9.2 Angstlidelser og depresjon

Når følelser blir for sterke

Alle har kjent på nervøsitet før en prøve, eller på tunghet etter en skuffelse. Angst og nedstemthet er helt vanlige følelser. Men når de blir så sterke og vedvarende at de ødelegger hverdagen, kan det være snakk om en psykisk lidelse. Angst og depresjon er nettopp de to vanligste formene.

La oss starte med angsten. Angst er egentlig en normal og nyttig følelse -- et varselsystem som forbereder kroppen på fare gjennom kamp-eller-flukt-responsen. Det er helt vanlig å være nervøs før en eksamen, bekymret når noen vi er glad i er i fare, eller urolig i nye sosiale situasjoner. En angstlidelse er noe annet. Den kjennetegnes av at angsten er uforholdsmessig sterk -- mye kraftigere enn situasjonen tilsier -- at den varer lenge etter at situasjonen er over, at man begynner å unngå det som utløser angsten, at den hindrer normale aktiviteter, og at personen opplever betydelig lidelse.

Nøkkelen ligger i to ord: proporsjonalitet og fungering. Står angsten i forhold til den faktiske faren, og klarer personen å leve et normalt liv? Hvis angsten er ute av proporsjon og hindrer hverdagen, er det grunn til å se nærmere på det.

Mange ansikter av angst

Angstlidelser kommer i flere former. Generalisert angstlidelse (GAD) handler om vedvarende, ukontrollerbar bekymring om mange ting samtidig -- jobb, helse, økonomi, relasjoner -- som varer i minst seks måneder og følges av muskelspenning, rastloeshet, tretthet og konsentrasjonsvansker. Personen er alltid "på vakt" og klarer ikke å slå av tankene, selv når alt objektivt sett er greit.

Sosial angstlidelse (sosial fobi) er en intens frykt for sosiale situasjoner der man kan bli vurdert av andre -- frykt for å dumme seg ut, bli flau eller avvist. En elev kan få panikk før muntlige framlegg, unngå å spise i kantina av frykt for blikk, og vegre seg for å ta kontakt med nye mennesker. Panikklidelse kjennetegnes av gjentatte panikkanfall -- ploetselige anfall av intens frykt med hjertebank, svette, skjelving, pustevansker og en følelse av å miste kontrollen eller dø. Etterpå begynner personen å unngå steder der anfall har skjedd, og bekymrer seg for nye. Spesifikke fobier er irrasjonell, intens frykt for bestemte objekter eller situasjoner -- høyder, edderkopper, slanger, blod eller fly -- der personen ofte vet at frykten er overdreven, men likevel unngår det. Agorafobi er frykt for situasjoner der flukt er vanskelig eller hjelp utilgjengelig, som åpne rom, folkemengder, køer og offentlig transport, og kan i verste fall gjøre personen husebunden.

Til slutt regnes tvangslidelse (OCD) nå som en egen kategori, men den har klare likhetstrekk med angstlidelser. Den består av obsessjoner -- paatrengende, uoenskede tanker som frykt for smitte eller for å skade andre -- og kompulsjoner -- repeterende handlinger som vask, sjekking eller telling, utført for å dempe angsten. Personen forstår ofte at tankene er irrasjonelle, men klarer ikke å la være, og handlingene kan ta timer hver dag.

Hvorfor utvikler noen angst?

Angstlidelser har, som de fleste psykiske lidelser, flere årsaker som virker sammen. Biologisk spiller arvelighet en rolle -- angst "går i familier" -- sammen med ubalanse i nevrotransmittere som serotonin, GABA og noradrenalin, en overaktiv amygdala (hjernens fryktsenter), en underaktiv prefrontal korteks (som styrer kontroll), og et hypersensitivt nervesystem som reagerer ekstra sterkt på trusler. Psykologisk bidrar læring -- særlig at unngaaelse forsterker angst -- katastrofetanker ("hvis jeg blir rød i ansiktet, tror alle jeg er dum"), personlighetstrekk som nevrotisisme, og tidligere traumer. Sosialt virker belastende livshendelser som samlivsbrudd og mobbing, utrygg tilknytning i barndommen, og kulturelt prestasjonspress inn.

Det mest lærerike ved angst er kanskje hvordan den opprettholder seg selv i en ond sirkel. Først kommer en angstutloesende situasjon. Så oppleves intens angst. Personen unngår situasjonen, og føler kortsiktig lettelse -- en negativ forsterkning. Dermed lærer hjernen at unngaaelse "fungerer", og angsten blir sterkere neste gang. For å bryte denne sirkelen må man gjøre det motsatte av det som foeles riktig: møte frykten i stedet for å unngå den. Det er nettopp grunnlaget for eksponeringsbehandling, der man gradvis utsetter seg for det skremmende til kroppen lærer at det ikke er farlig.

Depresjon -- mer enn tristhet

Depresjon -- eller major depressiv lidelse -- er mye mer enn å føle seg trist. Det er en alvorlig lidelse som rammer tanker, følelser, atferd og kropp samtidig. For en diagnose må minst fem symptomer være til stede i minst to uker. Følelsesmessig kjennetegnes depresjon av vedvarende nedtrykthet og tomhet, tap av interesse og glede (anhedoni -- ingenting foeles gøy lenger), haaploeshet, skyldfølelse og irritabilitet, særlig hos ungdom. Kognitivt ser vi konsentrasjonsvansker, negative tanker om seg selv, verden og framtiden, beslutningsvegring, og i alvorlige tilfeller tanker om død eller selvmord. Atferdsmessig trekker personen seg tilbake, mister motivasjon og forsoemmer ansvar. Fysisk kommer soevnforstyrrelser, appetittendringer, tretthet, smerter og treghet i bevegelsene. Depresjon spenner fra mild til alvorlig, og ved alvorlig depresjon kan det til og med opptre psykotiske symptomer som vrangforestillinger.

Men hva driver depresjonen? Psykologen Aaron Beck utviklet en innflytelsesrik kognitiv teori. Han mente at depresjon opprettholdes av negative tankemoenstre, og beskrev den kognitive triaden: deprimerte har systematisk negative tanker om seg selv ("jeg er verdiløs"), om verden ("verden er urettferdig og kald") og om framtiden ("ingenting vil bli bedre"). I tillegg bruker de feilaktige tankemoenstre, kognitive skjevheter, som katastrofetenkning, alt-eller-ingenting-tenkning, overgeneralisering ("jeg bommet på en oppgave, jeg er haaploes i alt"), mentalt filter som bare ser det negative, personalisering og negative spådommer. Disse mønstrene springer ut av negative skjemaer -- grunnleggende overbevisninger dannet tidlig i livet gjennom kritikk, avvisning, mobbing eller omsorgssvikt -- som aktiveres når noe stressende skjer. Heldigvis kan de utfordres: kognitiv terapi går ut på å identifisere negative tanker, utfordre sannhetsgehalten, erstatte dem med mer realistiske tanker og teste dem ut i praksis. Forskning viser at dette er svært effektivt mot depresjon.

En annen forklaring kom fra Martin Seligman og teorien om lært hjelpeloeshet. I et eksperiment utsatte han hunder for støt de ikke kunne unnslippe; senere, da de kunne unnslippe, forsøkte de ikke engang -- de hadde "lært" at ingenting de gjorde hjalp. Hos mennesker som opplever gjentatt mangel på kontroll, for eksempel ved mobbing eller stadige nederlag, kan dette gi kognitiv passivitet ("det nytter ikke å prøve"), motivasjonsfall og haaploeshet. Seligman fant at hvordan vi forklarer negative hendelser er avgjørende. En depresjonsfremkallende attribusjonsstil er intern ("det er min feil"), stabil ("jeg er alltid sånn") og global ("jeg mislykkes i alt"). En sunnere stil er ekstern, ustabil og spesifikk ("jeg forberedte meg ikke godt nok denne ene gangen"). Optimister, som forklarer motgang på den sunne måten, er mindre utsatt for depresjon -- og man kan lære mer adaptive attribusjoner gjennom terapi.

Når humøret svinger -- bipolar lidelse

Depresjon har, som angst, mange årsaker som virker sammen. Biologisk er arveligheten rundt 40 prosent, og lav aktivitet av serotonin, noradrenalin og dopamin, endringer i prefrontal korteks og hippocampus, forstyrret kortisolsystem og kronisk inflammasjon bidrar. Psykologisk virker negative tankemoenstre (Beck), lært hjelpeloeshet (Seligman), grubling (rumineringer) og perfeksjonisme inn. Sosialt spiller stressende livshendelser, sosial isolasjon, mobbing og sosiooekonomiske forhold en rolle. Et nyttig rammeverk er diatese-stress-modellen: lidelser oppstår når en saarbarhet (genetisk, biologisk eller psykologisk) møter stress (belastende livshendelser). Den som har høy saarbarhet, trenger mindre stress for å utvikle depresjon.

En beslektet, men distinkt lidelse er bipolar lidelse (tidligere kalt manisk-depressiv lidelse), som kjennetegnes av svingninger mellom depresjon og mani eller hypomani. Den depressive episoden har de samme symptomene som vanlig depresjon. En manisk episode er nesten det motsatte: euforisk stemning, ekstremt godt humør, økt energi med svært lite soevnbehov, grandiose tanker og overvurdering av egne evner, rask tale, impulsivitet med pengebruk og risikabel atferd, og irritabilitet hvis andre ikke henger med. En hypoman episode er en mildere form -- personen er produktiv og sosial og fungerer bedre enn normalt, men uten de mest ekstreme og farlige sidene ved mani. Man skiller mellom bipolar I (minst en manisk episode), bipolar II (minst en depressiv og en hypoman episode, aldri full mani) og syklotymi (mildere svingninger).

Bipolar lidelse er sterkt arvelig -- enda mer enn depresjon -- og henger sammen med ubalanse i dopamin, mens stress, soevnmangel og rus kan utløse episoder. Behandlingen er viktig: stemningsstabiliserende medisiner som litium, antipsykotika ved mani, psykoedukasjon der man lærer å kjenne igjen tidlige varselsignaler, og tilpasset terapi. Ubehandlet mani kan føre til katastrofale konsekvenser som økonomisk ruin, oedelagte relasjoner og psykose -- derfor er det avgjørende at lidelsen behandles.

Oppsummering

Angstlidelser omfatter generalisert angst, sosial angst, panikklidelse, fobier, agorafobi og tvangslidelse (OCD). De skilles fra normal angst ved at angsten er uforholdsmessig sterk, vedvarende og hindrer fungering. Angst opprettholder seg selv i en ond sirkel der unngaaelse forsterker frykten -- noe eksponeringsbehandling bryter ved å møte frykten gradvis.

Depresjon er mer enn tristhet: vedvarende nedtrykthet, tap av glede (anhedoni) og funksjonssvikt på flere plan. Becks kognitive modell framhever den negative triaden (seg selv, verden, framtiden), mens Seligmans lærte hjelpeloeshet handler om opplevd mangel på kontroll og uheldig attribusjonsstil. Bipolar lidelse veksler mellom depresjon og mani/hypomani og er sterkt arvelig. Både angst og depresjon har biologiske, psykologiske og sosiale årsaker, og diatese-stress-modellen forklarer hvorfor saarbarhet pluss stress avgjør hvem som blir syk.