8.4 Prososial atferd og aggresjon

Helt og skurk i samme menneske

Mennesker er i stand til både ekstrem godhet og ekstrem ondskap. Vi kan risikere livet for å redde en fremmed, men vi kan også være grusomme mot hverandre. Hvordan kan begge deler bo i oss? I dette kapittelet ser vi på de to ytterpunktene av sosial atferd: prososial atferd, som gagner andre, og aggresjon, som skader andre.

La oss starte med det gode. Prososial atferd er enhver handling som gagner andre -- å hjelpe, dele, troeste, donere eller gjøre frivillig arbeid. Altruisme er en spesiell variant der vi hjelper uten å forvente noe tilbake, ren uselviskhet. Men finnes egte altruisme i det hele tatt? Eller hjelper vi alltid av egoistiske grunner? Det finnes mange egoistiske motiver: vi hjelper fordi andre ser på oss (sosialt press), for å slippe dårlig samvittighet, for å heve egen selvfoelelse, eller fordi vi håper på gjengjeldelse senere (gjensidighetsprinsippet).

Likevel mente Daniel Batson at ekte altruisme finnes. Hans empati-altruisme-hypotese sier at når vi føler empati for noen i nød, hjelper vi av ekte omsorg for personens velferd -- ikke bare for å dempe vårt eget ubehag. Batson viste at folk som føler sterk empati hjelper selv når de lett kunne sneket seg unna uten at noen merket det. Empatien, ikke frykten for sosiale konsekvenser, drev dem.

Når stopper vi opp -- og når går vi forbi?

Når er vi egentlig mest tilbøyelige til å hjelpe? Forskningen peker på flere faktorer. Vi hjelper mer når vi kjenner personen -- familie og venner før fremmede. Vi hjelper mer når personen ligner oss i alder, etnisitet eller kjønn. Vi hjelper mer når vi er i godt humør, og når vi har god tid. Vi hjelper mer når vi har sett andre hjelpe, fordi modellaering også gjelder gode handlinger. Og vi hjelper mer på landsbygda enn i storbyen, der maengden av inntrykk gjør at vi lærer å stenge ute andres behov -- en slags overstimulering.

Den kanskje mest tankevekkende studien handlet om tid. Prestestudenter skulle holde en preken om nettopp "Den gode samaritan". På veien møtte de en "skadet" person som trengte hjelp. De som hadde dårlig tid, stoppet sjelden -- bare 10 prosent. De som hadde god tid, stoppet langt oftere, hele 63 prosent. Selv et så enkelt forhold som tidspress kan altså avgjøre om vi handler godt eller går forbi. Bak alt dette ligger ofte en ubevisst kost-nytte-vurdering: vi hjelper mest når kostnaden for oss er lav og nytten for den andre er stor.

Men mennesket har også en mørk side. Aggresjon er atferd rettet mot å skade andre fysisk eller psykisk. Vi skiller mellom to typer. Fiendtlig aggresjon er motivert av å påføre smerte -- målet er skaden i seg selv, som når noen slår i raseri. Instrumentell aggresjon bruker skaden som et middel til et annet mål, som når en raner skader offeret for å få pengene. Aggresjon er et sammensatt fenomen med biologiske, psykologiske og sosiale røtter.

Hva gjør oss aggressive?

Forskere har foreslått flere forklaringer på aggresjon. Det biologiske perspektivet peker på at tvillingstudier viser en arvelig komponent, at amygdala spiller en rolle, at lavt serotoninnivaa henger sammen med impulsiv aggresjon, og at testosteron er knyttet til aggresjon -- om enn på en kompleks måte som modereres av sosiale forhold. Noen mener aggresjon til og med har evolusjonaere røtter i kampen om territorium, ressurser og partnere.

En klassisk teori er frustrasjon-aggresjon-hypotesen fra 1939, som hevdet at aggresjon alltid oppstår som svar på frustrasjon -- altså å bli hindret i å nå et mål. Senere forskning viste at dette er for absolutt: frustrasjon kan føre til aggresjon, men gjør det ikke alltid. Den øker bare sannsynligheten. Albert Banduras sosiale laeringsteori la til en viktig brikke: vi lærer aggresjon ved å observere andre. I det berømte Bobo-dukke-eksperimentet så barn en voksen slå en oppblaasbar dukke -- og etterpå gjenga barna nøyaktig den samme aggressive atferden. Vi lærer aggresjon fra foreldre, jevnaldrende og media. En fjerde forklaring, den kognitive nevroassosiative modellen, sier at negative følelser som smerte, ubehag og frustrasjon aktiverer aggresjonsrelaterte tanker og kroppslige reaksjoner -- noe som forklarer hvorfor varme, støy og vond lukt kan øke aggresjon.

Dette leder naturlig til et betent spørsmål: påvirker medievold oss? Gjennomsnittsbarnet ser tusenvis av voldelige handlinger på skjerm før det blir voksent. Forskningen viser at korttidseksponering øker aggressive tanker og følelser umiddelbart, at langtidseksponering henger sammen med mer aggressiv atferd over tid, at effekten er sterkest hos barn, og at voldelige videospill påvirker mer enn passive medier fordi spilleren er aktiv deltaker. Mekanismene er observasjonslaering (vold framstår akseptabelt), desensitivisering (vi blir mindre følelsesmessig berørt), priming (voldelige bilder vekker aggressive tanker) og arousal (aktiveringen kan kanaliseres til aggresjon). Men medievold er bare en av mange faktorer -- familieforhold, venner og personlighet spiller også store roller.

Kan vi dempe aggresjonen?

En gammel ide, inspirert av Freud, er katarsis-hypotesen: at å uttrykke aggresjon "slipper ut" sinnet og dermed demper det. Det høres logisk ut -- men forskningen støtter det ikke. Å slå i en pute eller å ventilere raseri øker faktisk aggresjonen i stedet for å redusere den. Det som faktisk virker, er noe helt annet. Kognitiv omvurdering handler om å lære å tolke situasjoner som mindre truende, slik sinnemestringsprogrammer gjør. Sosiale ferdigheter gir konstruktive måter å løse konflikter på. Empatitrening demper aggresjon ved å hjelpe oss å forstå andres perspektiv. Å redusere triggere -- som voldelig medieinnhold og våpen i hjemmet -- hjelper også, og det samme gjør å angripe bakenforliggende årsaker som fattigdom og ulikhet. Og positive rollemodeller som viser prososial atferd, gir barn noe godt å etterligne.

En moderne form for aggresjon er cybermobbing -- gjentatt aggresjon utøvd via digitale plattformer. Den har noen helt egne, skremmende trekk. Anonymitet gjør at gjerningspersonen kan skjule seg, noe som øker deindividuering og senker hemninger. Avstand fjerner ansikt-til-ansikt-kontakten og reduserer empatien, fordi vi ikke ser offerets reaksjon. Publikum gjør at mobbingen raskt når mange. Permanens gjør at digitalt innhold blir liggende lenge. Og det at den foregår 24/7 betyr at offeret aldri slipper unna -- mobbingen følger dem helt hjem. Konsekvensene er alvorlige: angst, depresjon, lavt selvbilde, sosial isolasjon, skoleproblemer, og i verste fall selvskading eller selvmord. Forebygging handler om utdanning i digital borgerskap, en kultur der det å si fra verdsettes, voksne som følger med og er involvert, tydelige konsekvenser, og støtte både til offeret og hjelp til gjerningspersonen.

Oppsummering

Mennesket rommer både godhet og ondskap. Prososial atferd gagner andre, mens altruisme er hjelp uten forventning om gjengjeld. Vi hjelper av både egoistiske og ekte empatiske motiver -- Batsons empati-altruisme-hypotese viser at empati alene kan drive hjelp. Vi hjelper mest når vi kjenner og ligner personen, er i godt humør, har god tid og har sett andre hjelpe.

Aggresjon kan være fiendtlig (skaden er målet) eller instrumentell (skaden er et middel). Den har biologiske røtter, men formes sterkt av læring: frustrasjon øker sannsynligheten, Banduras Bobo-dukke viste at vi lærer aggresjon ved observasjon, og medievold påvirker gjennom desensitivisering, priming og arousal. Katarsis virker ikke -- det som hjelper er empatitrening, kognitiv omvurdering og å fjerne triggere. Cybermobbing er en moderne, alvorlig form for aggresjon, forsterket av anonymitet, avstand, publikum, permanens og det at den foregår døgnet rundt.