4.2 Historisk syn på psykisk helse

En reise gjennom galskapens historie

Forestill deg at du levde for fem hundre år siden, og at en i familien begynte å høre stemmer ingen andre kunne høre. Hva ville folk rundt deg tro? At han var besatt av en demon? At hun hadde inngått pakt med djevelen? At det var ubalanse i kroppsvæskene?

Hvordan vi forstår og behandler psykisk sykdom, har endret seg dramatisk gjennom historien. Reisen går fra demoner og besettelse til sykehus og medisiner, fra lenker og isolasjon til terapi og recovery. Underveis avslører den noe viktig: synet på psykisk helse formes ikke bare av vitenskap, men minst like mye av kulturelle verdier, makt og menneskesyn. I dette kapittelet skal vi besøke noen av de viktigste vendepunktene – og oppdage at fremskritt sjelden går i rett linje.

Demoner, hekser og kroppsvæsker

I middelalderen og tidlig nytid ble psykisk sykdom som regel forklart med åndelige eller overnaturlige krefter. Hallusinasjoner, rare tanker og avvikende atferd ble tolket som tegn på demonisk besettelse – at onde ånder hadde tatt bolig i personen. Behandlingen var derfor religiøs: eksorsisme, altså utdrivelse av demoner, sammen med bønn og bot.

Den mørkeste konsekvensen så vi under hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet. Mange kvinner, og noen menn, som sannsynligvis hadde psykiske lidelser, ble brent på bål som hekser. Symptomer på depresjon, psykose eller demens kunne tolkes som bevis på forbund med djevelen.

Ved siden av det overnaturlige levde også en eldre, mer «medisinsk» forklaring videre: humoralpatologien. Fra antikken og gjennom middelalderen dominerte læren om de fire kroppsvæskene – blod, slim, gul galle og svart galle. Psykisk sykdom ble forklart med ubalanse mellom disse væskene, og behandlingen gikk ut på å gjenopprette balansen gjennom årelating, oppkast eller avføringsmidler.

I dag virker disse forklaringene absurde. Men de viser noe vakkert og menneskelig: vi har alltid forsøkt å forstå og lindre psykisk lidelse. Forståelsen var bare fanget i sin egen tids begreper og verdensbilde.

Asylene og makten til å definere galskap

Fra 1700-tallet og utover ble det bygget store asyler – galehus og sinnssykehus – for å ta seg av psykisk syke. Dette var et skifte fra religiøs til medisinsk forståelse, men behandlingen var ofte fortsatt brutal.

Et beryktet eksempel er Bethlem Royal Hospital i London, populært kalt «Bedlam». Her ble pasienter lenket fast og utsatt for fysisk straff, og publikum kunne til og med betale for å se på de «gale» som en form for underholdning. Forholdene var umenneskelige.

Den franske filosofen Michel Foucault (1926–1984) analyserte denne perioden i boka Galskapens historie. Han hevdet at asylene ikke bare var medisinske institusjoner, men også sosiale kontrollmekanismer. De «gale» ble ekskludert fra samfunnet, innesperret og disiplinert. Foucault pekte på et ubehagelig spørsmål som fortsatt er aktuelt: hvem har egentlig makten til å definere hva som er normalt og unormalt? Hvem bestemmer hvem som skal sperres inne? Det var ikke alltid sykdom som førte til internering, men sosial avvikelse – politiske opposisjonelle, «hysteriske» kvinner eller ugifte mødre kunne også havne der.

Også i Norge fikk vi slike institusjoner. Det første asylet for «sinnssvake og rasende» ble opprettet i Bergen rundt år 1700, og på 1800-tallet ble større anstalter bygget, blant annet Gaustad sykehus i Oslo i 1855. Generelt var behandlingen preget av isolasjon, tvang og medisinering.

Moralbehandling og Freuds talking cure

Mot slutten av 1700-tallet kom en reform som pekte i en mer human retning: moralbehandling (moral treatment). I Frankrike fjernet legen Philippe Pinel (1745–1826) lenkene fra pasientene ved Bicêtre-hospitalet i Paris i 1793. I England startet kvekeren William Tuke stedet York Retreat i 1796, der pasienter ble møtt med respekt, fikk arbeide i hager og delta i sosiale aktiviteter.

Grunnprinsippene var radikale for sin tid: menneskeverdig behandling uten fysisk tvang, struktur og meningsfulle aktiviteter, et terapeutisk miljø med varme og omsorg, og en grunnleggende tro på at bedring var mulig. Dette var et paradigmeskifte – fra å se de psykisk syke som farlige dyr som måtte tøyles, til å se dem som mennesker med verdighet. Dessverre mistet moralbehandlingen terreng utover 1800-tallet, da asylene ble overfylte med hundrevis av pasienter og personlig omsorg ble umulig.

På slutten av 1800-tallet introduserte Sigmund Freud (1856–1939) noe helt nytt: psykoanalysen. Freud hevdet at mye av vårt psykiske liv er ubevisst, og at symptomer som angst og tvangstanker er uttrykk for underliggende, ubevisste konflikter – ofte knyttet til seksualitet og tidlige barndomsopplevelser. I stedet for medisiner og sjokkbehandling tilbød han en «talking cure»: gjennom samtaler der pasienten fritt assosierer og utforsker drømmer og minner, kan ubevisste konflikter bringes fram i lyset og bearbeides.

Psykoanalysen fikk enorm innflytelse i første halvdel av 1900-tallet, fordi den åpnet for at psykiske lidelser kunne forstås psykologisk, ikke bare biologisk. Samtidig er mange av Freuds konkrete teorier, som penismisunnelse og Ødipus-komplekset, senere kritisert og forkastet. I dag brukes oppdatert psykodynamisk terapi fortsatt, men kognitiv atferdsterapi og medisiner har i stor grad tatt over.

Ut av institusjonene – og recovery-tankegangen

Fra 1950-tallet skjedde en massiv endring kalt deinstitusjonalisering. Store psykiatriske sykehus ble lagt ned, og pasienter ble flyttet ut i lokalsamfunnene. Hvorfor skjedde dette nå? Flere krefter virket sammen. Nye antipsykotiske medisiner, som Thorazine i 1952, gjorde det mulig å behandle psykose utenfor institusjon. Undersøkelser avdekket forferdelige forhold på asylene. Menneskerettighetsbevegelsen krevde frihet og selvbestemmelse. Og det var rett og slett dyrt å drifte de store institusjonene.

I Norge ble store sykehus som Gaustad og Dikemark kraftig nedskalert fra 1970-tallet. I stedet ble Distriktspsykiatriske sentre (DPS) opprettet for å gi behandling lokalt, nærmere der folk bor. Målet var å integrere psykisk helsevern i ordinær helsetjeneste, redusere stigma og gi mer human behandling. Men reformen hadde også en bakside: mange fikk ikke god nok oppfølging i kommunene, hjemløsheten blant alvorlig syke økte, og tjenestene ble dårlig koordinerte.

Dagens kanskje viktigste perspektiv vokste fram av disse erfaringene: recovery, som betyr tilfriskning eller bedring. Poenget er overraskende: recovery handler ikke nødvendigvis om å bli helt symptomfri, men om å leve et meningsfullt liv til tross for symptomer eller diagnoser. William Anthony definerte det som «en dypt personlig prosess der man endrer holdninger, verdier, mål og roller, og lever et tilfredsstillende, håpefullt og bidragende liv, selv med begrensninger forårsaket av sykdommen».

Nøkkelverdiene er håp, selvbestemmelse, mening, fellesskap og empowerment – å ta tilbake makten over eget liv. Bevegelsen har vært drevet av brukerne selv, ikke primært av fagfolk, og brukerorganisasjoner som Mental Helse har kjempet for brukermedvirkning. I dag er recovery nedfelt i norske nasjonale retningslinjer: pasienten skal være aktiv deltaker, behandlingsplanene skal bygge på personens egne mål, og håp skal vektlegges – ikke bare symptomlindring. Det er et skifte fra en paternalistisk ekspertmodell til en samarbeidsmodell der pasienten er ekspert på eget liv.

Oppsummering

Vi har reist gjennom århundrer med skiftende syn på psykisk sykdom. I middelalderen forklarte man den med demonisk besettelse, hekseri og humoralpatologiens ubalanse i kroppsvæskene. Fra 1700-tallet kom asylene – som Foucault analyserte som sosiale kontrollmekanismer der makten til å definere galskap var sentral, illustrert av Bedlam og norske Gaustad.

Mot slutten av 1700-tallet ga moralbehandlingen til Pinel og Tuke et human alternativ, og Freuds psykoanalyse åpnet på 1800-tallet for å forstå lidelser psykologisk gjennom talking cure. Fra 1950-tallet endret antipsykotiske medisiner, menneskerettigheter og økonomi alt gjennom deinstitusjonalisering og oppbygging av DPS i Norge.

Reisen lærer oss tre ting: synet på psykisk helse er kulturelt og historisk betinget, fremskritt går ikke i rett linje, og makt og menneskeverd står alltid sentralt. De mest vellykkede reformene – moralbehandling og dagens recovery med brukermedvirkning og empowerment – er nettopp de som så psykisk syke som hele mennesker med verdighet og potensial.