3.4 Ensomhet og utenforskap

Behovet for å høre til

Tenk på følelsen av å stå alene i skolegården mens alle andre ser ut til å ha noen. Eller å sitte i et fullt rom og likevel kjenne seg fullstendig alene. Alle mennesker har et grunnleggende behov for å høre til, og når dette behovet ikke blir oppfylt, kan konsekvensene bli alvorlige – ikke bare for humøret, men for både psykisk og fysisk helse.

I dette kapittelet skal vi utforske to begreper som ofte blandes sammen, men som ikke betyr det samme: utenforskap og ensomhet. Vi skal se hva forskningen sier om hvorfor ensomhet oppstår, hvilke typer den finnes i, hvem som er mest utsatt, og hvilke helsekonsekvenser den kan ha. Til slutt skal vi forstå hvor dypt behovet for tilhørighet sitter i oss – og hvordan den digitale tidsalderen påvirker både fellesskap og isolasjon.

Utenforskap og ensomhet – ikke det samme

Det er lett å tro at utenforskap og ensomhet er to ord for det samme. Men forskjellen er viktig. Utenforskap handler om å bli ekskludert fra, eller ikke ha tilgang til, de sosiale fellesskapene og arenaene som er viktige i et samfunn. Det kan dreie seg om utenforskap fra sosiale fellesskap, fra utdanning, fra arbeidsliv eller fra samfunnsdeltakelse. Det avgjørende er at utenforskap primært handler om objektive forhold – at man faktisk står utenfor.

Ensomhet er noe annet. Det er en subjektiv opplevelse, og handler om forholdet mellom de relasjonene man har og de man ønsker seg. Derfor kan en person være sosialt inkludert og ha mange rundt seg, men likevel føle seg dypt ensom. Og omvendt: en person som tilsynelatende lever alene, kan oppleve sterk tilhørighet og mening gjennom noen få kvalitetsrelasjoner.

Når vi snakker om hvordan utenforskap oppstår, hjelper det å skille mellom sosial ekskludering i tre former. Aktiv ekskludering er bevisst utestengelse, diskriminering eller mobbing. Passiv ekskludering handler om strukturelle barrierer, manglende tilrettelegging og usynliggjøring. Og selvekskludering skjer når individet selv trekker seg tilbake som følge av tidligere negative erfaringer. I norsk sammenheng viser forskning at utenforskap ofte henger sammen med lav sosioøkonomisk bakgrunn, innvandrerbakgrunn, funksjonsnedsettelser eller psykiske helseutfordringer.

To slags ensomhet

Da psykologen John Cacioppo studerte ensomhet, beskrev han den som et «sosialt smertesignal». Akkurat som fysisk smerte varsler om en skade på kroppen, varsler ensomheten om at de sosiale behovene våre ikke er tilfredsstilt. Ensomhet kan defineres nettopp som den ubehagelige opplevelsen som oppstår når det er et gap – i kvalitet eller mengde – mellom de relasjonene man har og dem man ønsker seg.

Ensomhet finnes i ulike varianter når det gjelder varighet. Forbigående ensomhet er korte perioder de fleste opplever, for eksempel ved flytting eller samlivsbrudd. Situasjonsbestemt ensomhet er knyttet til bestemte livssituasjoner og kan vare måneder eller år. Og kronisk ensomhet er vedvarende over lang tid og kan bli en del av selvbildet.

Den mest innflytelsesrike inndelingen kom fra sosiologen Robert Weiss i 1973, som skilte mellom to grunnleggende typer. Emosjonell ensomhet oppstår når man mangler en nær, intim tilknytningsperson – en dyp relasjon der man kan dele sine innerste tanker. Den kjennetegnes av tomhet, savn, lengsel etter nærhet og uro, og kan ramme en ungdom som har mange bekjente, men ingen bestevenn. Sosial ensomhet oppstår derimot når man mangler et bredere nettverk og opplevelse av tilhørighet til en gruppe. Den kjennetegnes av følelsen av å stå utenfor, kjedsomhet og rastløshet. En som har mistet ektefellen kan kjenne sterk emosjonell ensomhet, men likevel ha et bredt nettverk som demper den sosiale. Noen forskere legger til en tredje type, eksistensiell ensomhet, som handler om den grunnleggende opplevelsen av å være alene i verden, og som ofte oppstår i livskriser eller ved konfrontasjon med døden.

Hvem rammes, og hva gjør ensomheten med kroppen?

Ensomhet kan ramme alle, uansett alder, kjønn og bakgrunn. Men noen er mer utsatt enn andre. Livsfaseoverganger øker risikoen – overgangen til ungdomsskole eller videregående, studiestart i ny by, samlivsbrudd eller pensjonering. Individuelle faktorer som sjenerthet, sosial angst, lav sosial kompetanse, lav selvfølelse og utrygg tilknytning spiller inn. Og sosiale faktorer som mobbing, sosioøkonomisk marginalisering, innvandring og funksjonsnedsettelser bidrar også.

Blant norsk ungdom er ensomhet et betydelig problem. Ungdata-undersøkelsene viser at omtrent 20–25 prosent av ungdommer ofte føler seg ensomme, at jenter rapporterer mer ensomhet enn gutter, og at ensomheten øker gjennom ungdomsårene. Det er en klar sammenheng mellom opplevd ensomhet og psykiske plager. Ensomhet har dessuten en lei tendens til å bli en ond sirkel: Cacioppo kalte det ensomhetens hypervigilans. Den som er ensom blir ekstra oppmerksom på sosiale trusler og avvisning, tolker andres atferd mer negativt, og trekker seg tilbake – noe som paradoksalt nok gjør det enda vanskeligere å knytte nye bånd.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje hvor mye ensomheten gjør med kroppen. Langvarig ensomhet svekker immunforsvaret, øker risikoen for hjerte- og karsykdom, gir forhøyet inflammasjon og dårligere søvn. Cacioppos forskning viste at langvarig ensomhet kan øke risikoen for tidlig død med hele 26 prosent – sammenlignbart med å røyke 15 sigaretter om dagen. Hjerneforskning viser at sosial smerte aktiverer mange av de samme hjerneområdene som fysisk smerte, og ensomhet aktiverer kroppens stressrespons gjennom HPA-aksen, som over tid gir forhøyet kortisol og kan skade organer.

Tilhørighet, Maslow og det digitale livet

Hvorfor påvirker ensomhet så mange sider av livet vårt? Et godt utgangspunkt er Abraham Maslows behovspyramide. Maslow plasserte behovet for tilhørighet og kjærlighet på det tredje nivået, rett etter de fysiologiske behovene og trygghetsbehovene, men før anerkjennelse og selvrealisering. Det understreker hvor grunnleggende behovet for å høre til er. Maslow mente at når tilhørighetsbehovet ikke er dekket, vil det dominere motivasjonen vår, og alt annet – læring, kreativitet, utvikling – havner i bakgrunnen. Modellen har fått kritikk for at behovene ikke nødvendigvis er strengt hierarkiske, men den er likevel en god illustrasjon på hvor grunnleggende tilhørighet er. Sett fra et evolusjonært perspektiv gir dette mening: våre forfedre var avhengige av gruppen for beskyttelse og overlevelse, og de som ble utstøtt hadde svært lave sjanser. Ensomhetsfølelsen kan dermed forstås som et alarmsignal, like viktig som sult og tørst.

Men hva med det digitale livet? Har sosiale medier gjort oss mer eller mindre ensomme? Svaret er nyansert. På den ene siden kan digital kommunikasjon redusere ensomhet ved å holde kontakt over avstand, gi tilgang til likesinnede og senke terskelen for sjenerte. På den andre siden kan den øke ensomheten gjennom sosial sammenligning med andres «perfekte» liv, overfladiske relasjoner, FOMO (frykten for å gå glipp av noe) og redusert ansikt-til-ansikt-kontakt.

Forskningen peker på at det avgjørende er hvordan man bruker sosiale medier, ikke bare hvor mye. Passiv bruk – scrolling og sammenligning – er forbundet med økt ensomhet, mens aktiv bruk med meningsfull kontakt kan redusere den. Ungdom som erstatter fysiske møter med digital kontakt, rapporterer mer ensomhet. Og ikke alle har lik tilgang til teknologien: digitalt utenforskap kan bli en helt ny kilde til ekskludering i en stadig mer digitalisert verden.

Oppsummering

Vi har sett at utenforskap handler om objektive forhold – å faktisk stå utenfor fellesskap og arenaer – mens ensomhet er en subjektiv opplevelse av gapet mellom relasjonene man har og dem man ønsker. Cacioppo beskrev ensomhet som et sosialt smertesignal. Robert Weiss skilte mellom emosjonell ensomhet (mangel på én nær person) og sosial ensomhet (mangel på et bredere nettverk), og noen legger til eksistensiell ensomhet.

Ensomhet rammer særlig ved livsfaseoverganger og hos sårbare grupper, og blant norsk ungdom rapporterer 20–25 prosent at de ofte er ensomme. Den kan bli en ond sirkel gjennom ensomhetens hypervigilans, og har alvorlige helsekonsekvenser – langvarig ensomhet kan øke dødsrisikoen med 26 prosent. Maslows behovspyramide og et evolusjonært perspektiv forklarer hvor grunnleggende tilhørighet er. I den digitale tidsalderen er det avgjørende hvordan man bruker sosiale medier, og digitalt utenforskap kan bli en ny kilde til ekskludering.