9.1 Hva er psykisk helse?

Mer enn bare fravær av sykdom

Tenk på en dag da alt bare flyter -- du føler deg vel, takler det som dukker opp, og har overskudd til vennene dine. Og tenk så på en tyngre periode, der alt foeles for mye. Begge deler hører til det samme: din psykiske helse. Men hva er egentlig psykisk helse? Det er fristende å tro at det bare betyr å være fri for psykisk sykdom, men det stemmer ikke helt.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer psykisk helse som "en tilstand av velvære der individet kan realisere sine muligheter, kan håndtere normale stressituasjoner i livet, kan arbeide på en fruktbar og produktiv måte og har mulighet til å bidra overfor andre og i samfunnet". Legg merke til hva som ligger i dette: psykisk helse er mer enn fravær av sykdom. Det handler om å kunne håndtere daglige utfordringer, ha mestringsevne og motstandskraft, danne og vedlikeholde relasjoner, oppleve mening og livskvalitet, og bidra til fellesskapet.

Og psykisk helse er ikke en fast tilstand du enten har eller ikke har. Den varierer gjennom livet. De fleste mennesker opplever perioder med både bedre og dårligere psykisk helse -- akkurat som med fysisk form. Det å ha det tungt en periode betyr ikke at noe er fundamentalt galt; det er en del av å være menneske.

En glidende skala, ikke to baaser

Det er nyttig å tenke på psykisk helse som et kontinuum -- en glidende skala som strekker seg fra god mental helse til alvorlig psykisk lidelse. Dette perspektivet lærer oss flere ting. For det første at alle kan ha perioder med dårligere psykisk helse uten å ha en diagnose. For det andre at overgangen mellom "frisk" og "syk" ikke alltid er skarp. For det tredje at psykisk helse kan endre seg -- du kan bevege deg både oppover og nedover på skalaen. Og for det fjerde at man godt kan ha en diagnose og samtidig leve med god livskvalitet, så lenge man får riktig støtte og behandling. Denne taenkemaaten bidrar til å redusere stigma, fordi den viser at psykiske problemer er en naturlig del av menneskelivet.

Men hva er egentlig "normalt"? Det er overraskende vanskelig å svare på, og psykologien bruker faktisk flere ulike kriterier. Statistisk normalitet handler om det som er vanlig i befolkningen -- men det er et problematisk mål, for mange positive egenskaper som svært høy intelligens er også statistisk sjeldne. Normativ normalitet handler om å følge sosiale normer og forventninger, men disse varierer mellom kulturer og tidsperioder; holdninger til homofili har for eksempel endret seg dramatisk de siste tiaarene. Funksjonell normalitet ser på om atferden hindrer fungering i hverdagen -- klarer personen jobb, skole, relasjoner og egenomsorg? Dette er ofte det mest nyttige kriteriet i klinisk praksis. Og subjektiv normalitet handler om personens egen opplevelse: skaper tankene eller atferden betydelig stress, kan det være grunn til å søke hjelp, uansett hva andre synes. I praksis bruker fagfolk en kombinasjon av alle disse kriteriene når de vurderer om noen har en psykisk lidelse.

Vanligere enn du tror -- og fortsatt tabu

Mange tror psykiske lidelser er sjeldne og rammer "de andre". Sannheten er det motsatte: psykiske lidelser er svært vanlige. Forskning viser at omtrent 1 av 3 nordmenn vil oppleve en psykisk lidelse i løpet av livet, og at 15-20 prosent av befolkningen har en psykisk lidelse til enhver tid. Angst og depresjon er de vanligste, og ungdom og unge voksne har høy forekomst av psykiske plager. Kvinner rapporterer noe høyere forekomst av angst og depresjon, mens menn har høyere forekomst av rusmisbruk. I Norge har over 800 000 mennesker en psykisk lidelse til enhver tid -- så du kjenner med stor sannsynlighet flere som sliter.

Hvorfor er det så vanlig? Fordi årsakene er mange og virker sammen. Biologiske faktorer som genetisk saarbarhet og hjernekjemi spiller inn, sammen med psykologiske faktorer som tankemoenstre, personlighet og tidligere erfaringer, sosiale faktorer som stress, traumer, livshendelser og sosial støtte, og samfunnsfaktorer som prestasjonspress, sosiale medier og økonomisk usikkerhet. Den biopsykososiale modellen understreker nettopp dette: psykiske lidelser har vanligvis flere årsaker som virker i samspill.

Til tross for hvor vanlige de er, henger det fortsatt stigma ved psykiske lidelser -- negative holdninger, stereotype forestillinger og diskriminering. Stigma finnes i flere former. Offentlig stigma er fordommer og negative holdninger fra andre i samfunnet. Selv-stigma er når personen internaliserer disse holdningene og føler skam og en følelse av å være "annerledes". Strukturelt stigma er diskriminering bygd inn i lover, regelverk og institusjoner. Konsekvensene er alvorlige: stigma hindrer folk i å søke hjelp, gjør det vanskeligere å være åpen i terapi, svekker selvbildet, fører til sosial isolasjon og gir diskriminering i arbeidsliv og forsikring. Stigma kan reduseres gjennom åpenhet (når kjente personer deler erfaringer, normaliseres det), kunnskap, kontakt med mennesker som har psykiske problemer, og respektfullt språk ("person med depresjon", ikke "depressiv person"). I Norge har kampanjer som "Snakk om det" hjulpet, og holdningene har blitt mer positive -- men det er fortsatt en vei å gå.

Når bør man søke hjelp?

Det kan være vanskelig å vite når problemer er alvorlige nok til å søke profesjonell hjelp. Heldigvis finnes noen tydelige retningslinjer. Tenk på varigheten -- problemene varer i flere uker uten å bli bedre. Tenk på intensiteten -- plagene er sterke og plagsomme. Tenk på fungering -- du klarer ikke lenger vanlige ting som skole, jobb og sosialt liv. Andre tegn er betydelig lidelse eller ubehag, at folk rundt deg uttrykker bekymring, selvmordstanker, eller at du bruker rusmidler for å håndtere følelser. Hvis flere av disse stemmer, er det grunn til å søke hjelp.

Det er noen viktige ting å huske. Du trenger ikke å vente til det er "ille nok" -- tidlig hjelp kan forebygge forverring. Å søke hjelp er et tegn på styrke, ikke svakhet. Mange problemer kan løses med riktig støtte og behandling. Og psykologer og psykiatere har taushetsplikt, så det du forteller forblir mellom dere.

Hvor kan man så henvende seg? Fastlegen er ofte første kontaktpunkt og kan henvise videre. Helsestasjon for ungdom er gratis og uten timebestilling for dem under 20 år. Skolehelsetjenesten har helsesykepleier og av og til psykolog på skolen. Mental Helse Hjelpetelefon (116 123) er døgnåpen og gratis, og Kors på halsen tilbyr chat for ungdom. For barn og unge under 18 finnes BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), og for voksne DPS (distriktspsykiatrisk senter). Ved akutt krise eller selvmordstanker ringer man 113 (legevakt) eller kontakter nærmeste akuttmottak. Det viktigste budskapet er enkelt: hjelpen finnes, og det er aldri feil å be om den.

Oppsummering

Psykisk helse handler om velvære, mestring og livskvalitet -- ikke bare fravær av sykdom, slik WHOs definisjon understreker. Vi kan se psykisk helse som et kontinuum fra god mental helse til alvorlig lidelse, der alle beveger seg opp og ned gjennom livet. Det reduserer stigma og normaliserer at vanskelige perioder hører menneskelivet til.

Normalitet kan defineres statistisk, normativt, funksjonelt og subjektivt, og fagfolk bruker en kombinasjon. Psykiske lidelser er svært vanlige -- omtrent 1 av 3 nordmenn rammes i løpet av livet -- og har som regel flere årsaker, slik den biopsykososiale modellen viser. Stigma (offentlig, selv- og strukturelt) hindrer hjelpsoeking, men kan reduseres gjennom åpenhet, kunnskap og kontakt. Man bør søke hjelp når plagene varer, er intense, rammer fungeringen eller skaper stor lidelse -- og det finnes mange gode hjelpeinstanser fra fastlege og helsestasjon til doegnaapne hjelpetelefoner.