1.1 Sosial påvirkning – konformitet og lydighet

Hvorfor gjør du som de andre?

Tenk deg at du kommer inn på en fest. I gangen har alle tatt av seg skoene, selv om ingen har sagt noe om det. Du synes egentlig det er upraktisk, men du sparker av deg skoene likevel. Ingen tvang deg. Ingen så engang på deg. Likevel gjorde du som de andre.

Dette lille øyeblikket rommer noe av det mest grunnleggende i sosialpsykologien: sosial påvirkning. Det er prosessen der andres tilstedeværelse eller atferd endrer tankene, følelsene eller handlingene våre. Noen ganger merker vi det, men ofte skjer det helt under radaren.

Gjennom historien har vi sett mennesker gjøre utrolige ting – både gode og grusomme – fordi de ble påvirket av gruppen rundt seg eller en autoritet de lyttet til. I dette kapittelet skal vi møte tre klassiske eksperimenter som rystet vår forståelse av hvor påvirkelige vi egentlig er, og vi skal forstå hvorfor du tok av deg skoene uten å tenke over det. Vi skiller mellom tre former: konformitet, der vi tilpasser oss gruppens normer; etterlevelse, der vi gjør som vi blir bedt om; og lydighet, der vi følger ordre fra en autoritetsperson.

To stemmer som drar i deg

Psykologer har funnet at sosial påvirkning kommer i to hovedformer, og de drar i oss av helt forskjellige grunner.

Den første kaller vi normativ sosial påvirkning. Den oppstår når du tilpasser deg fordi du vil bli likt, akseptert eller unngå å bli avvist. Du endrer atferd for å passe inn – selv om du innerst inne kanskje er uenig. Tenk på russefeiringen. Kanskje drikker du mer enn du egentlig vil, eller blir med på russeknuter du synes er flaue, fordi du er redd for å bli sett på som kjedelig eller bli skjøvet ut av gjengen. Du gjør det ikke fordi du tror det er fornuftig, men for å bli en del av fellesskapet. Det var også derfor du tok av deg skoene.

Den andre formen er informativ sosial påvirkning. Den oppstår når du ser til andre for å finne ut hva som er riktig å gjøre, fordi du antar at de vet bedre enn deg. Forestill deg at brannalarmen går på Gardermoen. Er det ekte fare eller bare en øvelse? Du vet ikke, så du speider rundt deg. Noen står rolig og kjøper kaffe, andre haster mot utgangen. Hvis flere begynner å løpe, antar du at det er alvor, og gjør det samme. Her bruker du gruppens atferd som en kilde til sannhet om virkeligheten.

Forskjellen er altså motivet: normativ påvirkning handler om å bli akseptert, informativ påvirkning om å ha rett. Begge former for påvirkning er med oss hver eneste dag, ofte samtidig.

Linjene som ikke var like

I 1951 satte Solomon Asch i gang et eksperiment som skulle bli en av psykologiens mest berømte. Han ville teste noe nesten utrolig: Kan en gruppe få deg til å fornekte det du ser med dine egne øyne?

Forestill deg at du er deltaker. Du tror du er med på en studie om synsoppfatning. Du sitter i et rom med seks–åtte andre personer, men det du ikke vet, er at alle de andre er medsammensvorne – de spiller en rolle. Oppgaven er enkel: Dere får se en mållinje og tre andre linjer (A, B og C), og skal si høyt hvilken som er like lang som mållinjen. Svaret er åpenbart.

Men så begynner det merkelige. De medsammensvorne gir med vilje feil svar på 12 av 18 forsøk. Du svarer alltid nest sist, så du hører at alle andre sier det samme gale svaret før det blir din tur. Hva gjør du? Stoler du på øynene dine, eller på gruppen?

Resultatene var slående. Hele 75 prosent av deltakerne gikk med på gruppens feilaktige svar minst én gang. I gjennomsnitt fulgte deltakerne flertallet 37 prosent av gangene. Da Asch intervjuet dem etterpå, sa mange at de visste at svaret var feil – de ville bare ikke skille seg ut. Dette er konformitet: å endre atferd eller mening for å passe inn i gruppen, selv uten direkte press.

Asch oppdaget også hva som styrte styrken på presset. Konformiteten økte med gruppestørrelsen opp til rundt tre–fire personer, og flatet så ut. Den var sterkest når svarene ble gitt offentlig framfor privat. Og aller viktigst: en eneste avviker som brøt enstemmigheten, fikk konformiteten til å falle dramatisk. Du trenger bare én alliert for å våge å stå imot.

Knappen ingen burde trykke på

Konformitet handler om gruppen. Men hva skjer når ordren kommer ovenfra, fra en autoritet? I 1961, rett etter rettssaken mot naziofficeren Eichmann – som forsvarte seg med at han «bare fulgte ordre» – satte Stanley Milgram i gang et av psykologiens mest kontroversielle eksperimenter.

Deltakerne trodde de skulle teste hvordan straff påvirker læring. Du får rollen som «lærer». En annen person, «eleven», sitter i et naborom – men han er i virkeligheten medsammensvoren. Hver gang eleven svarer feil, skal du gi ham et elektrisk støt. Og for hver feil øker du med 15 volt, fra 15 helt opp til 450 volt. Bryterne er merket fra «Lett støt» til et illevarslende «XXX» på toppen.

Eleven svarer med vilje feil gang på gang. Støtene stiger. Du hører ham protestere, klage, til slutt bli stille. Når du nøler, sier forsøkslederen i hvit frakk rolig: «Eksperimentet krever at du fortsetter» og «Du har ikke noe valg, du må fortsette.» Hvor langt ville du gått?

Milgram trodde selv at nesten ingen ville gå hele veien. Han tok grundig feil. Hele 65 prosent av deltakerne ga maksimalt støt på 450 volt. Alle fortsatte til minst 300 volt. Mange skalv, svettet, lo nervøst og protesterte høylytt – men de fortsatte når autoriteten ba dem. Dette er lydighet: å handle som svar på en direkte ordre fra noen vi anser som en legitim autoritet, selv når vi er dypt ukomfortable.

Konklusjonen var ubehagelig: vanlige, sunne mennesker kan utføre grusomme handlinger når en autoritet ber dem om det. Det handler ikke om sadisme, men om lydighet. Milgram testet også variasjoner. Lydigheten falt mest – helt ned til 10 prosent – når to andre «lærere» nektet å fortsette. Akkurat som hos Asch: når noen andre bryter med autoriteten, blir det mye lettere for oss å gjøre det også.

Fangene og vokterne

I 1971 ville Philip Zimbardo undersøke noe litt annet enn Asch og Milgram. Ikke gruppepress, ikke direkte ordre, men selve rollen og situasjonen: Kan det å bli plassert i en rolle endre hvem du er?

Han bygde et «fengsel» i kjelleren på Stanford-universitetet. Tjuefire psykisk stabile studenter ble helt tilfeldig delt i to: noen ble fanger, andre ble voktere. Eksperimentet skulle vare i to uker. Vokterne fikk uniformer, solbriller og batong, men ingen opplæring. Fangene fikk numre i stedet for navn og ble «arrestert» hjemme av ekte politi.

Det gikk skremmende fort. Allerede på dag to gjorde fangene opprør, og vokterne brukte fysisk makt for å slå det ned. Vokterne begynte å ydmyke fangene: de tvang dem til push-ups, stengte dem inne i mørke skap og nektet dem toalettbesøk. Noen fanger fikk panikk, gråt og viste tegn på ekstremt stress. Det som skulle vare to uker, ble stoppet etter bare seks dager.

Konklusjonen var at situasjonen og rollen du har, kan ha enorm innvirkning på atferden din. Normale, gode mennesker kan begå umenneskelige handlinger når de er i en situasjon som legitimerer det, og har en rolle som gir dem makt. Her er hovedforskjellen fra Milgram tydelig: Milgram studerte lydighet mot en eksplisitt autoritet som ga ordre, mens Zimbardo studerte hvordan en rolle og en situasjon i seg selv – uten noen som beordret mishandling – kunne endre folk.

Men eksperimentet er senere kraftig kritisert. Det var uetisk, og Zimbardo oppmuntret selv vokternes harde linje. Noen mener resultatene ikke viser naturlig atferd, men deltakere som spilte den rollen de trodde forskeren ville se. Kritikken er en viktig påminnelse: også psykologiens mest berømte studier må vurderes med kritiske øyne.

Hvorfor er vi så påvirkelige?

Vi startet i en gang full av sko og endte i et kjellerfengsel på Stanford. Underveis har vi sett hvor dypt sosial påvirkning sitter i oss. Konformitet får oss til å tilpasse oss gruppen, slik Asch viste med linjene. Lydighet får oss til å følge autoriteter, slik Milgram viste med knappene. Og roller og situasjoner kan forme oss, slik Zimbardo viste med fangene og vokterne. I bunnen ligger normativ påvirkning – ønsket om å bli akseptert – og informativ påvirkning – troen på at andre vet bedre.

Men hvorfor er vi egentlig så lette å påvirke? Noe av svaret er evolusjonært: gjennom hele menneskets historie har det lønt seg å samarbeide i grupper og følge ledere, og frykten for å bli utstøtt var historisk sett en dødsdom. Når vi er usikre, gir det mening å se til andre. Og et fungerende samfunn krever at vi kan lytte til legitime autoriteter. Problemet oppstår når denne respekten gjør at vi slutter å tenke kritisk.

Det viktigste du tar med deg, er at bevissthet beskytter. Bare det å kjenne til Asch og Milgram gjør oss litt mer motstandsdyktige. Finn allierte – én avviker reduserer presset kraftig. Tren på å si nei i trygge situasjoner, still spørsmål ved autoriteter, og gi deg selv et øyeblikk til å tenke før du handler. For sosial påvirkning virker aller best når vi reagerer på autopilot.