1.5 Prososial atferd og aggresjon

Hvem er du?

Når noen ber deg beskrive deg selv, hva sier du? Kanskje nevner du egenskaper som «kreativ» eller «snill». Men sannsynligvis nevner du også grupper du tilhører: «Jeg er norsk», «Jeg spiller fotball», «Jeg er muslim», «Jeg går på VGS». Mye av hvem vi er, handler om hvem vi tilhører.

Dette er kjernen i sosial identitetsteori (SIT), utviklet av Henri Tajfel og John Turner på 1970- og 80-tallet. Det er en av de mest innflytelsesrike teoriene i sosialpsykologien. Den hevder at selvfølelsen vår delvis kommer fra gruppene vi tilhører: vi kategoriserer oss selv og andre i sosiale grupper, identifiserer oss med inngruppene våre, og sammenligner gruppen vår med andre for å opprettholde en positiv selvfølelse.

Tajfel skilte mellom to sider av selvet. Personlig identitet er de unike egenskapene som gjør deg til deg – personlighet, evner, preferanser, minner. Sosial identitet er de delene av selvbildet som kommer fra gruppetilhørighet – nasjonalitet, kjønn, religion, yrke, hvilket lag du heier på. Og det interessante er at hvilken identitet som er «aktiv», skifter med situasjonen. På landslaget tenker du på deg selv som norsk. Blant nordmenn tenker du kanskje på deg selv som bergenser eller trønder. Blant medstudenter som musikkinteressert eller idrettsutøver. Vi beveger oss mellom ulike sosiale identiteter hele tiden.

Tre prosesser som styrer alt

Sosial identitetsteori beskriver tre grunnleggende prosesser som styrer forholdet mellom grupper. Til sammen forklarer de hvorfor gruppetilhørighet betyr så mye for oss.

Den første er sosial kategorisering. Vi deler verden inn i kategorier – norsk eller utenlandsk, mann eller kvinne, ung eller gammel. Dette forenkler en kompleks virkelighet og hjelper oss å navigere sosialt, men det forenkler også for mye: vi overdriver likhetene innad i grupper og forskjellene mellom dem. Ser du en person i Rosenborg-drakt, kategoriserer du henne automatisk som «Rosenborg-fan» med alt du forbinder med det.

Den andre er sosial identifikasjon. Vi identifiserer oss med visse grupper og tar dem inn i selvfølelsen vår. Når «vår» gruppe lykkes, føler vi stolthet; når den taper, føler vi skam. Vi sier «vi vant!» selv om vi bare satt og så på fra sofaen. Når Norge tar OL-gull i langrenn, kjenner du stoltheten i kroppen – selv om du personlig ikke gikk en eneste meter. Dette kalles «basking in reflected glory», eller BIRGing: å sole seg i gruppens glans.

Den tredje er sosial sammenligning. Vi sammenligner inngruppen vår med relevante utgrupper for å oppnå en positiv selvfølelse, og vi er motivert til å se gruppen vår som bedre enn de andre. Elever på én videregående skole insisterer gjerne på at deres skole er «bedre» enn naboskolen, selv på områder der det objektivt sett ikke stemmer. Når sammenligningen faller negativt ut, blir vi motivert til å gjøre noe med det – som vi snart skal se.

Identiteten som skifter med rommet du står i

John Turner, som var Tajfels student, videreutviklet teorien gjennom selvkategoriseringsteorien (1987). Den ser nærmere på hvordan vi kategoriserer oss selv – og hvordan denne kategoriseringen forandrer seg fra situasjon til situasjon. Ifølge teorien kan vi se oss selv på ulike nivåer: på det mest overordnede som menneske (i kontrast til andre arter), på mellomnivået som medlem av en sosial gruppe (inngruppe mot utgruppe), og på det personlige nivået som et unikt individ. Konteksten avgjør hvilket nivå som er aktivt.

Ta Jonas, en 18 år gammel gutt fra Trondheim som går på VG3. På utveksling i Spania tenker han på seg selv som «nordmann» – forskjellen mellom norske og spanske studenter er det som betyr noe der. På ferie i Oslo tenker han plutselig på seg selv som «trønder», fordi forskjellen mellom Trondheim og Oslo blir det viktige; han merker at han snakker annerledes. På skolen i Trondheim ser han seg som «realfagselev» i kontrast til språkelevene. Og inne i selve realfagsklassen tenker han på seg selv som et individ med helt unike egenskaper – morsom, litt sjenert, flink i fysikk.

Poenget er ikke at Jonas bytter personlighet. Det er at ulike sosiale identiteter blir mer eller mindre relevante alt etter hvem han sammenligner seg med. Den identiteten som best skiller inngruppe fra utgruppe i den gitte konteksten, blir den fremtredende. Du har altså ikke én fast identitet, men et helt register du beveger deg gjennom – ofte uten å merke det.

Mange identiteter på én gang

I et moderne, sammensatt samfunn har de fleste av oss mange sosiale identiteter samtidig. Du kan være norsk, kvinne, muslim, fotballspiller, naturvitenskapsstudent og gamer – alt på én gang. Dette kaller vi multiple identiteter. Noen ganger lever de fredelig side om side, andre ganger kolliderer de.

Tenk på Amina, 17 år, født i Norge med somaliske foreldre. Hjemme forventes det at hun følger familiens kulturelle tradisjoner. På skolen og blant venner forventes det at hun deltar i norsk ungdomskultur. Disse forventningene krasjer av og til: skal hun dra på russebussen eller på familiesammenkomsten? Dette er ingen «mangel» ved Amina – det er en helt naturlig konsekvens av å ha multiple identiteter som stiller ulike krav. Forskning viser at de fleste som lever med slik kompleksitet, finner kreative måter å integrere identitetene sine på. Eller tenk på Lars, som vil bli sykepleier, men opplever at det skurrer mot maskuline normer i vennegjengen – «mann»-identiteten og «sykepleier»-identiteten skaper en indre spenning.

Men multiple identiteter er ikke bare et problem. Forskning av Roccas og Brewer (2002) viser noe oppløftende: folk med kompleks sosial identitet – mange ulike gruppetilhørigheter – har en tendens til å være mer tolerante overfor andre grupper. Når du selv tilhører mange ulike grupper, innser du at gruppegrensene er fleksible og overlappende. «De» i én sammenheng kan være «oss» i en annen. Da blir det rett og slett vanskeligere å se verden i enkle «oss mot dem»-kategorier.

Når gruppen din taper – og hva du gjør med det

Hva skjer når den sosiale identiteten din trues? Ifølge SIT oppstår identitetstrusler når inngruppen din sammenlignes ufordelaktig med en utgruppe – når gruppen din har lav status, presterer dårlig eller blir stigmatisert. Siden vi er motivert til å opprettholde en positiv sosial identitet, tyr vi til ulike strategier. Tajfel og Turner beskrev tre.

Den første er sosial mobilitet, en individuell strategi: du forlater gruppen med lav status og prøver å bli medlem av en med høyere status. En elev fra en skole med dårlig rykte søker seg over til en prestisjeskole og slutter å nevne den gamle. Begrensningen er at det bare fungerer når gruppeovergang faktisk er mulig.

Den andre er sosial kreativitet, en gruppestrategi: du endrer selve sammenligningsgrunnlaget for å få inngruppen til å framstå mer positivt. Elever på en yrkesfaglig skole som ser ned på akademisk, kan si: «Vi har kanskje lavere karakterer, men vi kan faktisk bygge ting og fikse biler – praktiske ferdigheter som betyr mer i det virkelige liv.» Man bytter altså ut hva man sammenligner.

Den tredje er sosial konkurranse: du prøver å forbedre gruppens faktiske posisjon, å gjøre inngruppen objektivt bedre. Fans av et fotballag investerer i å rekruttere bedre spillere for å slå rivalene.

Dette henger sammen med vår kollektive selvfølelse – den delen av selvfølelsen som kommer fra vurderingen av gruppene vi tilhører. Den har fire sider: hvor godt gruppemedlem jeg er, hvor bra jeg selv synes gruppen er, hva jeg tror andre synes om gruppen, og hvor mye gruppetilhørigheten betyr for meg. Vi så BIRGing i stad, der vi soler oss i gruppens glans. Det finnes en motsats: «cutting off reflected failure», eller CORFing. Etter at laget ditt taper stort, sier du «de tapte» i stedet for «vi tapte», gjemmer skjerfet og distanserer deg – for å beskytte selvfølelsen. Steele og Aronson (1995) viste også «stereotype threat»: når afroamerikanske studenter ble minnet om sin rasemessige identitet før en test, presterte de dårligere, fordi de ble bevisst negative stereotyper om gruppen sin. Kollektiv identitet kan altså få helt reelle konsekvenser.

Identitet i en digital verden

I vår tid har sosiale medier skapt helt nye arenaer for identitet og tilhørighet. Vi kan velge hvilke grupper vi vil tilhøre på nett, presentere oss selv selektivt, og finne fellesskap med mennesker over hele kloden. Dette forandrer hvordan sosial identitet fungerer.

Nye former for gruppetilhørighet vokser fram: gaming-klaner, fandoms og politiske bevegelser på nett kan gi sosiale identiteter som er like viktige som tradisjonelle tilhørigheter. Samtidig driver vi det vi kan kalle identitetskurasjon – på sosiale medier viser vi fram bestemte sider av oss selv og gruppene vi tilhører. Det kan både styrke og undergrave en autentisk identitetsutvikling, fordi vi hele tiden redigerer hvem vi framstår som.

Det finnes en bakside. Algoritmer som mater oss med innhold som bekrefter gruppeidentiteten vår, skaper ekkokamre som kan forsterke både inngruppe-favorisering og fiendtlighet mot utgrupper. Den digitale konteksten lager nye, og noen ganger motstridende, kategoriseringer – akkurat det selvkategoriseringsteorien ville forutsi.

Men det er også en lys side, og den er viktig. For mennesker med marginaliserte identiteter kan nettfellesskap gi en tilhørighet og støtte de ikke finner lokalt. En skeiv ungdom i en liten bygd, som føler seg annerledes i lokalmiljøet, kan finne et fellesskap av likesinnede på nett. Ifølge SIT er dette avgjørende for psykisk helse: vi henter en del av selvfølelsen vår fra gruppetilhørighet, og det å tilhøre en verdsatt gruppe styrker den kollektive selvfølelsen og gir en positiv sosial identitet. Når man mangler det lokalt, kan et nettfellesskap bokstavelig talt være redningen.

Hvem vi tilhører, hvem vi er

Vi begynte med spørsmålet «hvem er du?» og endte med å se at svaret i stor grad handler om hvem vi tilhører. Sosial identitetsteori forklarer hvordan vi kategoriserer oss selv og andre i grupper, identifiserer oss med inngrupper (BIRGing «vi vant!»), og sammenligner grupper for å verne om en positiv selvfølelse – gjennom de tre prosessene sosial kategorisering, sosial identifikasjon og sosial sammenligning.

Selvkategoriseringsteorien viste at identiteten vår ikke er fast, men skifter med konteksten: Jonas er nordmann i Spania og trønder i Oslo. De fleste av oss bærer på multiple identiteter samtidig, og selv om de av og til kolliderer, gjør de oss også mer fleksible og tolerante.

Når identiteten trues, har vi tre strategier: sosial mobilitet (forlate gruppen), sosial kreativitet (endre sammenligningsgrunnlaget) og sosial konkurranse (forbedre gruppens posisjon). Alt dette henger sammen med vår kollektive selvfølelse, og fenomener som CORFing og stereotype threat viser at gruppetilhørighet får reelle konsekvenser for hvordan vi føler og presterer.

I en stadig mer digital verden er disse spørsmålene viktigere enn noen gang. Å forstå hvordan sosial identitet fungerer, hjelper oss å forstå både oss selv og de sosiale kreftene rundt oss.