Norsk regnskapsstandard, IFRS og sammenhengen med regnskapsloven.
Når loven ikke har svaret
Regnskapsloven sier i § 4-6 at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk. Det høres ut som en selvfølge – men hva betyr det egentlig? Og hvorfor trenger vi det, når vi allerede har en hel lov?
Svaret er at en lov aldri kan forutse alt. Da regnskapsloven ble skrevet i 1998, fantes verken Bitcoin, strømmetjenester eller mange av dagens forretningsmodeller. Loven gir et rammeverk med grunnleggende prinsipper, men den kan umulig gi detaljerte svar på hver eneste situasjon som dukker opp i et næringsliv i konstant endring.
Det er her god regnskapsskikk kommer inn. Den fyller rommet der loven tier. I denne fortellingen skal vi se hvordan dette levende regelverket fungerer, hvem som lager standardene som konkretiserer det, og hvorfor en og samme tomt kan stå oppført til helt ulik verdi avhengig av hvilket regelsett bedriften følger.
Et regelverk som lever
God regnskapsskikk er det vi kaller en rettslig standard. Det er et juridisk begrep som ikke er ferdig definert i loven, men som fylles med innhold gjennom praksis, teori og skjønn – og som utvikler seg over tid. Konkret innebærer god regnskapsskikk at regnskapet skal utarbeides i samsvar med regnskapsloven og dens grunnleggende prinsipper, med regnskapsstandarder, med anerkjent regnskapsteori og bransjepraksis, og med den rettslige utviklingen, som også påvirkes internasjonalt.
La oss gjøre det konkret med et IT-selskap som har utviklet et dataprogram internt. Det har kostet tre millioner kroner og forventes å gi inntekter i fem år. Spørsmålet er: skal de tre millionene utgiftsføres med en gang, eller kan de føres opp som en eiendel i balansen og avskrives over levetiden? Regnskapsloven gir bare generelle prinsipper og sier lite spesifikt om egenutviklet programvare. Loven alene gir altså ikke svar.
Men god regnskapsskikk gjør det. Standarden NRS 19 om immaterielle eiendeler sier at forskning alltid skal utgiftsføres, mens utvikling kan aktiveres dersom bestemte vilkår er oppfylt: det må være teknisk mulig å fullføre prosjektet, det må være intensjon om å bruke eller selge det, fremtidige inntekter må være sannsynlige, og kostnadene må kunne måles pålitelig. Er vilkårene oppfylt, kan selskapet aktivere de tre millionene og avskrive dem over fem år – altså 600 000 kroner per år. Uten god regnskapsskikk hadde svaret vært uklart.
NRS og IFRS – to regelsett side om side
Hvem er det som lager standardene som konkretiserer god regnskapsskikk? I Norge er det NRS, Norsk RegnskapsStiftelse, et privatrettslig organ som utsteder norske regnskapsstandarder. Standardene har ikke lovstatus i seg selv, men de er i praksis bindende, fordi loven krever god regnskapsskikk og NRS-standardene er den viktigste kilden til hva det innebærer.
Men NRS er ikke det eneste regelsettet. IFRS – International Financial Reporting Standards – er et internasjonalt rammeverk utstedt av organet IASB. I Norge er IFRS påbudt for børsnoterte selskaper i konsernregnskapet, og tillatt som alternativ for andre regnskapspliktige. NRS er tilpasset norske forhold og enklere for mindre bedrifter, mens IFRS er mer detaljert, mer prinsippbasert og legger større vekt på virkelig verdi.
Forskjellen blir tydelig med et eksempel. Et lite norsk AS og et stort børsnotert selskap eier begge en tomt de kjøpte for fem millioner kroner for ti år siden. Tomten er nå verdt tolv millioner. Det lille AS-et, som følger NRS, fører tomten i balansen til anskaffelseskost – fem millioner. Verdiøkningen på syv millioner vises ikke, fordi forsiktighetsprinsippet sier at urealisert gevinst ikke skal inntektsføres. Det børsnoterte selskapet, som følger IFRS og standarden IAS 40, kan derimot velge å måle investeringseiendommen til virkelig verdi og føre tomten til tolv millioner – og resultatføre gevinsten på syv millioner. Samme tomt, samme situasjon, men ulik regnskapsmessig behandling. NRS gir et forsiktig bilde, IFRS et mer oppdatert.
Oppsummering
God regnskapsskikk er en rettslig standard som krever at regnskapet utarbeides i samsvar med lov, standarder, teori og praksis. Det viktige er at den er dynamisk – den utvikler seg over tid, slik vi så da egenutviklet programvare og nye fenomener som kryptovaluta måtte håndteres uten at loven sa noe spesifikt. Standarden NRS 19 viste hvordan utviklingskostnader kan aktiveres og avskrives, for eksempel 3 millioner over 5 år til 600 000 i året.
NRS utsteder de norske standardene som fyller god regnskapsskikk med innhold, mens IFRS er det internasjonale rammeverket som er påbudt for børsnoterte selskaper og frivillig for andre. NRS er enklere og forsiktig; IFRS er mer detaljert med vekt på virkelig verdi. Tomte-eksemplet viste at samme eiendel kan stå til ulik verdi i de to systemene. Rettskildehierarkiet går fra regnskapsloven øverst, via NRS-standardene, til teori, praksis og internasjonal påvirkning.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.