4.3 Omløpsmidler

Eiendelene som alltid er i bevegelse

Mens en maskin står stille på fabrikkgulvet i ti år, er noen eiendeler i konstant bevegelse. Varer kommer inn og selges ut, kunder skylder penger og betaler. Disse kaller vi omløpsmidler – eiendeler som forventes realisert innen ett år: varelager, kundefordringer, andre fordringer, og bankinnskudd og kontanter.

Men her dukker det opp et knipent spørsmål. Når du har kjøpt inn varer til ulike priser gjennom året, hvilken pris gjelder for de som fortsatt ligger på lager? Og når noen kunder aldri kommer til å betale, hvor mye er kundefordringene egentlig verdt?

I denne fortellingen skal vi lære to ulike måter å verdsette varelager på – FIFO og veiet gjennomsnitt – samt laveste verdis prinsipp og hvordan vi håndterer tap på kundefordringer.

To måter å verdsette lageret på

Før vi regner, trenger vi en grunnregel: laveste verdis prinsipp (LVP). Omløpsmidler skal vurderes til det laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Det følger av forsiktighetsprinsippet – har varene falt i verdi, må de skrives ned; har de steget, beholder vi likevel kostprisen.

Men hvilken kostpris? Når du har kjøpt inn til ulike priser, finnes det to vanlige metoder. FIFO – First In, First Out – antar at de varene du kjøpte først, selges først. Da verdsettes lageret som er igjen til de nyeste prisene. Veiet gjennomsnitt beregner i stedet én gjennomsnittlig kostpris, som total innkjøpskostnad delt på totalt antall enheter.

La oss regne. Sportshuset AS kjøper treningssko: 100 par à 400 kroner i januar, 150 par à 420 i februar, 80 par à 450 i mars. De selger 200 par, så $330 - 200 = 130$ par er igjen. Med FIFO selges de eldste først: de 200 solgte er 100 par à 400 og 100 par à 420. Igjen ligger 50 par à 420 og 80 par à 450, altså $50 \times 420 + 80 \times 450 = 21\,000 + 36\,000 = 57\,000$ kroner. Med veiet gjennomsnitt regner vi total kostnad $100 \times 400 + 150 \times 420 + 80 \times 450 = 139\,000$ kroner, delt på 330 par gir $139\,000 / 330 = 421{,}21$ kroner per par. Lagerverdien blir $130 \times 421{,}21 \approx 54\,757$ kroner. Legg merke til at FIFO gir høyere verdi enn veiet gjennomsnitt her – det er typisk i en periode med stigende priser, fordi FIFO verdsetter lageret til de nyeste, høyeste prisene.

Når kunder ikke betaler

Den andre store omløpsmiddel-posten er kundefordringer – beløp kunder skylder for varer eller tjenester levert på kreditt. Problemet er at virkeligheten er ubarmhjertig: ikke alle kunder betaler. Noen betaler sent, andre aldri. Derfor krever regnskapsloven en tapsavsetning, et anslag på hvor mye av fordringene som sannsynligvis ikke kommer inn. I balansen vises kundefordringene da netto: brutto kundefordringer minus tapsavsetning.

Tapsavsetningen har gjerne to deler. Den generelle avsetningen er en erfaringsbasert prosent av de totale fordringene. Den spesifikke avsetningen gjelder enkeltkunder man vet er i trøbbel, for eksempel under konkurs. Ta Havnekompaniet AS med brutto kundefordringer på 850 000 kroner. De anslår at 3 prosent ikke kommer inn: $850\,000 \times 0{,}03 = 25\,500$ kroner i generell avsetning. I tillegg har de en konkret fordring på 25 000 kroner til en kunde som har gått konkurs – en spesifikk avsetning. Total tapsavsetning blir $25\,500 + 25\,000 = 50\,500$ kroner, og netto kundefordringer i balansen blir $850\,000 - 50\,500 = 799\,500$ kroner. De 50 500 kronene føres som kostnad i resultatregnskapet, som tap på fordringer.

Til slutt er det verdt å minne om at laveste verdis prinsipp og tapsavsetning egentlig er to uttrykk for det samme forsiktige sinnelaget: omløpsmidler skal aldri overvurderes. Har sement på lager falt fra 95 til 82 kroner per pose, føres lageret til 82 – og forskjellen mot FIFO-verdien er en nedskrivning som belastes resultatet. Slik sikrer vi at balansen viser hva eiendelene realistisk er verdt, ikke hva vi skulle ønske de var verdt.

Oppsummering

Vi har sett på omløpsmidlene – eiendelene som alltid er i bevegelse. Varelageret kan verdsettes på to måter: FIFO, der de eldste varene antas solgt først og lageret verdsettes til nyeste priser, og veiet gjennomsnitt, der alle enheter får samme gjennomsnittlige kostpris. I en periode med stigende priser gir FIFO høyest verdi, slik vi så med treningsskoene (57 000 mot 54 757 kroner).

Over alt dette troner laveste verdis prinsipp: omløpsmidler føres til det laveste av kostpris og markedsverdi. For kundefordringer betyr forsiktigheten en tapsavsetning – generell og spesifikk – som trekkes fra brutto fordringer slik at balansen viser netto. Havnekompaniets 850 000 kroner ble til 799 500 etter en avsetning på 50 500. Felles for alt er at omløpsmidlene aldri skal overvurderes.