet, syv sakramenter, Maria-fromhet og et rikt liturgisk liv, og ble modernisert ved Det andre vatikankonsil (1962--1965). De ortodokse kirkene ble skilt fra vestkirken ved Det store skismaet i 1054 og vektlegger theosis (guddommeliggjørelse), ikonkunst og den guddommelige liturgi.

Reformasjonen på 1500-tallet, med Martin Luther og hans 95 teser (1517), førte til protestantismen, bygd på sola scriptura, sola fide og sola gratia, og med lutherske, reformerte og anglikanske retninger. Pinsebevegelsen legger vekt på Den hellige ånds gaver og personlig omvendelse. Til tross for forskjeller deler de fleste kristne troen på Jesus Kristus som frelser og sakramentene dåp og nattverd. Økumenikk arbeider for enhet, og i vår tid skjer et globalt tyngdepunktskifte fra nord til sør som gir kristendommen nye uttrykksformer.