1.4 Metodiske tilnærminger

Hvordan studerer man noe man ikke kan se?

Si at du vil forstå hva bønn betyr for en troende muslim under pilegrimsreisen til Mekka. Hvordan går du fram? Skal du intervjue pilegrimen? Lese hellige tekster? Telle hvor mange som ber? Eller bør du selv reise dit og delta? Valget av metode er aldri tilfeldig -- det henger sammen med hva du vil undersøke og hvilke spørsmål du stiller.

Religionsvitenskap bruker et bredt spekter av metoder, og ulike metoder belyser ulike sider av det religiøse fenomenet. En forsker som vil forstå hvordan bønn oppleves, bruker andre metoder enn en som vil kartlegge hvor mange som ber. Å kjenne til ulike metoder er nødvendig for å vurdere religionsvitenskapelig forskning kritisk. I dette kapittelet skal vi se på de viktigste metodiske tilnærmingene -- fenomenologi, hermeneutikk, komparativ, historisk, sosiologisk, psykologisk og antropologisk metode -- og det grunnleggende skillet mellom å studere religion innenfra (emisk) og utenfra (etisk).

Å leve seg inn og å tolke

Den første tilnærmingen er fenomenologi -- en metode som forsøker å forstå religiøse fenomener slik de oppleves av de troende selv. Religionsfenomenologien har røtter i Edmund Husserls filosofi og ble videreutviklet av blant andre Gerardus van der Leeuw og Mircea Eliade. Kjernen er å ta de troendes opplevelse på alvor. Forskeren bruker epoché -- å sette egne fordommer og vurderinger i parentes -- for å møte det religiøse fenomenet så åpent som mulig. En fenomenolog som studerer hajj forsøker å forstå hva det betyr for den troende å gå rundt Kabaen, uten å forklare det bort som «bare» sosial konformitet. Styrken er at metoden tar religiøs erfaring på alvor; svakheten er at det er vanskelig å sette seg helt inn i en annens opplevelse, og at metoden kan kritiseres for å «essensialisere» -- å fremstille religion som om den har en uforanderlig kjerne.

Nært beslektet er hermeneutikk -- læren om tolkning og forståelse. Hermeneutikken erkjenner at all forståelse er fortolkende: Vi forstår alltid noe ut fra vår egen bakgrunn, som den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer (1900--2002) påpekte. Gadamer innførte begrepet «horisontsammensmeltning» -- forståelse oppstår i møtet mellom forskerens horisont og tekstens horisont. En hermeneutisk analyse av lignelsen om den barmhjertige samaritan spør ikke bare hva teksten bokstavelig sier, men hva det betyr at hovedpersonen er en samaritan (en foraktet minoritet), hvordan lignelsen ble forstått av Jesu jødiske tilhørere, og hvordan den tolkes i dag.

De siste tiårene har kritiske perspektiver fått økt innflytelse. Postkolonial religionskritikk påpeker at studiet av religion historisk har vært preget av vestlige maktstrukturer, mens feministisk religionskritikk har vist at forskningen lenge overså kvinner og kjønnsperspektiver.

Å sammenligne og å spore historien

En av de eldste tilnærmingene er den komparative metoden -- å sammenligne religiøse fenomener på tvers av tradisjoner for å finne likheter og forskjeller. Ved å sammenligne kan vi oppdage mønstre: Vi finner skaperguder, syndflodsmyter og overgangsriter i de fleste religioner. Et klassisk eksempel er studiet av syndflodsmyter: Fortellingen om Noahs ark har slående paralleller med det eldre mesopotamiske Gilgamesh-eposet, og lignende fortellinger finnes i hinduistisk tradisjon (Manu og fisken) og hos urfolk. Er det kulturell spredning eller parallell utvikling? Komparativ metode krever varsomhet -- man må respektere hver religions egenart og ikke tvinge dem inn i forhåndsdefinerte kategorier. På 1800-tallet var sammenligningen ofte hierarkisk; i dag legger man vekt på at den må være kontekstsensitiv.

Den historiske metoden studerer religioners opprinnelse, utvikling og endring over tid. Forskeren bruker kildekritisk metode på skriftlige kilder, innskrifter og arkeologisk materiale. Denne tilnærmingen viser at religioner ikke er uforanderlige størrelser: Bibelen er en samling tekster skrevet over mange hundre år, og kristne doktriner som treenighetslæren ble utviklet gjennom århundrelange debatter.

Den sosiologiske tilnærmingen, inspirert av Durkheim og Weber, studerer religionens rolle i samfunnet. Max Weber (1864--1920) analyserte sammenhengen mellom protestantisk etikk og kapitalismens fremvekst -- han mente den kalvinistiske ideen om predestinasjon førte til en «verdslig askese» der hardt arbeid ble en dyd. Et annet sentralt begrep er «sivil religion» (Robert Bellah) -- religiøse elementer i nasjonalt fellesskap, som 17. mai-feiringen og minnemarkeringene etter 22. juli. Den psykologiske tilnærmingen, med røtter hos William James (1842--1910) og Sigmund Freud (1856--1939), undersøker religionens rolle i individets liv. James la vekt på at religiøse erfaringer er virkelige for den som opplever dem; Freud så religion som en illusjon, en projeksjon av menneskelige behov.

Innenfra og utenfra: emisk og etisk

Den antropologiske tilnærmingen legger vekt på å studere religion slik den leves i konkrete kulturelle kontekster. Antropologen Clifford Geertz (1926--2006) definerte religion som et «kulturelt system» av symboler som gir mennesker en forståelse av tilværelsen. Den antropologiske metoden -- langvarig feltarbeid med deltakende observasjon -- gir unik innsikt i hvordan religion fungerer i hverdagslivet, og har vist at det ofte er stor forskjell mellom «offisiell» religiøs lære og det folk faktisk tror og gjør (forskjellen mellom «elitereligion» og «folkereligion»).

Metoder kan også deles inn i kvantitative (talldata, spørreundersøkelser, statistikk -- for eksempel hvor mange nordmenn som ber daglig) og kvalitative (dybdeintervjuer, deltakende observasjon, tekstanalyse -- hva bønnen betyr for den som ber). Mange forskere kombinerer begge i det som kalles mixed methods.

Et grunnleggende skille i faget går mellom emisk og etisk perspektiv. Det emiske perspektivet er innenfra-perspektivet -- hvordan de troende selv forstår sin religion. Det etiske perspektivet (fra «fonetikk», ikke etikk i moralsk forstand) er utenfra-perspektivet -- forskerens analytiske beskrivelse. Begrepene ble utviklet av lingvisten Kenneth Pike. Vi kan illustrere med den kristne nattverden: Fra et emisk perspektiv mottar den troende Kristi kropp og blod og fornyer fellesskapet med Gud. Fra et etisk perspektiv kan forskeren beskrive nattverden som et fellesskapsritual som styrker gruppetilhørigheten, med røtter i det jødiske Pesach-måltidet. Begge perspektivene er gyldige, men svarer på ulike spørsmål. En metode som kombinerer dem, er feltarbeid med deltakende observasjon -- der forskeren deltar i religiøse praksiser samtidig som hun observerer og beholder analytisk distanse.

Kildekritikk og metodologisk ateisme

Kildekritikk er en grunnleggende metode i all humanistisk forskning. Når vi studerer religiøse tekster og praksiser, må vi alltid spørre: Hvem har skapt denne kilden? I hvilken kontekst ble den til? Hva er hensikten? Hvor pålitelig er informasjonen? Det er for eksempel viktig å huske at hellige tekster ofte ble nedskrevet lenge etter hendelsene de beskriver. Evangeliene ble skrevet 30--70 år etter Jesu død, av forfattere med teologiske agendaer. Koranen ble samlet og redigert etter Muhammeds død, og Buddhas lære ble overlevert muntlig i flere hundre år før den ble nedskrevet. Kildekritisk bevissthet hjelper oss å bruke disse tekstene som historiske kilder uten å ta alle påstander for gitt.

Religionsvitere bruker ofte begrepene metodologisk ateisme eller metodologisk agnostisisme om sin tilnærming. Metodologisk ateisme betyr ikke at forskeren personlig er ateist, men at man i forskningen setter guddommelig inngripen til side som forklaring -- man søker menneskelige, sosiale og historiske forklaringer. En religionsviter vil ikke forklare et helbredelsesunder som «Guds inngripen», men undersøke de psykologiske, sosiale og medisinske dimensjonene. Noen foretrekker begrepet metodologisk agnostisisme, som betyr at man verken bekrefter eller benekter overnaturlige forklaringer, men holder dem utenfor analysen.

Uansett terminologi er poenget det samme: Religionsvitenskapen arbeider med naturlige forklaringer, ikke fordi den har avgjort at det overnaturlige ikke finnes, men fordi vitenskapelig metode krever forklaringer som kan etterprøves og diskuteres.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at religionsvitenskapen bruker mange metoder, og at metodevalget henger sammen med spørsmålet man stiller. Fenomenologi søker å forstå religion innenfra ved hjelp av epoché, mens hermeneutikk (Gadamer) er læren om tolkning. Komparativ metode sammenligner på tvers av tradisjoner, historisk metode sporer endring over tid med kildekritikk, sosiologisk metode (Weber, Durkheim) studerer religionens samfunnsrolle, og psykologisk metode (James, Freud) ser på individet.

Den antropologiske tilnærmingen (Geertz) bruker feltarbeid og deltakende observasjon. Metoder kan være kvantitative eller kvalitative. Det sentrale skillet mellom emisk (innenfra) og etisk (utenfra) perspektiv lar oss veksle mellom de troendes egen forståelse og forskerens analyse. Til slutt møtte vi kildekritikk -- nødvendig fordi hellige tekster ofte ble nedskrevet lenge etter hendelsene -- og metodologisk ateisme, prinsippet om at faget søker naturlige forklaringer uten å ta stilling til om det overnaturlige finnes.