3.1 Sosial kompetanse – hva er det?

De som alltid sier det rette

Du kjenner sikkert noen som bare får det til sosialt. De lytter når du snakker, merker når du er nedfor, og klarer å si akkurat det rette i akkurat det rette øyeblikket. Så finnes det andre som strever – de misforstår signaler, ler på feil sted, eller sier noe som får hele rommet til å bli stille. Hva er det egentlig som skiller dem?

Svaret ligger i det psykologien kaller sosial kompetanse. Det er ikke en magisk gave noen er født med og andre ikke, men en samling ferdigheter, kunnskaper og holdninger som vi utvikler gjennom hele livet. Den norske forskeren Terje Ogden ved NUBU definerer sosial kompetanse som de ferdigheter, kunnskaper og holdninger som gjør det mulig å etablere og vedlikeholde sosiale relasjoner som fører til en opplevelse av mestring, tilhørighet og trivsel.

Lagt enkelt: sosial kompetanse er evnen til å samhandle med andre på en måte som er positiv både for deg selv og for dem du møter. Det handler om å bygge og holde på gode relasjoner, om å løse konflikter på en konstruktiv måte, og om å fungere godt i mange ulike situasjoner. I dette kapittelet skal vi pakke opp dette begrepet, se på hvilke deler det består av, og forstå hvorfor det betyr så mye for hvordan livet ditt går.

Et puslespill av seks brikker

Sosial kompetanse er ikke én ting, men et sammensatt begrep. Tenk på det som et puslespill der flere brikker må være på plass. Ogden og andre forskere peker på rundt seks hovedområder.

Den første brikken er empati og perspektivtaking – evnen til å forstå og leve seg inn i andres følelser og situasjon. Den andre er prososial atferd, altså handlinger rettet mot å hjelpe, støtte og glede andre uten å forvente noe tilbake. Tenk på det å trøste en venn som er lei seg, hjelpe noen som har falt, eller dele med andre.

Den tredje brikken er selvkontroll og selvregulering: evnen til å styre egne impulser og følelser. Det er dette som gjør at du klarer å vente på tur, tåle frustrasjon uten å eksplodere, og takle motgang konstruktivt. Den fjerde er kommunikasjonsferdigheter – både den verbale og den nonverbale. Aktiv lytting, tydelig formidling, og evnen til å lese kroppsspråk og ansiktsuttrykk hører hjemme her.

Den femte brikken handler om samarbeid og konfliktløsning: å jobbe mot felles mål, akseptere andres ideer, forhandle og finne kompromisser. Og den sjette er selvhevdelse, eller assertivitet – evnen til å stå opp for egne rettigheter og meninger på en respektfull måte, uten å bli verken aggressiv eller passiv. Når alle disse brikkene er på plass, har du det forskerne kaller god sosial kompetanse.

Empati – hjertet i det hele

Hvis sosial kompetanse er et puslespill, er empati ofte beskrevet som selve hjertet. Men empati er ikke bare én ting. Forskerne skiller mellom flere former.

Affektiv empati er den emosjonelle varianten – evnen til å føle det andre føler. Du blir rørt når noen gråter, og kjenner glede når noen lykkes. Denne formen har biologiske røtter i speilnevroner, nerveceller som aktiveres både når du selv gjør en handling og når du ser andre gjøre den. Allerede små babyer viser tidlige tegn på dette: de kan begynne å gråte når de hører andre babyer gråte.

Kognitiv empati, eller perspektivtaking, er noe annet. Det er evnen til å forstå hvordan andre tenker og hvorfor de handler som de gjør, selv om du ikke nødvendigvis føler det samme. Dette krever mer modenhet og utvikles gradvis gjennom barndommen. En ungdom med god kognitiv empati kan for eksempel skjønne at en venn som virker irritabel kanskje bare har hatt en dårlig dag, uten at vennen har sagt det høyt.

Når empatien fører til at vi faktisk vil hjelpe, snakker vi om empatisk bekymring – broen mellom å forstå andres situasjon og å gjøre noe med den. Men empati har en bakside. Noen ganger blir den så sterk at den overvelder deg, og du får problemer med å fungere selv. Dette kalles empatisk distress, og kan føre til at man trekker seg unna situasjoner der andre lider. Balansert empati handler derfor om å bry seg om andre uten å la følelsene deres ta fullstendig over dine egne.

Prososial atferd og hvorfor vi hjelper

Tenk deg at du ser noen miste vesken sin på gaten. Du bøyer deg ned og hjelper til – uten å forvente noe igjen. Det er prososial atferd: frivillige handlinger som er ment å være til gode for andre. Det handler om å hjelpe, dele, trøste og samarbeide.

Når vi hjelper helt uten forventning om belønning eller gevinst, kaller vi det altruisme. Et klassisk eksempel er å donere penger anonymt til veldedighet, eller hjelpe en fremmed du aldri kommer til å møte igjen. Men hvorfor utvikler mennesker egentlig denne tendensen til å hjelpe?

Forskerne har flere forklaringer. Fra et evolusjonært perspektiv økte prososial atferd overlevelsessjansene: grupper der folk hjalp hverandre, klarte seg bedre. Sosial læring peker på at vi lærer å hjelpe ved å observere og imitere andre – og ved at vi blir belønnet og forsterket når vi hjelper. Og empati-altruisme-hypotesen sier at når vi føler empati for noen, motiveres vi til å hjelpe dem for deres skyld, ikke bare for vår egen.

Om vi faktisk hjelper, avhenger også av situasjonen. Forbilder og modeller – særlig foreldre – spiller en stor rolle, det samme gjør kultur og samfunnsnormer. Men situasjonsfaktorer som tidsklemme eller tilstedeværelsen av mange andre kan hindre oss. Også empatiutviklingen vår og hvordan vi ser på oss selv, påvirker om vi strekker ut en hånd.

Oppsummering

Vi har sett at sosial kompetanse er evnen til å samhandle med andre på en måte som er positiv både for deg selv og dem du møter – ikke en medfødt gave, men noe som utvikles gjennom hele livet, slik Terje Ogden beskriver det. Kompetansen består av flere brikker: empati og perspektivtaking, prososial atferd, selvkontroll og selvregulering, kommunikasjonsferdigheter, samarbeid og konfliktløsning, og selvhevdelse.

Empati er hjertet i det hele, og finnes både som affektiv empati (å føle med andre, med røtter i speilnevroner) og kognitiv empati (å forstå andres perspektiv). Når empatien blir for sterk, kan den vippe over i empatisk distress. Prososial atferd og dens reneste form, altruisme, forklares evolusjonært, gjennom sosial læring og av empati-altruisme-hypotesen. Til slutt så vi hvorfor sosial kompetanse betyr så mye: den henger sammen med bedre psykisk helse, skoleprestasjoner, arbeidsliv og relasjoner – noe også norske Ungdata-funn bekrefter.